Økonomiske konsekvenser av en globalistisk politikk

Søndag 25 november 2018

Det står mye om økonomi i norsk hovedstrøms media, men en viktig indikator blir dere ikke fortalt om. Kjøpekraftjustert BNP per innbygger viser hvor mye i reelle verdier som blir produsert for hver nordmann. Dere vil kanskje bli overasket når jeg forteller at denne er den samme i dag som i 2007. Om vi tar med det faktum at den rikere delen av befolkningen har fått en større del av kaka de seneste årene, betyr det at nordmenn flest har det dårligere nå enn for ti år siden.

Hovedstrømsmediene har i hovedsak fortalt at den norske økonomien har gått bra de siste årene. Det stemmer til dels, men om vi medregner den enorme økningen i befolkningen gjennom innvandring, har vi på det like dårlig i dag som for ti år siden. Vi har hatt et tapt tiår.

Enkel økonomisk teori kan sannsynliggjør at innvandringen er årsaken til den økende skjevfordelingen av ressurser. Som i alle transaksjoner blir prisen bestemt av tilbud og etterspørsel. Når det kommer flere arbeider og ikke etterspørselen øker i takt med denne, vil prisen på arbeidskraft bli redusert. Særlig i de sektorene innvandrerne har kompetanse til å arbeide i eller greier å tilegne seg kompetanse for, vil oppleve økt konkurranse og derav reduserte lønninger.

Det må bli presisert når det kommer til Norge, at ikke markedet alene bestemmer lønninger. Her blir lønninger satt for hver sektor etter forhandlinger mellom fagforeninger. Lønnen her i Norge vil altså ikke nødvendigvis følge markedet. Innen økonomisk teori er det kjent at dersom lønn blir sett over det markedet naturlig bestemmer (likevekt), vil det bli tilbydd færre stillinger.

Det siste tiåret har andelen i arbeid blitt drastisk redusert. Når ikke arbeiderne kan underprise hverandre, fører det med seg at færre kan få et arbeid. Istedenfor å tilsette to til en mindre lønn, må de ansette en for en høyere lønn. Økningen i tilbudet av arbeidskraft fører altså med seg en reduksjon i andelen sysselsette. Det som skjer er at de svakeste blir selektert ut av arbeidslivet. Det er klart at en arbeidsgiver vil ha preferanse for en frisk og erfaren utenlandsk arbeider, enn en syk norsk arbeider. Utenforskapen øker i takt med konkurransen.

Frihandel er en annen kjepphest for den globalistiske eliten. De ønsker at hele verden skal kunne handle uten restriksjoner, noe de forteller vil føre med seg en bedre økonomi. Det er en sannhet i det, vi har fått tilgang til billigere produkter enn noen gang, men en negativ konsekvens er at innenlandsk produksjon bli flyttet utenlands. Det er særs usikkert om billigere produkt rettferdiggjør de store tapene av arbeidsplasser og resulterende sosial degenerasjon. Det følger videre av økonomisk teori at frihandel vil føre til en konvergering av lønner mellom rike og fattige land. Fordi arbeiderne i rikere land vil redusere sine krav for å få arbeid. De rikeste er de som vil nyte best av dette, siden de kan ta mer av overskuddet av produksjonen. Det har vært en enorm økning av milliardærer de siste 10 årene og de får mer og mer av verdens ressurser.

Den globalistiske politikken fører oppsummert til en reduksjon i levestandard for den dårligst stilte delen av befolkningen. Det er en politikk som overfører fra de fattige i den vestlige verden til den rike. Om det er meningen å gjøre dette, vet jeg ikke, men konsekvensene er klare.

Innvandrere grovt overrepresenterte blant gjengvoldtektsmenn i Tyskland

Tirsdag 13 november 2018


Gjengvoldtekten av en ung, tysk jente i Freiburg i oktober har medført at debatten om importert kriminalitet og voldtekt har blusset opp igjen i Tyskland. Jenta ble voldtatt av ti forskjellige menn, de fleste av dem fra Syria.

En sikkerhetsekspert i landet har sagt at Tyskland har importert gjengvoldtektene, og at de fleste gjengvoldtektsmennene kommer fra arabiske land. Denne påstanden er langt på vei blitt bekreftet av en statlig faktasjekker. Det er konstatert at 67,1 prosent av alle gjerningsmenn i denne typen kriminelle handlinger var innvandrere i 2017.

