245 millioner kristne blir forfulgt, muslimske land og Nord-Korea verst

Fredag 18 januar 2019

De siste 18 årene har Nord-Korea toppet organisasjonens liste, etterfulgt av ti andre land som har «et ekstremt nivå» av forfølgelse, skriver Vårt Land.

Åpne Dørers World Watch List: 100 poeng betyr «maksimal» forfølgelse.

Nord-Korea. 94 poeng.
Afghanistan. 94 poeng.
Somalia. 91 poeng.
Libya. 87 poeng.
Pakistan. 87 poeng.
Sudan. 86 poeng.
Eritrea. 86 poeng.
Jemen. 86. poeng.
Iran. 85 poeng.
India. 83 poeng.
Syria. 82 poeng.

Forfølgelsen blir også stadig mer global og sammensatt, men likevel mulig å peke ut tre hovedtrender, sier Stig Magne Heitmann, faglig leder i Åpne Dører.

Islamistiske bevegelser

Som følge av at terrorgruppen IS’ fall i Syria og Irak har flere fremmedkrigere fra land sør for Sahara vendt hjem. Samtidig har også flere grupper som har latt seg inspirere av IS og Al-Qaida fått større fotfeste i regionen.

Dette har de klart både gjennom voldelige angrep, men også gjennom voldsomt press. I Mauritania og ikke minst Nigeria har de grupper som islamistgruppen Boko Haram. Men islamske fulaninomader står bak mye mer vold mot kristne i Nigeria enn Boko Haram. Det samme skjer også i øst, i land som Kenya, Etiopia og ikke minst Somalia, sier Heitmann.

Fremveksten av religiøs nasjonalisme

I India spiller religiøs hindunasjonalisme en betydelig rolle i forfølgelsen av kristne i landet. Dette har bakgrunn i fremveksten av hindunasjonalistiske grupper og partier som nå sitter med makten i flere delstater, men også den indiske regjeringen.

Autoritære stater blir enda mer autoritære

Verdens autoritære stater har ofte stålkontroll over trossamfunnene i landet. Men den mest bekymringsfulle utviklingen skjer i Kina, sier Heitmann til Vårt Land.

Min tro

Søndag 23 september 2018

Da Jesus døde, løste han den gamle «orden» og skapte en ny orden som født-på-ny-kristne som meg tror på. Martin Luther gikk ut av den katolske kirken og regisserte en mer sann tro ifølge Bibelen. Han angrep paven og mange av strukturene i kirken. Han fjernet de mange katolske banene til sann kristen visdom på mange måter. Han var ikke populær og måtte gjemme seg flere ganger, og folk gjemte ham.

3. januar 1521 ble han bannlyst av paven. I 1522 ble det nye testamente ferdig oversatt fra gresk til tysk, og han og hans medarbeidere fullførte oversettelsen av Gamle Testamentet i 1534, da hele Bibelen ble publisert. Det nye testamente var så populært at de måtte skrive ut flere utgaver av det.

Vi har mange av Luther-trykk i vår kristne arv, han var grunnleggeren av den evangeliske lutheranske kirken. Han var også en fremtredende figur i den protestantiske reformasjonen.

Luther lærte at frelse og følgelig ikke er evig liv opptjent av gode gjerninger, men mottas bare som Guds nådefri gave gjennom troendes tro på Jesus Kristus som frelser fra synden.

I 1542 leste Luther en latinsk oversettelse av Koranen. Han fortsatte å produsere flere kritiske brosjyrer om islam, som han kalte «Mohammedanism». Luther så den muslimske troen som et verktøy for djevelen.

Martin Luther er hedret på forskjellige måter av kristne tradisjoner som kommer ut direkte fra den protestantiske reformasjonen, dvs. luthersmen, den reformerte tradisjonen og anglikanismen.

Det er dette jeg tror på.

Går med Gud

Torsdag 13 september 2018

Nå går jeg med Abrahams Gud i en kanal som er av kjærlighet, omsorg og som far. Det har åpnet seg en ny verden trompeter og fanfarer som spiller for meg og min seier over meg selv. Jeg er nå på vei mot åndelig modenhet og ser meg ikke tilbake.

De sier vi kristne er full av fordommer og regler, men i virkeligheten blir vi satt fri! Vi er satt fri til å gjøre godt i livet, for Gud setter pris på success. Jesus hadde fullstendig success og leverte budskapet om det evige livet når han sto opp fra graven.

Folk glemmer følgende : Gud hater synden, men elsker synderen! Så ALLE er velkomne til Gud, men du må legge bort syndig levestil. Så må du bekjenne dine synder med munnen. Så må du åpne ditt hjerte og si at Jesus er din frelser.

Når du mener dette med all din kraft og hjerte, er du faktisk frelst. Det vil sikkert gå litt tid før det glir inn. Og det kan skje over natten, slik det gjorde for meg. Men sikker som dagen er lys, vil du oppleve endring i livet ditt. Du er ikke lenger sentrum i livet ditt, og ditt ego er sentrert omkring Jesus. Det åpner opp muligheter du ikke aner rekkevidden av.

Guds lys er så sterkt at Satans lys falmer og ser ikke bra ut. Du ser det i fristelser som ikke er gode for deg. De strekker seg som onde tentakler inn i livet ditt med lys forside. Det ser ut som om det kommer fra Gud. Men du kan se om det har kjærlighet i seg, og Satans budskaper og meldinger har ikke dette med seg. Bare egoisme, hat og mørk selvopptatthet.

Lyset til Gud er så sterkt at vi kanskje misforstår dette som egen utvikling. Gud er nær deg selv om du ikke tror! Gud er nær alle mennesker!. Han vil at du skal «komme hjem» og lytte til det Skaperen alltid hadde for deg.Han elsker deg mer enn noen menneske klarer. Du ser ingenting og begriper ingenting, noe bare skjer med deg.

Det skjedde meg, og jeg har ikke snudd tilbake etter det. Jeg lever i Jesus lys og tryggheten til min åndelige Far. Sannheten, veien og livet er dette og det finnes bare en vei til frelse og evig liv. Alle andre guder fører til døden

Så da er det opp til deg å velge, det evige livet eller døden?

Jesu annet komme

Torsdag 6 september 2018

Jesus lovet disiplene at han skulle komme tilbake. Det står i Bibelen, Johannes 14,1-3. ”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.”

