Hai-filmen Jaws ga meg sjokk i 1975

Mandag 25. juni 2018

Filmen skulle gjøre alvorlige inngrep i livet mitt, langt innlegg og bare på norsk

Jeg så filmen sammen med min søster og hennes kjæreste. Den gikk på kinoen Colloseum med kjempestort 70-millimeter kinolerret og surround lyd. Ja, surround kom på tidlig 70-tall i Norge på de største kinoene. Filmeffektene på denne var veldig bra. Frysninger på ryggen og sjokk på vanvittige scener var det mye av. Jeg var bare 16 år gammel, og dette var første skrekkfilmen jeg besøkte.

Åpningsscenen med piken som ble angrepet var grusom og jeg visste ikke hva som kom i neste scene. Jeg var sjokkert allerede, for i den tiden uten internet og media som var utelukkende i papirformat og måtte kjøpes, var slike sjokkscener på film ikke hverdagsmat, så jeg var redd i begynnelsen av filmen.

Jeg så på min søsters kjæreste, som satt ved siden av meg. Han var 21 år, han var uanfektet av åpningen, og jeg var misunnelig på det. Jeg ble nervøs og følte meg ikke bra nå. Så kom det ene sjokket etter det andre. Filmen var spekket med sjokkscener. Vi satt på fjerde rad på dette kjempelerret og hadde personene flere ganger større enn våre egne kropper. Så det ble ett tett følge og store scener.

Jeg var redd gjennom hele filmen og det var meget ubehagelig å se resten av filmen. Sjokkene sto i kø og nærscener av haien som angrep var direkte jævlige. Nå var jeg skikkelig redd og pulsen var meget høy nå. Det var som om sjokket hadde tatt bolig i meg. Det var rolige scener der også og jeg roet meg en del, men så kom det nytt sjokk før man visste ordet av det,

Filmens sluttscene, der man ødelegger haien, er ett stort øyeblikk. Jeg var nervøs og redd hele tiden nå og denne scenen gjorde ingenting med frykten som hadde bygget seg opp gjennom filmen. Jeg hadde høy puls og kroppen ristet litt faktisk. Nå skulle jeg ut og reise hjem sammen med søster og typen. Jeg lot som ingenting og når jeg var vel hjemme, var mine foreldre ennå oppe selv om det var meget sent.

Jeg var glad de var oppe, for jeg hadde ikke kommet ut av filmen ennå og var fremdeles redd og nervøs. Jeg gjorde alt ut av at de var våkne, men de gikk tilslutt å la seg. Jeg var for oppspilt og redd, så jeg tok hodetelefonene og hørte på musikk den natten. Jeg kom ikke ut av det og nå var jeg sliten på morgenkvisten i tillegg. Jeg forsøkte å hvile litt, men våknet med ett skrik da jeg hadde mareritt om haien som spiste neg.

Filmen hadde premiere før sommeren, så badesesongen var i emming. Jeg derimot hadde mareritt hver natt og begynte å bli sliten av at jeg ikke fikk nok søvn. Filmen hadde virkelig tatt bolig i meg og ga meg ettersjokk hver natt. For om dagen greide jeg å sjalte det ut etterhvert. Jeg gikk inn i badesesongen med frykt og hadde ikke mot til å bade i det hele tatt. Jeg så hai overalt i sjøen og turte ikke å vasse engang.

Marerittene fortsatte og jeg ble konfrontert av mamma, som synes jeg burde gå til psykologen jeg hadde på den tiden, med dette. Jeg hadde problemer med å få normale dager. Jeg var for stolt til det, så jeg holdt dette for meg selv, selv om jeg tisset på meg hver natt. Og mamma var drittlei av å skifte på sengen som nå hadde plastdekke. Jeg måtte ut av dette for egen maskin.

Sommeren kom og jeg var like redd vannet og hadde tillogmed med ikke vært på Frognerbadet, som jeg «bodde på» hver sommer. Jeg ble invitert en gang, og takket nei til det. Jeg kunne ikke se noen vei ut av dette denne sommeren. Marerittene fortsatte og sengen ble våt hver natt. Jeg kunne ikke fortsette slik, mamma insisterte på psykologen og jeg gikk slukøret dit. Jeg fortalte alt til psykologen og hun ga meg tanketeknikker jeg ikke trodde fantes.