Disse tallene gjelder for gjengvoldtekter ved overfall, altså ikke planlagte overgrep, men også når man ser på gjengvoldtekter generelt er innvandrere voldsomt overrepresenterte, 53,6 prosent av alle bekreftede gjengvoldtektsmenn i 2016 var innvandrere.

Det er særlig andelen syrere, afghanere og irakere som øker dramatisk, noe som har sammenheng med migrantkrisen i 2015.

Ifølge Voice of Europe skjønnmaler den statlige faktasjekkere likevel tallene, blant annet fordi de viser til såkalte sosioøkonomiske faktorer.

Norsk stabssjef i Kongressen

Mandag 5 november 2018

Nordmenn skjønner ikke hvor dårlig Washington fungerer
Folk stemmer Trump fordi de vil ha en gærning som kan sparke ned alle søppelkassene i Washington.

WASHINGTON (Nettavisen): Hans Høeg (47) fra Drammen er første og eneste nordmann med tittel stabssjef i Kongressen. Han har jobbet over fem år for sin nære venn republikaneren Thomas Massie i Representantenes hus, og vet derfor mye om det mange av oss nordmenn ikke helt skjønner:

Hvorfor så mange amerikanere ønsker Donald Trump.

Folk hjemme i Norge skjønner ikke helt at USA er en føderasjon av 50 stater, der den sentrale regjeringen etter Grunnloven egentlig ikke skulle ha så mye å si, sier han.

Etter hvert har «Washington» tatt mer og mer makt over de 320 millioner innbyggerne i de ulike statene, mener Høeg, samtidig som lobbyistene har overtatt politikken i et enormt og ineffektivt styringssystem.

– Nordmenn skjønner rett og slett ikke hvor dårlig Washington virker. USA har ikke et fungerende demokrati, sier Høeg.

Sparke ned søppelkassene

– Det kommer folk fra Washington og forteller hvorfor du ikke kan regulere bekken over tomten din. Folk er så forbanna. Derfor vil de ha en gærning som kan sparke ned alle søppelkassene i Washington.

– Du var jo selv med på å få Donald Trump valgt for to år siden?

– Systemet er slik at de ulike representantene jobber mest på vegne av seg selv, så vår primæroppgave var å få Thomas gjenvalgt i Kentucky. Men han er jo republikaner, så du kan vel kanskje si det.

Opprinnelig var Thomas Massie fra Kentucky og Hans Høeg fra Drammen gamle studiekamerater fra MIT, Massachusetts Institute of Technology.

Nektet å være med

Da Massie ble valgt inn i Kongressen i 2012, ville han ha med seg den norske kompisen som sjef for staben på 20 personer i Representantenes hus.

– Jeg nektet selvfølgelig. Jeg kunne ikke noe om politikk. Men Thomas overtalte meg, det var jo derfor han ville ha meg, sa han.

Etter fem år i maktens sentrum har Høeg nå sagt fra seg jobben som stabssjef, men er fortsatt rådgiver for staben. Samtidig skriver han bok, på norsk, med arbeidstittelen «A Norwegian in the House».

Her vil han fortelle hvordan lobbyistene og den evige kampen om penger for å finansiere neste kampanje styrer det meste av politikken i verdens mektigste land.

House of Cards

– Livet på Capitol Hill er virkelig ganske likt for eksempel House of Cards. En kollega av meg sa at eneste forskjellen er at i House of Cards «there is actually a guy with a plan».

Og det er dette amerikanerne har blitt mer og mer rasende over, mener Høeg. Han peker på at vi i Norge stort sett har tillit til politikerne. Vi kan være uenige, men stort sett ser vi at de gjør sitt beste for land og folk.

– Slik er det ikke i USA. I Kentucky treffer du de som kommer til politiske møter bokstavelig talt med høygafler. Politikerforakten har bygd seg opp gjennom mange år. Mange mener faktisk at «government is evil», at regjeringen er ond, sier Høeg.

Og med et slikt utgangspunkt er det lett å tenke at også Obamacare, for eksempel, egentlig er konstruert for forsikringsbransjen, og at politikerne bare er ute etter å mele sin egen kake.