Englene lovet at Jesus skulle komme tilbake igjen. Det står i Bibelen, Apostlenes Gjerninger 1,10-11. ”Da de stod og stirret opp mot himmelen og så etter ham idet han drog bort, stod med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: ”Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen”.”

Hvordan vil Jesu annet komme være? Det står i Bibelen, Lukas 21,27. ”Da skal de se Menneskesønnen komme i skyen med stor makt og herlighet.”

Hvor mange vil kunne se ham når han kommer? Det står i Bibelen, Åpenbaringen 1,7. ”Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham, også de som har gjennomboret ham, og alle jordens folk skal bryte ut i klagerop over ham. Ja, sannelig, amen!”

Hva kommer vi til å se og høre når han kommer? Det står i Bibelen, 1. Tessaloniker 4,16-17. ”For når befalingen lyder, og det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.”

Hvor synlig vil hans komme bli? Det står i Bibelen, Matteus 24,27. ”For som lynet begynner i øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer.”

Hvilken advarsel har Kristus gitt oss slik at vi ikke skal la oss lure når det gjelder hans annet komme? Det står i Bibelen, Matteus 24,23-26. ”Om noen da sier til dere: ”Se her er Messias,” eller: ”Der er han,” så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte. Hør, jeg har sagt dere det på forhånd! Om de altså sier til dere: ”Han er ute i ødemarken,” så gå ikke dit ut, eller: ”Han er inne i huset,” så tro det ikke.”

Vet noen nøyaktig når Kristus vil komme tilbake til jord? Det står i Bibelen, Matteus 24,36. ”Men den dag og time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.”

Noen ganger kan vi mennesker være litt late. Hva ber Jesus oss gjøre for å motvirke dette? Det står i Bibelen, Matteus 24,42. ”Så våk da! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.”

Hvilken advarsel har Kristus gitt oss slik at vi ikke skal bli overrasket når Jesus kommer? Det står i Bibelen, Lukas 21,34-36. ”Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.”

Hvorfor tar det så lang tid før Kristus kommer tilbake? Det står i Bibelen, 2. Peter 3,8-9. ”Men én ting, mine kjære, må dere ikke glemme: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.”

Mens vi venter på Jesus, hvordan skal vi leve vårt liv? Det står i Bibelen, Titus 2,11-14. ”For Guds nåde er blitt åpenbart for å gi frelse til alle mennesker. Og hans nåde oppdrar oss til å si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i selvtukt, rettferd og gudsfrykt i den verden som nå er, mens vi venter på at vårt håp skal få sin salige oppfyllelse, og at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme til syne i herligheten. For Kristus gav seg selv for oss for å fri oss ut fra all urettferdighet og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.”

Hvordan vil verden være når Jesus kommer tilbake? Det står i Bibelen, Matteus 24,37-39. ”Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.”

Vil Kristus ha med seg belønning og gjengjeldelse når han kommer? Det står i Bibelen, Matteus 16,27 og Åpenbaringen 22,12. ”For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler og skal da gi enhver igjen etter det han har gjort.” ”Se, jeg kommer snart og har min lønn med meg, for å gjengjelde enhver etter hans gjerning.”

Hvorfor kommer Jesus tilbake? Det står i Bibelen, Hebreerne 9,28. ”Slik er også Kristus ofret én gang for å ta bort manges synder, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham.”

Når Jesus kommer tilbake skal vi få oppleve realiteten i vår frelse. Det står i Bibelen, 1. Korinterne 1,7-8. ”Derfor mangler dere ikke noen nådegave, mens dere venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg. Han skal også befeste dere inntil enden kommer, så dere kan stå uangripelige på vår Herre Jesu Kristi dag.”

Bønnekjempe!

Tirsdag 4 september 2018

Gud utruster meg nå with krefter til å be for andre. Hans visdom og kjærlighet fyller meg helt opp nå. Vet ikke hvofor jeg fikk gaven. Jeg har bedt siden jeg ble åndsdøpt i sengen og den hellige ånd tok bolig i meg.

Nå føler jeg at tiden er inne for å be for andre. Bønn er sprengstoff i de rette hender.Gud hører bønner og hvis det er Hans plan vil Han agere på dem. Det gjør Han alltid.

Bønn gir ikke alltid svar, fordi noen ganger gir Gud ut styrke til utholde utfordringen. Følt det ofte i livet. Han gir deg muligheten til å være i smerten for å bli ferdig med den. Noen ganger er smerten uutholdelig, du ser ikke Ham og bønn ser nyttesløst ut i dette. Da skal du kjenne på kjærligheten som vil flomme over deg da, det gjorde det mange ganger da jeg var desperat og ville avslutte livet.

Han dro meg inn gang etter gang. Jeg var i krig med Ham, for all smerten Han hadde tillatt i livet mitt. Det eneste Han viste var kjærlighet. Det eneste jeg viste var et hardt hjerte.

Så kom samtalen med Arvid 1. September dette år. A 2 timer 32 minutter lang samtale.. Da fortalte jeg alt jeg kom på i livet mitt. Han er en sterkt troende og vil starte egen menighet snart. Han lyttet til mitt vitnesbyrd og kjærlighet til Jesus hele tiden siden ånds dåpen kom til meg.

Nå går timene til å be for andre. De er i mitt hjerte og jeg har stor omsorg for dem.

Gud er kjærlighet, Jesus er vår kontakt til Kongen. Uten Jesus ingen kontakt.

Hva innebærer det at Gud er kjærlighet?

Søndag 2 september 2018

Spørsmål: «Hva innebærer det at Gud er kjærlighet?»

Svar: La oss se hvordan Bibelen beskriver kjærligheten så ser vi noen måter Gud er viktig for kjærligheten. “Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er god. Den misunner ikke, skryter ikke, er ikke stolt og ikke frekk. Den er ikke selvsøkende; ikke sint. Kjærligheten beskytter alltid, og kjærligheten tar aldri feil.” (1. Korinterne 13:4-8a). Dette er Guds beskrivelse av kjærlighet, og siden Gud er kjærlighet (1. Johannes 4:8), så er det sånn han er.