Bakgrunnen for at jeg hadde psykolog, er at jeg gikk på spesialskole for barn med nedsatte evner og MBD (minimal brain dysfunction, senere ADHD). Jeg ble overasket over at jeg fikset dette og marerittene avtok i styrke over tid og jeg var tørr on natten etterhvert. De nye tankeverktøyene visste seg å ha en utløpsdato etterhvert som de ble hverdagslige. Jeg gikk til psykologen igjen og hun fortalte meg at dette kunne hende.

Sommeren gikk uten min deltagelse. Og på høsten gikk jeg fast til psykologen for å holde dette i sjakk. Frykten var der hele tiden og den var irrasjonell og det spilte ingen rolle hvor jeg var. Jeg måtte ut av dette, men det det var som om en klam hånd klemte meg sammen hele tiden. Det varte ikke så lenge nå, det kom i bølger. Det var meget ubehagelig å ha det sånn, og psykologen sa at dette ville gå over av seg selv etter en god stund. Det var noen jeg ikke fikk ta del i.

Vinteren kom og jeg var mer rolig ettersom det ikke kom krav til utendørs aktiviteter som innebar besøk på stranden. Jeg var nå mer isolert fordi jeg hadde avslått alle strandbesøk og være sammen med de få som godtok meg. Jeg ble mobbet på skolen og hade dårlige dager ofte. Så marerittene hadde avtatt og jeg fikk etterhvert bedre dager, Vinteren hadde gjort jobben sin og jeg så våren i møte med ett lysere sinn.

Våren kom og da barskerste av gjengen begynte å bade i sjøen. Jeg fikk panikk ved strandkanten og fikk flashbacks og dermed bar det hjem igjen. Jeg var skuffet over utviklingen og gikk til psykologen med dette. Hun sa at det var vanlig med flashbacks, men hva i huleste gjør jeg med det da? Jeg var nå desperat fordi jeg ville bade denne sommeren på Frognerbadet. Jeg ville ha det fint, men denne frykten ødela dagene mine.

Jeg trodde nå at denne badesesongen også ble spolert. Jeg hadde nå vært redd i snart et år. Det så ut til at det hadde blitt en del av hverdagen med perioder med frykt. Jeg fikk ingen nye tankeverktøyer heller fra psykologen. Sommeren gikk uten min deltagelse igjen. Jeg var så lei meg at mine venner hadde det morro uten meg. Det ble en tung tid med mye ensomhet ettersom mine foreldre var begge i full jobb. Mamma jobbet skift på Posten og pappa var typograf på Fabricius.

Høsten og vinteren var kopier på foregående og jeg fikk ikke fred for marerittene selv om de ikke var så ofte for å ødelegge. Jeg var nå tørr i sengen selv med marerittene og de var kortere og ikke så jævlige med spising og sjokkinntreden. Jeg fikk litt avstand på dagen nå og det var kun natten som var ustabil nå. Jeg trodde de skulle gi seg til væren ihvertfall, nå skrev vi 1976/77 og faenskapet hadde versert i meg i halvannet år.

Det gikk fire år fra filmens premiere til at jeg turde å gå på stranden. Bade gjorde jeg ikke på minst 10 år og den gamle frykten er der ennå. Jeg bader i dag, men jeg svømmer ikke ut på dybden. Frykten tar tak da og jeg får panikk. Så jeg er på grunna og padler litt der. Filmen har ødelagt noe i meg som ikke lar seg reparere. Det er flere filmer som har satt et langvarig merke i meg.

Det kommer flere innlegg om filmer som har skapt langvarig frykt i meg senere.

 

Mitt liv går ikke så bra, men jeg tar opp kampen

Mandag 11 juni 2018

Problemer er til for å løses, sier man som et tradisjonbetinget element som kan forsvinne etter en del jobbing med det . Da må en rekke faktorer være tilstede for å få løst problemene. De aller fleste problemer er mulig å løse fordi de er selvproduserte og har en løsning.

Jeg har løst en rekke problemer med å bruke selvinnsikt som eneste middel mot mange problemer. Det er nemlig det beste å gi seg selv god tid og tålmodighet for å se om problemene har en løsning. Det er når det gjør mest vondt , at du trenger å stoppe opp og rekalkulere hva som egentlig skjedde.

Med nyvunnen kunnskap om meg selv, om mulighetene til å finne roen i stormfulle kapitler, er jeg sterkere enn noen gang. Jeg har blitt glad i meg selv og liker min situasjon, fordi det er det eneste jeg har.

Skal skriver mer, er på kontoret og klarer ikke å skrive mer.