Forakten for Hillary

Hans Høeg har amerikansk mor og norsk far, og var selv hjemme i Norge sommeren før valget i 2016. Da sa han at Trump kom til å vinne. Ikke fordi folk likte Trump, men fordi forakten for Hillary Clinton – som symboliserte «Washington» – stakk så dypt, og gjaldt så mange.

Og han så hvordan meningsmålingene i New York Times og liknende egentlig ikke fanget opp de spørsmålene folk på «bygda» var opptatt av.

– Men nå da, etterhvert som Trump stadig blir tatt i løgn?

– Ja. Jeg har selv problemer med å skjønne hvordan den konservative, kristne høyresiden og Trump har funnet hverandre. Han lever jo ikke etter de ti bud, akkurat. Likevel ser de på ham som en slags utsending, jeg har selv hørt folk si at Gud ikke ville tillate at Hillary skulle vinne.

Oppvokst på Soprano-vis

Hans Høeg peker også på at Trump faktisk har fått gjennomført en del ting som republikanerne har vært opptatt av, for eksempel lavere skatter.

– Men når Trump sitter om natta og twitrer i vei, er det en bevisst strategi?

Akkurat «Twitter-Trump» er det vel få som vil si så mye positivt om. Men husk, han vokste jo opp i New York på et slags Tony Soprano-vis. Om noen fornærmet deg, så måtte du gjøre alt for å fornærme tilbake. Og han er nok mer beregnende strategisk enn mange tror.

Akkurat hvem som vinner på tirsdag, vil ikke Høeg mene så mye om. Han tror heller ikke det betyr så veldig mye. Grepet til lobbyistene blir ikke mindre uansett.
– En gærning i Det hvite hus

Selv har Hans Høeg aldri stemt på republikanerne. Mens representanten og studiekameraten Thomas Massie tilhører en gruppe som gjerne kalles «libertarian conservatives» – som vil ha så lite stat som mulig.

– Og opprinnelig var det jo meningen at delstatene skulle ta seg av det mest nødvendige. Så da ville det ikke spilt noen rolle om det satt en gærning i Det hvite hus, sier han og ler.

Legemiddelfirmaene har stor innflytelse over studiene de betaler for

Mandag 8 oktober 2018

En undersøkelse av industrisponsede medisinske studier viser at legemiddelfirmaene hadde innflytelse på alle deler av forskningen.

Mye medisinsk forskning foregår i rent akademiske miljøer, altså på universiteter eller andre uavhengige forskningsinstitusjoner.

Men når lovende stoffer skal utvikles til ferdige vaksiner eller medisiner og testes på mennesker, er det nesten alltid et legemiddelfirma som står bak.

Nå inngår industrien og uavhengige forskere et samarbeid: Legemiddelfirmaet finansierer studien og leverer medisinene, mens leger og forskere utfører forskningen på sine pasienter. Dette er et samarbeid som begge tjener på.

Får troverdighet av uavhengige forskere

Sykehusene får økt kompetanse, prestisje, gratis tilgang til nye og bedre medisiner, større mulighet til å følge opp pasienter og midler til flere ansatte.

Industrien får tilgang til sykehusenes pasienter og legenes behandlingskompetanse. Og ikke minst, til troverdigheten til uavhengige forskere. Den blir en garanti for at forskningsresultatene er pålitelige og ikke styrt av industriens økonomiske interesser.

Men nå antyder en ny undersøkelse at denne garantien er mindre verdt enn vi har antatt.

Resultatene viste at industrien ofte var dypt involvert i alle deler av studiene. I mange tilfeller var det forskere fra legemiddelfirmaene som alene analyserte dataene. De var også ofte med på å skrive forskningsartiklene, uten at navnene deres dukket opp i forfatterlistene.

Legemiddelfirmaene hadde stor innflytelse

Det er Kristine Rasmussen ved Nordic Cochrane Center ved Rigshospitalet i København og kollegaene hennes som har gjort undersøkelsen. De tok for seg de 200 nyeste industrifinansierte studiene av medisiner, vaksiner og medisinsk utstyr, publisert i sju svært prestisjetunge medisinske tidsskrifter.