Kjærlighet (Gud) tvinger seg ikke på noen. De som kommer til ham gjør det som svar på hans kjærlighet. Kjærlighet (Gud) viser godhet til alle. Kjærlighet (Jesus) gikk omkring og gjorde godt for alle uten å gjøre forskjell på folk. Kjærlighet (Jesus) begjærer ikke at andre skal leve et ydmykt liv uten å klage. Kjærlighet (Jesus) skrøt ikke av hvem han var i kjødet, selv om han kunne ha overmannet noen han noen gang kom i kontakt med. Kjærlighet (Gud) krever ikke lydighet. Gud krevde ikke engang lydighet fra Hans Sønn, men Jesus adlød likevel sin far i himmelen. «Verden må lære at jeg elsker Faderen og at jeg gjør akkurat hva min Far har befalt meg» (Johannes 14:31). Kjærlighet (Jesus) var/er alltid på utkikk etter den andres interesser.

Det største uttrykk for Guds kjærlighet er formidlet til oss i Johannes 3:16: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver av den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv» Romerne 5:8 proklamerer den samme meldingen: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss i dette: Mens vi ennå var syndere så døde Kristus for oss.» Vi kan se fra disse versene at det er Guds største ønske at vi følger ham til hans evige hjem himmelen. Han har gjort det mulig for oss ved å betale prisen for våre synder. Han elsker oss fordi han valgte å se dette som en handling for hans vilje. Kjærlighet tilgir. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1. Johannes 1:9).

Så, hva betyr det at Gud er kjærlighet? Kjærligheten er en egenskap av Gud. Kjærlighet er et sentralt aspekt av Guds karakter; hans person. Guds kjærlighet er på ingen måte i konflikt med hans hellighet, rettferdighet eller til hans vrede. Alle Guds attributter er i perfekt harmoni. Alt Gud gjør er kjærlig, akkurat som alt han gjør er rettferdig og riktig. Gud er det perfekte eksempel på ekte kjærlighet. Utrolig nok så har Gud gitt dem som mottar hans sønn Jesus som sin personlige Frelser evnen til å elske som han gjør, gjennom kraften av Den Hellige Ånd (Johannes 1:12; 1. Johannes 3:1 , 23-24).

Gudsfrykt er viktig å ha

Av Claus L. Munk

Gud er ikke en kamerat – om gudsfrykt i Bibelen

Det tales mye i Bibelen om gudsfrykt. Mer enn 300 steder står det direkte noe om å frykte Gud. I tillegg kommer alle de indirekte stedene. Gudsfrykt er noe helt grunnleggende. Men hva inneholder den bibelske gudsfrykt egentlig? Og hva betyr den egentlig?

Det er noe paradoksalt ved Bibelens tale om gudsfrykt.

På den ene side er det en avgjørende dimensjon ved gudsfrykten, nettopp frykten eller redselen, som utløses i møtet med den levende Gud.

Dette ser vi allerede i Abrahams tilfelle. Da Gud inngikk sin pakt med ham ”…. kom redsel og et stort mørke over ham” (1 M 15,12). Her omtaler Jakob sin fars Gud som ”han som også Isak frykter” (1M 31,42).

Også profeten Jesaja opplevde en form for frykt (Jes 6,ff). Da han så ”Herren sitte på en høy, opphøyet trone,” var det ikke bare dørpostenes fester som skalv. Det gjorde han selv også: ”Ve meg, jeg er fortapt”(vers 5)

Til og med englebesøk utløser i mange tilfeller en påfallende frykt. For eksempel ble Sakarias, far til døperen Johannes, ”forferdet da han så ham, og frykt falt på ham” (Luk 1,12). Også hyrdene på marken ”ble meget forferdet” da de fikk englebesøk (Luk 2,9).

Frykt og redsel

Det er uendelig overveldende å møte Skaperen selv. Ingen står uberørt med hendene i lommen. Nei, som salmisten skriver: ”Min kropp skjelver av redsel for deg, og jeg frykter for dine dommer” (Sal 119,120).

Kanskje et blikk på dyrs forhold til oss mennesker kan være med å kaste lys over dette forhold. Gud sier det slik til Noah etter syndefloden: ”Frykt og redsel for dere skal være over alle jordens dyr og alle himmelens fugler, over alt som kryper på marken, og over alle fiskene i havet.” Og så kommer årsaken: ”De er gitt i deres hånd” (1 M 9,2).

Vi mennesker er helt og holdent i Guds makt. Når det går opp for oss, utløser det frykt og redsel hos oss, idet vi står som syndere overfor ham. Det er uendelig alvorlig.

Job har satt ord på denne situasjonen: ”Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Det hans sjel ønsker, det gjør han. For han fullfører det han har fastsatt for meg, og av slikt er det mye hos ham. Derfor er jeg redd for å komme ham nær. Tenker jeg på det, så bever jeg for ham. Og Gud har gjort mitt hjerte forsakt, Den Allmektige har forferdet meg” (Job 23,13-16).

Det er ikke annerledes under den nye pakt. Heller ikke de nytestamentlige troende var ”kamerater” med Gud. Under den store fiskefangsten ble Peter og de andre disiplene grepet av redsel (Luk 5,9). Da Paulus ble møtt av Jesus utenfor Damaskus, falt både han og de som var med han, til jorden (Apg 26,14). Og apostelen Johannes ”falt ned for hans føtter som død ” (Åp1,17) da han på Patmos i et syn så den opphøyde Jesus.

Jesus har utrykkelig sagt at det er en vi skal frykte, nemlig ”Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvetet. ” Det er Gud (Mat 10,28).

Disse få glimt av et meget stort tekstmateriale viser noe grunnleggende i de bibeltroendes forhold til Gud. Uten denne dimensjon av frykt og redsel for Gud, kan deres reaksjonsmønster og liv med Gud ikke forstås.

En skatt med uendelige rikdommer

Men dermed er ikke alt sagt om hva sann gudsfrykt inneholder. For på den andre side er tillit, trygghet og glede også avgjørende dimensjoner av gudsfrykten. Hva skjedde det ikke med de personer som opplevde frykt og redsel i møte med den overveldende guddommelige majestet, og som derfor bøyde seg for ham?

Tenk igjen på Abraham. I forlengelsen av det store redselsfylte mørke, sluttet Gud pakt med ham og tilsa ham selve den kommende verdens herlighet (jf Rom 4,13). Og profeten Jesaja opplevde under sin egen dødsdom at hans skyld ble fjernet, og hans synd ble sonet. Hvilken lettelse!