Rasmussen og co. sendte også ut en spørreundersøkelse til hovedforfatterne for de 200 studiene.

Resultatene viste at ansatte fra legemiddelfirmaene var med å skrive 87 prosent av artiklene. Og i hele 92 prosent av tilfellene hadde industripartneren hatt innflytelse på utformingen av studien. I mange tilfeller kan dette studiedesignet ha mye å si for hvilke resultater undersøkelsen kan gi.

Bare fire prosent av studiene var helt uavhengige, altså fullstendig planlagt, utført og rapportert av forskere fra akademiske institusjoner.

Når det gjaldt analyser av dataene, var industriansatte med i 73 prosent av studiene, mens de uavhengige forskerne bare deltok i analysene i 40 prosent av tilfellene.

Dette betyr at ansatte i legemiddelfirmaene ikke bare hadde innflytelse på hvordan dataene fra studien ble tolket. I mange tilfeller hadde de den fulle kontrollen. Men informasjonen i artiklene om hvem som stod for analysene var ofte tvetydig.

Dette resultatet stemmer overens med konklusjonene i tidligere studier.

Det var også ofte uklart om de uavhengige forskerne selv hadde tilgang til dataene. Dette stemmer med tidligere forskning, skriver Rasmussen og kollegaene. En studie fra 2012 viste at industripartnerne ofte hadde kontrollen over dataene.

Forskning.no har også skrevet om lignende problemer. En undersøkelse vi gjorde i 2017 viste at forskere ofte ikke har noen innflytelse på hva som skjer med dataene fra studier på norske pasienter.

I spørreundersøkelsen til Rasmussen og kollegaene kommer det fram at de fleste akademikerne så på samarbeidet med industrien som nyttig.

Men enkelte rapporterte om problemer, for eksempel fordi legemiddelfirmaet utsatte publiseringen av resultatene, eller at de to partene var uenige om hvordan studien skulle utformes eller rapporteres.

I en undersøkelse forskning.no gjorde i 2015 kom det fram at også norske forskere har opplevd slike episoder.

– Bør avslå samarbeid

I en kommentar om forskningen, skriver Rasmussen at hun og kollegaene startet undersøkelsen fordi de visste om forskere som hadde opplevd å få den akademiske friheten sin begrenset av industripartneren.

Og fordi de visste om forskere som stort sett bare var opptatt av hvilke fordeler de kunne få ut av et industrisamarbeid.

Dermed var det altså interessant å finne ut hvor utbredt dette var. For resultatene fra industrisponsede kliniske studier er viktige. De har mye å si når fagfolk og helsemyndigheter avgjør hva slags behandling pasientene skal få.

Gode beslutninger er avhengig av at de kliniske studiene som ligger til grunn er pålitelige og ivaretar pasientens interesser, uten kommersielle hensyn, skriver Rasmussen, og slår et slag for mer uavhengighet i framtidige studier.

– Det akademiske miljøet bør avslå samarbeid når industrien krever kontroll over utforming, gjennomføring, data, statistiske analyser eller rapportering.

Rapport: Vindturbiner fører til oppvarming

Søndag 7 oktober 2018


Overgang til vindkraft er i løpet av det første århundret verre enn kull og gass, viser en ny amerikansk forskningsrapport.

Rapporten, utført av forskere fra Harvard-universitetet, viser at dersom USA fikk all elektrisitet fra vindturbiner, ville temperaturen i landet har økt med + 0.24 grader Celsius, med opp til + 1.5 grader om natten. + 0.54 Celsius rundt vindparkene.

Dette ville ha mer enn spist opp fordelene av å dekarbonisere landets kraftsektor, som er beregnet til å gi en gevinst på – 0.1 Celsius.

Enkelte steder på østkysten vil derimot oppleve lavere temperaturer.

I tillegg vil vindparkene legge beslag på fem til 20 ganger mer areal enn tidligere antatt, noe som vil legge beslag på rundt en tredjedel av USA.

Vil ta 100 år å oppnå miljøgevinst

Det vil ta rundt 100 år med vindkraft før fordelene begynner å veie opp for ulempene, konkluderer forskerne, uansett hvor mye av energimiksen vindkraft tar.