Mange andre personer både i Det Gamle Testamente og i Det Nye Testamente fikk høre de herligeste ord fra den Allmektige: ”Frykt ikke!” Jesus selv møtte gang på gang mennesker med disse forløsende ord.

Hva innebærer det? Jo, dermed kommer gudsfrykten hos de bibelske troende til også å romme en mektig dimensjon av glede og trygghet, og som følge av det en helt unik kjærlighet og hengivenhet til Gud.

For eksempel står det om Israels folk, få kapitler etter ordene om at Gud skal de frykte (Jes 29,23): ”Det skal komme trygge tider for deg, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap. Herrens frykt skal være dets skatt ” (Jes 33,6).

Dette er bemerkelsesverdig. Frykt for Herre, gudsfrykt, karakteriseres her som folkets skatt! Og denne skatt rommer en uendelig rikdom, trygghet, frelse, visdom og kunnskap. Er det ikke herlig?

Dermed er situasjonen for en troende, også i den gamle pakt, dypest sett som Paulus beskriver den: ”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! ” (Rom 8,15).

Jubel og ærefrykt

Det har skjedd at ”den fullkomne kjærlighet driver frykten ut ” (1Joh 4,18). Men den opphever ikke den hellige beven for Gud.

Sann gudsfrykt er altså karakterisert både ved frykt og redsel for Herren, og ved glede over og trygghet i Herren, ja, av kjærlighet og hengivenhet til Herren. Mange salmer i Salmenes bok uttrykker slik jubel over å høre Herren til. Er par eksempler: ”Kom, la oss juble for Herren! La oss rope med fryd for vår frelses klippe! La oss tre fram for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer! For Herren er en stor Gud …”

”Kom, la oss tilbe og bøye kne, la oss knele for Herren vår Skaper! For han er vår Gud og vi er det folk han før, den hjord hans hånd leder….” (Sal 95,1-3.6-7). Her er jubel og ærefrykt, selvbevissthet og ydmykhet forenet.

”Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren ” (Sal 40,4). Her ser vi også at det å frykte Herren og det å stole på Herren ikke er motsetninger.

Gudsfrykt er dermed noe ganske annet enn slavens frykt for en lunefull slaveeier. Den er uttrykk for Gudsbarnets totalsituasjon i forhold til Skaperen og Frelseren, mitt livs Gud, mitt livs kilde. Det største i livet er å ha samfunn med Herren, og det verst tenkelige er å komme bort fra ham.

Sann gudsfrykt er med andre ord noe unikt. Det er noe uendelig stort og positivt. Og alt står og faller med det.

Nåden skaper gudsfrykt

Det er ikke bare det overveldende i møte med den Allmektige som skaper gudsfrykt. Det gjør Guds tilgivelse også når den tas imot av det hjerte som skjelver for Gud: ”Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg ” (Sal 130,4).

Her er gudsfrykten et resultat av tilgivelsen!

Dette er helt i tråd med det Paulus skriver til Titus: ”For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å …. leve …. gudfryktig i denne verden ” (Tit 2,11 fl). Altså, nåden resulterer i et gudfryktig liv.

Det er derfor ingen motsetning mellom å få åpenbart Guds nåde til frelse og så å frykte Gud i den bibelske forstand. Begge deler henger i virkeligheten uløselig sammen.

Det kommer til uttrykk flere steder i Bibelen. Det heter for eksempel i en profeti om Israels folk: ”De skal hellige Jakobs Hellige, og Israels Gud skal de frykte ” (Jes 29,23). Dette vil skje når folket ser Guds mektige gjerninger til sin frelse.

Det høres merkelig ut at Gud skal være folkets redsel når de opplever hans inngripen til frelse. Ja, men derfor kan det jo godt være slik i det konkrete liv med Gud.

Noe lignende uttrykker kong David i Salme 5,8: ”Men jeg – ved din store miskunn går jeg inn i ditt hus. Foran ditt hellige tempel kaster jeg meg ned i din frykt.”

Guds store trofasthet er i følge dette verset selve livsgrunnlaget for David. Og på det grunnlag går han inn for Guds ansikt i templet. Hva gjør han da? Sier han bare ”hei” til Gud? Nei, han kaster seg ned i ærefrykt for Herren!

Igjen: Det virker paradoksalt i våre tanker, men det er kristenlivets virkelighet.

Gudsfrykt som motiv og mål

Foruten å være en frukt av nåden, er sann gudsfrykt også en motiverende og bestemmende kraft i det kristne liv. Det kommer Paulus inn på flere steder, for eksempel: ”Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker ” (2 Kor 5,11). Og i Efeserbrevet 5,21 ff motiverer han sine formaninger med ordene: ”i Kristi frykt.”

Gudsfrykt er også en målsetting for livet som kristen: ”Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt! ” (2 Kor 7,1).

Endelig er frelsen i Jesus grunnlaget for gudsfrykt; ”Etter som hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft ” (2 Pet1,3).

Jesus er i det hele tatt selve gudsfryktens hemmelighet (1 Tim 3,16). Gudsfrykten har sitt utspring i hans person som Gud og menneske.

Alt godt virkes av gudsfrykt

Alt godt kommer av sann gudsfrykt. Det ser vi mange steder i Bibelen.

Josef fryktet Gud (1 M 42,18), og ble til velsignelse for mange. Det samme gjorde de hebraiske jordmødre i Egypt (2 M 1,17) og reddet liv.

Farao derimot førte ulykke over sitt land, for di han ikke fryktet Gud (2 M 9,35).

Moses taler til folket om å ”frykte Herren vår Gud … og det kunne gå oss vel alle dager” (5 M 6,24).

Videre leser vi: ”Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud ” (Sal 111,10). Og: ”Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham ” (Sal 25,14). Derfor: ”Å frykte Herren er en livets kilde” (Ord 14,27).

Paulus taler om hvordan gudsfrykt har lønnen i seg selv og en stor vinning (1 Tim 6,6). Han fastslår også”gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer” (1 Tim 4,8).

Mangel på gudsfrykt er det samme som å være troløs mot Herren, og det har bitre følger: ”Kjenn da og se hvor ondt og bittert det er at du forlater Herren din Gud, og at du ikke lenger frykter meg, sier Herren Herren, hærskarenes Gud ” (Jer 2,19).

Ikke å frykte Herren er altså det samme som å være troløs mot Herren og svikte Herren. Moses har et sted ganske kort uttrykt hva gudsfrykt er: ”Herren deres Gud skal dere følge. Ham skal dere frykte. Hans røst skal dere høre. Ham skal dere tjene, og ham skal dere holde fast ved ” (5 M 13,4).

Gudsfrykt er både å følge Herren, holde hans befalinger, lyde ham, tjene ham og holde fast ved ham, og ”elske ham ” (5 M 10,12).

Øv deg i gudsfrykt

Uten gudsfrykt eksisterer det ikke noe liv med Gud. Derfor er det helt avgjørende at vi blir bevart i gudsfrykt.

Vårt store problem som falne mennesker er at vi ikke i oss selv har gudsfrykt for øye (Rom 3,18). Det ligger ikke for oss å frykte Gud.

Hva stiller vi da opp med?

Vi må be om at Gud vil lære å lede oss til å leve i gudsfrykt med det innhold som saken har i Guds ord. ”Øv deg heller i gudsfrykt ” oppmuntrer Paulus sin unge venn Timoteus (1Tim 4,7). Det må vi også gjøre, både unge og eldre.

Det må jo ikke gå oss som det skal gå for mange i de siste tider: ”De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft ” (2 Tim 3,5). De skapte ting skal rystes, skriver Hebreerbrevets forfatter: ”Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående ” Og så forsetter han: ”Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt ” (Heb 12,28).

Og så føyer han til enda en begrunnelse: ”For vår Gud er en fortærende ild.”

Det siste gjør ikke hverken nåden, frelsen eller håpet mindre, men setter det alt sammen i det rette, store og dype perspektiv.

Å frykte og kjenne Gud er befriende. Det jager bort all annen frykt. Som kong David uttrykker det: ”Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for? ” (Sal 27,1).

Eller sagt med Paulus: ”Er Gud med oss, hvem er da imot oss? ” (Rom 8,31).

Den gamle og den nye pakt

Søndag 2 september 2018

Preken over Matt 26,17-30 – Palmesøndag

Når noe er gammelt, erstatter vi det med noe nytt. Når noe er utslitt, erstatter vi det med noe ubrukt. Det samme gjorde Gud. Han erstattet den gamle pakten som han inngikk med Israelsfolket i Det gamle testamentets tid, med en ny pakt. I dagens prekentekst møtes den gamle og den nye pakten. Teksten taler om det siste påskemåltidet som Jesus spiste sammen med disiplene. Og teksten taler om innstiftelsen av nattverden. Det første – påskelamsmåltidet – hørte til den gamle pakten; det andre – nattverden – hører til den nye. Den gamle paktens påskemåltid var et bilde på de velsignelser nattverden gir. Påskemåltidet hadde sitt utspring i profetienes tid. Nattverden har sitt utspring i oppfyllelsens tid.

Det gamle blir erstattet av noe nytt. Den gamle paktens påskelamsmåltid blir erstattet av den nye paktens måltid, Herrens hellige nattverd. La oss si litt i dag ved innledningen til påskeuken om disse to paktene. Vi skal si litt om hvordan Gud erstatter den gamle med den nye, men vi skal også se at det faktisk er noen viktige, sentrale punkter som de to paktene har felles.

1. To pakter – ett gudsfolk

For det første: Det fins to pakter, men bare ett gudsfolk. Det fins ikke to forskjellige gudsfolk, ett Guds folk Israel i den gamle pakt, og ett annet Guds folk Israel i den nye pakt.

Jesus Kristus er alle menneskers frelser. Det betyr at han også er Frelser for alle dem som levde i den gamle pakten. Alle de troende som levde før Jesus ble født, ventet på ham og satte sitt håp til ham. De stolte på det løftet som Gud hadde gitt dem om ham som skulle komme og kjøpe dem fri. Disse som trodde på løftet i den gamle pakten, tilhørte Guds sanne Israel. De som ikke trodde, tilhørte ikke det sanne gudsfolket. De tilhørte nok Israel rent til det ytre. De var israelitter av avstamning, men de tilhørte ikke det sanne gudsfolket som til alle tider bare har bestått av dem som tror på Guds løfter. Til alle tider gjelder dette ord i Bibelen: «Den som tror, skal bli frelst, den som ikke tror, skal gå fortapt.»

Det er altså ikke slik som noen hevder, og som faktisk mange tror at vi lærer (den såkalte «erstatningsteologien»), nemlig at det fantes ett gudsfolk i den gamle pakt, nemlig Israel, og et annet i den nye, nemlig den kristne kirken. Til alle tider har det bare funnes ett gudsfolk, ett sant Israel, nemlig alle de som tror på Guds løfter om frelse i ham som er den rette Messias, Jesus Kristus, Guds Sønn og Menneskesønnen. De som trodde Guds løfter i den gamle paktens tid, tilhørte alle dette folket. De var den lille resten som ikke hadde vendt seg bort fra Herren og bøyd kne for Ba’al og de andre hedningenes avguder. Det samme er det nå i den nye pakten. De som tror Guds løfter om frelse og tilgivelse for Kristi skyld, tilhører det samme gudsfolket. Det er de som ikke har vendte seg bort fra Herren og bøyd kne for alle slags avguder, enten det nå er hedenske avguder, materialismens avguder eller tidens falske ånd.

«Det er de som tror, som er Abrahams barn,» skriver Paulus i Galaterbrevet (3,7). Og han skriver videre: «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet» (3,27-28). Med andre ord: Ett gudsfolk – enten vi er jøder eller ikke-jøder – som tilhører Kristus

2. To pakter – én Frelser fra synden

De troende er altså ett – enten de tilhører den gamle eller den nye pakt. Og hvorfor? Selvfølgelig fordi det bare fins én Frelser, Jesus Kristus. Hele menneskehetens håp om frelse retter seg mot ham og ham alene. Det fins ikke frelse i noen annen. Det er ikke gitt oss noe annet navn som vi kan bli frelst ved, enn Jesu Kristi navn (Apg 4,12).