– Årsaken er at klimakonsekvensene av vindkraft slår inn øyeblikkelig, mens fordelene av reduserte utslipp akkumulerer sakte, sier fysikkprofessor David W. Keith til The Harvard Gazette, og legger til at «det er ikke noe som heter en gratis lunsj».

– Hvis perspektivet er ti år, så har vindkraft i noen aspekter mer innvirkning på klimaet enn kull og gass, sier han.

– Dersom perspektivet er tusen år, er vindkraft enormt mye renere, sier Keith.

– Påvirker klimaet

Keith forklarer videre i en artikkel i magasinet Joule at vindturbiner, i tillegg til å lage strøm, endrer også luftbevegelsene i atmosfæren.

Turbinene mikser luftlagene nært bakken med de litt høyere i atmosfæren, samtidig som at de trekker ut energi fra vinden. Normalt ligger lufta mer stille om natten der kald luft ligger nært bakken, mens lufta er varmere høyere opp. Derfor er effekten spesielt merkbar om natten.

Turbinene flytter mer av den varme lufta ned til bakken. I tillegg lager de en «vindskygge» bak seg, der vinden er svakere, og konsekvensene av dette er ikke fullt ut undersøkt. I alle fall fører det til at vindparkene blir mindre effektive jo større de blir.

Rundt enkeltstående vindturbiner er effekten neglisjerbar, men saken blir en helt annen når det er tusenvis av dem.

Fra før viser studien til ti andre tilfeller der det er registrert høyere temperaturer lokalt rundt vindparkene.
– Redistribuerer varme i atmosfæren

– Vindturbinene redistribuerer varme og fuktighet i atmosfæren, noe som påvirker klimaet. Vi har forsøkt å lage modeller for dette på en kontinental skala, sier Keith.

Jo flere vindturbiner som plasseres på samme sted, jo mindre effektive blir de, spesielt hvis vindparkene spenner over flere kilometer. Dessuten vil flere av dem måtte plasseres på mer vindfattige steder når de mest attraktive områdene blir fylt opp.

Dette er noe som så langt ikke har blitt tatt nok hensyn til i tidligere studier, mener Keith og hans forskerkollega Lee Miller.

Nekter for klima-påvirkning

Kritikere av rapporten mener at det Keith og Miller egentlig snakker om er lokal temperatur snarere enn global oppvarming. Spesielt går Den amerikanske vindenergiforeningen AWEA i strupen på rapporten, som mener at det ikke er snakk om klimaendringer i det hele tatt, kun bakketemperaturer.

– Keith og Miller sin analyse utforsker et overdrevent høyt nivå av utplasseringen av vindturbiner og effekten det kan ha på høyere lokale temperaturer. Imidlertid har de ikke kommet fram til at vindkraft fører til global oppvarming, ei heller til den kaskaden av bivirkninger og selvforsterkende effekter som vi får fra karbonforurensning, skriver kommunikasjonsrådgiver Greg Alvarez.

Keith understreker at rapporten er ikke ment å være en fundamental kritikk av vindkraft.

– Arbeidet burde heller bli sett på som første steg i å se mer seriøst på konsekvensene av økt bruk av de fornybare energikildene, sier han.

Til magasinet Technology Review, som drives av MIT, mener han at verden burde kanskje støtte mer opp mot solcelleteknologi og satse mindre på vindkraft.

STASI-agentene blant oss

Lørdag 15 september 2018

Da Berlinmuren – «Skammens mur» – falt 9. november 1989 falt også dens symbolske betydning. Kald krig, politisk og militær deling av Europa, spionvirksomhet mot alt og alle. Dette var også slutten for det beryktede og supereffektive hemmelige statspolitiet Stasi, med sine 100.000 fast ansatte og 500.000 angivere. Sannsynligvis det mest effektive overvåkingssystem i historien.

Forbundsdagen vedtok en egen lov om Stasi-arkivet slik at tyske borgere kunne få adgang til dokumentene. De høysensitive arkivmappene skulle endelig bli frigitt. Mange historikere så også frem til dette. 180 reolkilometer med viktige dokumentasjoner kunne fortelle mye om den kalde krigen.