De som levde i den gamle pakt, før Jesus kom, hadde ingen annen Frelser i vente enn nettopp ham som skulle lide og dø for folkets overtredelser. Profeten Jesaja hadde sagt hvordan det skulle gå til (Jes 53). Han skulle bære folkets smerter (v 4). Han skulle bli såret for folkets overtredelser og knust for deres misgjerninger (v 5). Han skulle straffes for at de skulle få fred. Ved hans sår skulle de få legedom (v 5). Skylden som alle hadde, skulle komme over ham (v 6). Han skulle bli mishandlet, føres bort som et lam for å slaktes (v 7). Enda han ikke hadde gjort noen urett og det ikke fantes svik i hans munn, skulle han regnes blant overtredere og måtte dø (v 9 og 12). Han skulle gi sitt liv til soning (v 10).

Jesus kom, og han oppfylte helt og fullt alt det profeten i den gamle pakt hadde sagt skulle skje. Og alle vi som lever i den nye pakt, har dermed heller ingen annen Frelser, ingen annen vi kan sette vårt håp til og vår lit til enn denne Herrens lidende tjener, som gav sitt liv for alle mennesker, ofret sitt legeme og blod som et fullkomment sonoffer for alle menneskers synder.

Dermed ser vi at likesom han var det eneste håpet for alle de troende som levde i den gamle pakten, er han også vårt eneste håp, vi som lever i den nye pakten. Disse to paktene som Gud har inngått med menneskene, den gamle og den nye pakten, møtes i ham, Jesus Kristus, vår Frelser. Begge to paktene sikter mot hans stedfortredende lidelse og død.

3. To pakter – samme befrielse fra synden

Også når det gjelder det som loves, nemlig frelse eller befrielse, er det egentlig ingen forskjell på den gamle og den nye pakten. Vi har lett for å tenke oss at i den gamle pakten gjaldt løftet om befrielse og frelse først og fremst det ytre Israels jordiske befrielse fra sine jordiske undertrykkere. Det var jo slik de aller fleste jødene på Jesu tid forestilte seg det. De forventet at når Messias skulle komme, skulle han befri folket fra romerne og sette seg på sin trone i Jerusalem og herske med verdslig makt. Men Jesus sa til dem: «Mitt rike er ikke av denne verden.»

Israelittene skulle feire påske og spise påskemåltidet for å minnes den dagen da Herren gikk forbi israelittenes hus og sparte deres førstefødte, mens de gikk inn i egypternes hus og slo i hjel alle førstefødte blant egypterne i hele landet. Ved å feire påskehøytiden skulle minnet om befrielsen fra slaveriet i Egypt alltid holdes levende blant jødene. Dette var hensikten med påskefeiringen i den gamle pakt. De skulle minnes befrielsen fra det jordiske slaveriet i Egypt.

Men også dette var et bilde. Slaveriet i Egypt var et bilde på det åndelige slaveriet som alle mennesker, jøder og ikke-jøder, befinner seg i slik vi er av naturen. Og befrielsen fra Egypt var et bilde på den åndelige befrielse som alle mennesker får ved troen på Kristus. Også i den gamle pakten var det først og fremst tale om en åndelig befrielse fra et åndelig slaveri under synden og vantroen. Gjennom profeten Jesaja forkynte Herren frelsen fra synden og folkets mange misgjerninger. Han sa: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes 1,18). Og han ropte ut til et folk som var undertrykt av sin synd og vantro: «Trøst, ja trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt, at hun har fått fra Herrens hånd dobbelt for alle sine synder» (Jes 40,1-2).

Alle troende, både i den gamle og den nye pakten, tror på den befrielsen fra synden og den frelsen fra det åndelige slaveriet under synden, dødens og djevelens makt, som Gud har lovet å gi oss i Kristus. Vi tror ikke at Kristus kom for å gi oss en jordisk frigjøring fra jordiske undertrykkere. Vi tror at han kom for å frelse oss fra synden og syndens konsekvenser, som er døden og dommen. «Når vi nå er blitt erklært rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden!» sier Paulus (Rom 5,9).

Alle mennesker er av naturen ufrie. De er slaver under synden. Bibelen sier: «Den som gjør synd, er syndens trell» (Joh 8,34). Og Bibelen sier at med synden kom døden: «Og døden rammet alle mennesker fordi alle syndet» (Rom 5,12). Hele menneskeheten befinner seg dermed hjelpeløst i trelldom under døden og forgjengeligheten (Rom 8,21). Fra dette slaveriet kan intet menneske frigjøre seg selv, enten de er jøder eller ikke-jøder. De trenger en frigjører, en som er sterkere enn mørkets makter. Denne frelseren er Jesus Kristus. «Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» utbryter Paulus når han har fått se hvordan synden henger så fast ved ham og så lett får ham til å falle. Og han sier: «Gud være takk, ved Jesus Kristus vår Herre!» Han er befrieren fra syndens og dødens elendige slaveri. Med sitt dyrebare blod som han utøste på korset, har han kjøpt oss fri fra alt dette.

4. To pakter – ett fullkomment offer for synd

Også når det gjelder offeret for synden, fins det egentlig bare ett eneste offer for synd, nemlig Kristi offer. La oss først tenke på lammet som slaktes. Ifølge 2 Mos 12 skulle husfaren hvert år velge ut et årsgammelt og lyteløst værlam, ett lam for hver husstand om den var stor nok, og så skulle de slakte lammet og stryke noe av blodet på dørstolpene. Deretter skulle de steke og spise kjøttet samme natten som det ble slaktet. Seinere ble dette forandret til at man brakte lammet til tempelplassen hvor det så ble slaktet av levittene, og prestene stenket blodet på alteret. Deretter ble deler av lammet brent som brennoffer for Herren, mens resten ble stekt over ilden. Når dette var gjort, bar hver familie sitt lam hjem til seg selv hvor de spiste påskemåltid. Dette ritualet, slaktingen og etingen av påskelammet, skulle utføres hvert år én gang i året.