Mange tyskere fant sine egne mapper og var sjokkert over angiveri fra naboer, venner og familie. Når det kommer til informanter og agenter som var aktive i Stasis tjeneste utenfor DDR, har det ikke vært like enkelt. Noen har åpenbart ønsket å hindre innsyn gjennom alle disse årene.

På et eller annet tidspunkt under kommunismens oppløsning greide CIA å sikre seg Stasi-arkivet med navnene på alle agenter og informanter utenfor Øst-Tyskland. Eksakt hvordan dette skjedde vet man ikke.Men bakteppet er forvirringen og kaoset da Sovjetunionen kollapset i 1992.

Denne delen av arkivet som består av mikrofilmet kartotekkort blir kalt Rosenholz-filene og befinner seg altså hos den amerikanske etterretningstjenesten CIA. Av en eller annen grunn er det sperret for innsyn.

Høyre-politiker og tidligere stortingsrepresentant Anders B. Werp har vært pådriver i Stortinget for å få åpnet materialet for forskere, presse og allmenhet. Han er fortsatt interessert i dette sier han, men i dag er han statssekretær og kan derfor ikke gjøre noe mer med saken.

Justisministrene Grete Faremo, Knut Storberget og Anders Anundsen ble alle anmodet om å få arkivet som omhandler Norge sendt over fra CIA til norske myndigheter. Kanskje ble det jobbet med saken. Men ikke noe skjedde.

Justisminister Anders Anundsen uttalte seg optimistisk i en artikkel i A-Magasinet 16. juni 2014: – Det er vanskelig å vite hvor lang tid det kommer til å ta å få materialet til Norge. – Men vi skal ha en nær og tett dialog med CIA.

Journalist i Aftenposten, Ingrid Brekke, har også vært en aktiv pådriver, og skrev en artikkel i A-magasinet 15. juni 2014 om Rosenholz-filene med denne overskriften: «Nå kan vi få vite hvem de norske Stasi-agentene var. 30 nordmenn spionerte for DDR. Nøkkelen til gåten ligger hos den amerikanske etterretningstjenesten CIA.»

Ingrid Brekke skriver i en mail 17/8 at situasjonen fortsatt er uløst: «Det er CIA som sitter på nøkkelen til Norges tilgang på denne informasjonen. Den norske regjeringen (v. Justisministeren) ba om innsyn og fikk avslag. Det skrev vi om da det skjedde. Grunnen til at vi ikke har skrevet mer, er at  jeg ikke ser hvordan det går an å gå videre, det er ingen endringer i situasjonen. Det er frustrerende at det er sånn, og det kan jo hende CIA endrer linje om noen år.»

Norge er undervurdert i Stasi-sammenheng forteller den tyske statsviter og Stasi-ekspert Helmut Müller-Enbergs. Han har selv avdekket betydelig østtysk aktivitet i Norge. Overraskende mye informasjon om norske militære og politiske forhold fant veien fra Norge til DDR.Rosenholz-papirene navngir nordmenn som jobbet for DDRs hemmelige politi. Dokumentasjonen vil gi oss kunnskap som gjør at historien må skrives om, tror Stasi-eksperten.

Hvorfor er det så stille om arkivene i dag, så mange år etter Berlinmurens fall? Jeg tror forklaringen er enkel og slik historikeren Nikolai Brandal forteller til Aftenposten 27. september 2011: Man ønsker ikke å avsløre sine venner. Tidligere Stasi-informanter i Norge er fortsatt synlige aktører i det norske samfunnsliv. SV-ere, Ap-folk, akademikere og journalister antas å være blant de skjulte Stasi-informantene. Strafferettslig vil sakene etter så mange år trolig være foreldet, men av hensyn til å kunne forstå den kalde krigens metoder, strategi og kynisme må vi få dokumentene til Norge.

Kanskje justisminister Tor Mikkel Wara er handlingens mann for å finne en løsning i den fastlåste saken? Et eller annet sted i departementet kan han finne tilbake til en eller flere tråder som forgjengerne har sluppet, og  som leder til nøkkelen – hos CIA.

Feilslått og urettferdig boikott-aksjon mot MGP i Israel

Lørdag 15 september 2018

Hvor var engasjementet da Melodi Grand Prix-finalen ble avholdt i Aserbajdsjan eller i Russland?