Men alt dette, likesom alt annet i den gamle pakt, var bare et bilde på det som skulle komme. Påskelammet i den gamle pakt pekte fram mot Ham som skulle slaktes for folkets synder, Jesus Kristus. Han er det Guds lam som bærer verdens synd (Joh 1,29), og dermed også dine og mine. Han var Guds lam, det vil si at han var Guds egen Sønn, utsendt av Gud for å forsone oss med ham. Og likesom den gamle paktens påskelam skulle være uten lyte, uten feil, var også den nye paktens påskelam uten feil. Peter skriver om ham: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte» (1 Pet 1,18-19). Ja, et slikt lam var det Jesus var. Han var «hellig, god og ren, skilt ut fra syndere og opphøyd over himlene» (Hebr 7,26). Han hadde ikke gjort noe urett. Det fantes ikke svik i hans munn. Og dermed var han også i stand til å gjøre fullkomment soning for alle menneskers synder. Han behøvde ikke slik som den gamle paktens øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne og deretter for hele folkets synder. Nei, offeret bar han fram én gang for alle da han ofret seg selv, sitt eget legeme og blod (Hebr 7,27).

Hva ble resultatet av dette fullkomne sonoffer som Kristus brakte? Resultatet ble at han som er det rette påskelammet med sitt offer har avskaffet den gamle paktens offer. De behøves ikke mer for nå er det utført et fullkomment offer for alle menneskers synder. Dette fullkomne offer pekte de gammeltestamentlige ofrene fra imot. Og det var bare i kraft av Kristi fullkomne offer de gammeltestamentlige ofrene hadde noen verdi. Det var bare fordi de var et bilde på hans offer at de kunne gi tilgivelse for syndene. Så vi ser at også i den gamle pakten var det Kristi fullkomne offer som gjaldt. Ingenting annet dugde til å ta bort menneskenes synder. Ja, for ingenting av det vi mennesker kan bringe Gud, enten det nå er forskjellige slags offer, vår anger og våre tårer, våre bønner og våre gode gjerninger, duger til å ta bort synden. Bare ett offer er godt nok, nemlig Kristi offer, og bare én gjerning er god nok, nemlig Kristi stedfortredende gjerning. Øversteprestenes offer var bare gyldige fordi de pekte fram mot det fullkomne offeret – Guds lams offer for verdens synd.

5. To pakter – to måltider

Den gamle og den nye pakten møtes i Kristus. I ham blir den gamle avløst av den nye. Den gamle pakten gjaldt bare for en viss tid, nemlig inntil Kristus kom. Etter at han nå har kommet og har fullført sitt verk, er den gamle pakten til ende. Den er forbi. Den er blitt avløst av en ny pakt som skal vare for all evighet.

I dagens tekst ser vi hvordan den gamle paktens påskemåltid blir erstattet av den nye paktens måltid. Som allerede nevnt, skulle det slaktede påskelammet spises samme kveld som det ble slaktet. Til dette påskemåltidet hørte også usyret brød og bitre urter. Det usyrede brødet skulle minne israelittene om at de ikke fikk tid til å syre brødet da de drog ut av Egypt, mens de bitre urtene skulle minne dem om trengslene de måtte gjennomgå i fangenskapet. I tillegg hadde de under påskemåltidet en stor kalk fylt med druevin som gikk på rundgang blant alle dem som satt til bords.

Dette påskemåltidet var det Jesus feiret denne siste kvelden sammen med apostlene. Og så ser vi at straks etter at han har avsluttet den gamle paktens påskemåltid, innstifter han sitt nye og herlige måltid, den ny paktens måltid, sin hellige nattverd. Han tar brødet som ligger på bordet, påskemåltidets usyrede brød, og velsigner det ved at han ber takkebønnen over det. Deretter bryter han det og gir hver enkelt i det han sier: «Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme.» Han sier ikke: «Dette symboliserer mitt legeme», eller: «Dette er et bilde på mitt legeme,» man han sier: «Dette er mitt legeme.» Når disiplene altså tar imot og spiser dette brød, tar de samtidig imot og spiser Jesu eget sanne legeme, det legemet som han gav for dem til et sonoffer for alle deres synder.

Deretter tar han kalken med druevin og gir til dem og sier: «Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.» Han sier ikke at vinen i kalken er et bilde på hans blod, eller at den symboliserer hans blod, men at den er hans blod. Når disiplene dermed gjør som han sier og drikker av kalken som han rekker dem, drikker de samtidig hans sanne blod, det blod som han utøste for dem og for oss til syndenes forlatelse.

Dette nye paktens måltid har de troende fortsatt å holde like til denne dagen. For Jesus sa da han innstiftet sin nattverd: «Gjør dette til minne om meg!» (Luk 22,19). Ved å gjøre som han sa, minnes vi alt det han har gjort for å skaffe til veie en full og hel tilgivelse for alle våre synder. Men ikke bare det! I kraft av denne første innstiftelse av nattverden er Jesu legeme og Jesu blod virkelig til stede og tas imot av alle nattverdgjestene «i, med og under» brødet og vinen hver gang vi kristne feirer nattverd.

Dette er et mysterium, et under som ingen av oss kan fatte med vår fornuft. Det er som Thomas Kingo sier det i sin fine nattverdsalme: «Hvordan det skjer, er skjult for meg, her har han ikke vist oss vei; min sans så høyt vil aldri nå, jeg har hans ord å lite på» (NoS 636,8). I stedet for å begynne å spekulere i mysterier, takker vi Gud for nattverdens store gaver, vår Frelsers Jesu Kristi eget legeme og blod, det legemet som ble hengt på korset, og det blodet som rant på korset for våre synders skyld. Og i takknemlighet og tro tar vi imot brødet og vinen i nattverden i visshet om at Kristi sanne legeme og blod ble gitt og utøst for oss.

Så ser vi altså at i den time da Jesus satte seg ned for å spise den gamle paktens påskemåltid, var den gamle pakt til ende. Den hadde ingen mening lenger. Hebreerbrevet sier: «Han opphever altså det som først er nevnt, for å la det andre gjelde. I kraft av denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» Ja, den gamle pakten med alle dens offer for synder hvert eneste år, er opphevet. Jesus har båret fram ett eneste offer for verdens synd, sitt eget legeme og blod. Dermed er vi fri. Dermed er vi befridd fra slaveriet under synden og døden. Og dermed har vi en nådig og forsonet Gud, en Gud som sier til oss: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» Amen.

Hareide uenig med egen nestleder på Stortinget om homovielse

Torsdag 23 august 2018

KrFs stortingstopp Hans Fredrik Grøvan mener at homovielsen skulle vært ugjort. Nå klargjør KrF-leder Knut Arild Hareide at han er uenig.