Flere norske musikere og artister har stilt seg bak et opprop mot å avholde Eurovisjon i Israel neste år. De mener at Israel ikke bør være vertskap for Melodi Grand Prix-finalen, men at arrangør-oppgaven må flyttes til et land med bedre historie når det gjelder menneskerettigheter.

Det er flott at norske og internasjonale artister engasjerer seg i menneskerettighetsspørsmål, men denne aksjonen framstår både ensidig og urettferdig, og bruker et virkemiddel som er lite egnet til å fremme dialog og varig fred mellom palestinere og israelere.

Hvor var for eksempel engasjementet hos disse artistene da Grand Prix-finalen ble avholdt i Aserbajdsjan eller i Russland – land hvor menneskerettigheter og demokratiske rettigheter brytes hver eneste dag? Israel er det klart frieste og mest demokratiske land i Midtøsten. Israels arabiske borgere nyter flere rettigheter enn arabere noe annet sted i Midtøsten. De sitter i Knesset, har toppstillinger i rettsvesenet, utenrikstjenesten og i næringslivet. De står fritt til å kritisere Israel, og faktisk er mange av de skarpeste kritikerne av israelsk politikk å finne i israelsk media og akademia. Kvinners rettigheter, homofiles rettigheter og andre gruppers rettigheter står sterkt i Israel, sammenlignet med de fleste andre land i verden.

Hvorfor har man da pekt seg ut det eneste reelle demokratiet i Midtøsten som målskive for boikottaksjoner og fordømmelser? Dette er spørsmål som både disse artistene og den såkalte BDS-bevegelsen bør stille seg. For en slik negativ særbehandling av verdens eneste jødiske stat er dypt urettferdig, og kan i verste fall nøre opp under farlige holdninger til jøder.

VGs redaktør Hanne Skartveit kommenterer dette godt i en kommentar, 12. desember i fjor, som omhandlet handelsboikott: «Den israelsk-palestinske konflikten er ikke svart-hvitt. Begge parter har gjort feil, begge har en berettiget frykt for den andre, og begge har grunn til å tvile på den andres vilje. Men at det er Israel som blir mål for boikott, i en region der autoritære versting-regimer er normalen, er vanskelig å forstå.»

Boikott er også et lite egnet virkemiddel som ikke bidrar verken til fred, forsoning eller dialog. Det skaper ikke bedre forståelse mellom israelere og palestinere. Tvert i mot, bidrar det til økt mistro, og forsterker følelsen blant israelere om at verden ikke er villig til å lytte til deres side av saken. Når det internasjonale samfunn er unyansert, urettferdig og ensidig i sin kritikk av Israel bidrar det bare til å styrke de minst forsonlige kreftene i israelsk politikk. Det faktum at Israel kritiseres mer i FN-sammenheng enn alle andre land i verden til sammen, er en grov urettferdighet som bare styrker følelsen av isolasjon.

Det skaper neppe stor bekymring i Israel isolert sett at en og annen norsk artist skriver under på et boikottopprop, men dette er dessverre en del av en større kampanje som oppfattes svært urimelig og inkonsekvent. Dessuten er en kulturell og akademisk boikott feilslått, da det først og fremst vil skade kunstnere og akademikere – en gruppe hvor vi finner mange av de sterkeste stemmene for fred og for en slutt på okkupasjonen.

Alle gode krefter som søker fred i Midtøsten, bør ta avstand fra boikottaksjoner og BDS-bevegelsen. I stedet bør man fremme dialog, fred og forsoning og kreve at både den israelske regjeringen og den palestinske selvstyremyndigheten aksepterer en fred som bygger på kompromiss, som sikrer Israels sikkerhet og muligheten for å bygge en fredelig og demokratisk palestinsk stat. Boikott er ikke noe godt bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten. Norge bør tvert i mot styrke handel, forskningssamarbeid og kulturutveksling med Israel, og bygge et nært forhold til dette viktige demokratiet i Midtøsten.

Hvite, konservative menn er de mest ansvarsbevisste og kritiske, viser analyse

Torsdag 30 august

«Forskere har funnet tette bånd mellom klima fornektere og fremmedfiendtlighet. 63 prosent av konservative, norske menn tror ikke at klimaendringene er menneskeskapt,» kunne vi lese fra journalisten Iselin Elise Fjeld på NRK tirsdag kveld.