Det har skapt bølger i KrF at partiets familie- og ekteskapspolitiske talsperson Geir Jørgen Bekkevold var prest i et homofilt bryllup i sommer. Det har gått så langt at personer i sentrale verv har bedt talspersonen om å gå – og over 100 medlemmer har meldt seg ut.

Den fremtredende KrF-toppe og parlamentariske nestlederen Hans Fredrik Grøvan har sagt at vielsen « burde ha vært ugjort». KrF-leder Knut Arild Hareide har til nå ikke villet gått ut og støttet Bekkevold og vielsen.

Men på NRKs Politisk kvarter torsdag morgen sier Hareide at han har full tillit til Bekkevold som familiepolitisk talsperson.

– Dette er en beslutning som Geir Jørgen Bekkevold tar som prest. Og det å legge seg opp i hva han gjør som prest, det synes jeg blir helt feil, sier Hareide til NRK på politisk kvarter.
– Nestlederen din sier at dette burde blitt tatt opp internt i partiet og at det skulle vært ugjort, spør programlederen.

– Det er jeg uenig i.

Hvem eller hva stoler du på?

Mandag 13 august 2018

Hva setter du din lit til? Hva stoler du på? Er det pengene, utdannelsen, din kraft eller din «smartnes» og klokskap? Dine evner, “skils” eller din sjarm og skjønnhet? Er det dette du stoler på i livet? Skal det bære deg gjennom dagene?

«Herre, hærskarenes Gud! Salig er det mennesket som setter sin lit til deg.» Salme 84:13

Kanskje du stoler på familien. Dine foreldre og søsken. Dine aner og dine gener. Kanskje du stoler på det norske samfunnet med all sin velferd. Eller du stoler på det gode i mennesket, på FN og menneskerettighetene, og alle som tilsynelatende arbeider for det gode til alles beste. Hvem og hva setter du din lit til?

Det du setter din lit til kan bli ditt fengsel
Er det penger du lever og stoler på? Grådighet kan lett bli ditt fengsel. For du vet at penger er begrenset og penger kommer ikke gratis. Du må selge din arbeidskraft dyrest mulig. Prinsippet for handel er enkelt; kjøpe billigst mulig og selge så dyrt det lar seg gjøre. Kreve innbetaling umiddelbart men drøye utbetalingen lengst mulig. Prute på alle varer og klage på alle kjøp. Setter du din lit til penger kan du oppnå status, luksus og overflod, men du elsker ikke din neste. Du kan vinne verden men tape din sjel. Fanget i pengenes vold, og selv med alle mulige forsikringer og forhåndsregler kan en rik mann være fattig imorgen.

Nå finnes det mange gode forretningsfolk og rike mennesker som ikke setter sin lit til penger. Penger er nødvendig men det er ikke det de lever og stoler på.

Er det dine evner og «skils» eller sjarm og skjønnhet du stoler på? Det blir ditt fengsel om du setter din lit til det. Gode evner og «skils» skal dyrkes og foredles. Sjarm og skjønnet må pleies og kan løfte et menneske høyt. Å sette sin lit til det vil derimot føre deg inn i konkurranse, misunnelse og sjalusi. Det er alltid noen som er bedre, vakrere og når lenger enn du. Og når du toppen, blir eneren, så kommer du ikke til å være det lenge.

Derfor, sett ikke din lit til dine evner eller din sjarm. Dyrk det og la det vokse, bruk det til det gode men la det ikke være det du lever livet på.

Salmene sier «Herre, hærskarenes Gud! Salig er det mennesket som setter sin lit til deg.» Det er en nærmest ubeskrivelig glede i å kunne sette sin lit til Gud. Å stole på hærskarenes Gud. Det er hvile, fred og trygghet i det indre mennesket. Dette som er grunnleggende for et godt liv.

Vist er jeg glad og takknemlig for alle gode gaver jeg har fått. Å bo i et rikt, rimelig trygt og fritt land med enorm rikdom. Evner og talenter som kan brukes og utvikles. Familie og arbeid, skole og helsevesen. Jeg har fått mye – og vet det. Likefullt, den jeg stoler på i alle ting er Gud.

Det er en stor glede å kunne sette sin lit til Gud. Stole på Herren i alle livets forhold. Har du et kall til tjeneste, en oppgave i menigheten, sett din lit til Gud. På skolen, i arbeidet i familien. Sett din lit til Gud. Mat, klær og hjem, sett din lit til Gud.

Livet går i bølger. Det er oppturer og nedturer. Det er motgang og medgang. Det er gode og onde dager. I alle situasjoner – sett din lit til Gud.

Hvordan gjør vi det? Bønn er å tale med Gud og i bønn legges alle ting frem for Gud. Jesus lærte disiplene og sa: «Men du, når du ber, da gå inn i lønnkammeret ditt og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.» Matteus 6.

Bønn er å legge alt i livet frem for Gud. Han ser og han lønner. Ikke bare det, Gud vet hva du trenger før du ber om det. Det er sann frihet i det å sette sin lit til Gud. Han vet, Han ser og Han lønner.

Allikevel blir dette også misforstått. Noen prøver å sette sin lit til Gud for å få det slik som de vil i alle livets situasjoner. De forstår ikke at Gud har en vilje og en vei som griper inn i hvert enkelt menneske sitt liv. Gud mener noe om moral, etikk, rett og galt, godt og ondt, sannhet og løgn. Gud mener noe om hvordan vi skal leve livene våre.

Å sette sin lit til Gud uten å bøye seg under Guds vilje er lite fruktbart. «Men deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud, og deres synder har skjult hans åsyn for dere, så han ikke hører.» Jesaja 59:2.

Derfor vil det være en forutsetning for å kunne sette sin lit til Gud at vi også bøyer vår vilje under Guds vilje. Den som elsker Gud vil naturlig gjøre nettopp det og den som elsker Gud kan i alle ting sette sin lit til Herren hærskarenes Gud. Det er ikke bare rett, det er også godt. Bare godt.

Så sett ikke din lit til deg selv eller til de tilsynelatende gode kreftene i verden. Nei bøy din vilje under Guds vilje og sett din lit frimodig til Gud.

1 2 3 4