Fjeld siterer det hun omtaler som «forskning» som er gjort av Olve Krange, ved Norsk institutt for naturforskning (NINA). NRK skriver også at Krange konkluderer med at «klimafornektelse ser ut til å gå hånd i hånd med et bredere mønster av høyrenasjonalisme og fremmedfrykt.»

– Vi har ikke målt høyrenasjonalisme eller fremmedfrykt, men et spørsmål om holdninger til innvandrere lar oss observere at konservative menn, som i tillegg er skeptiske til innvandring, oftere tviler på menneskeskapte klimaendringer enn alle andre, også når vi kontrollerer for en rekke andre variabler, forklarer Krange.

Det skal også være gjort en amerikansk studie som viser det samme.

Hvite menn

«Både den norske og den amerikanske studien argumenterer for at klimafornektelse kan forstås som et forsøk på å beskytte gjeldende maktstrukturer», skriver NRK

– Det er en måte å beskytte gruppeidentitet på, og bevare en sosial struktur som gjør at hvite menn nyter fordeler fremfor andre samfunnsgrupper, forklarer forskerne i rapporten ifølge NRK.

– Høyrevridde individer har en tendens til lettere å akseptere og rettferdiggjøre eksisterende sosiale strukturer og motsette seg endringer i tradisjonell livsstil, heter det.

Nasjonal talsperson for MDG, Arild Hermstad, uttaler seg også:

– Forskningen forklarer noe vi har opplevd siden MDG gikk inn i byrådet i Oslo. Konservative middelaldrende er en høylytt gruppe som kjemper for retten til å kjøre bil overalt på bekostning av barn og syke. De lar seg provosere av kvinner med makt og utenlandsk utseende, og i tillegg fornekter de klimakunnskapen. Klimaskepsis og nasjonalisme henger sammen fordi slike grenseoverskridende utfordringer ikke lar seg løse innenfor nasjonalstaten.

Kommentar

Man vet nesten ikke hvor man skal begynne å kommentere en slik kombinasjon av «forskning» og NRKs rapportering av det. Men la oss prøve.

For det første er det bruken av ordet «klimafornektere». Bruken av dette begrepet legger opp til at det er noe som er sant, som dermed fornektes. Ville man for eksempel brukt uttrykket «UFO-fornekter»? Og også kombinasjonen «klima» og «fornekter» satt sammen, blir helt meningsløs. Det er jo ingen som fornekter at klimaet finnes, eller endog er skeptisk til klimaet. Det er i så fall klimaendringer, eller mer presist de eventuelt menneskeskapte delene av klimaendringene man er skeptisk til eller «fornekter». Enhver som bruker begrepet «klimafornekter» farer per definisjon med Fake News.

Det er åpenbart at NINA-forskeren Olve Drange for seg selv prøver å finne ut av «mysteriet» om hvordan noen kan fornekte den for ham åpenbare sannheten om at menneskenes forferdelige aktivitet ødelegger planeten ved å endre klimaet. Og da passer det bra at også andre standpunkter forskeren finner uforståelige, ja kanskje moralsk forkastelige, som skepsis til masseinnvandring(!), henger sammen.

For dermed blir det jo logisk. Forstår du ikke en spesifikk ting, er det en god mulighet for at du heller ikke forstår andre ting. Du er simpelthen dum.

Ikke dum, men maktsyk

Men vent litt. Det er ikke det Olve Drange sier. Skepsisen hvite menn uttrykker til innvandring og menneskeskapte klimaendringer («klimafornektelse» i Dranges og NRKS språkdrakt), skyldes «forsøk på å beskytte gjeldende maktstrukturer». De hvite mennene er ikke dumme. Nei, de er kyniske, maktsøkende individer, mener han. Og dette forsvaret av egne privilegier er forklaringen, ikke at de er dumme.

Drange støtter seg derfor til den amerikanske studien som inspirerte ham, og som fant at forklaringen til klimafornektelsen hos hvite menn var at det er «en måte å beskytte gruppeidentitet på, og bevare en sosial struktur som gjør at hvite menn nyter fordeler fremfor andre samfunnsgrupper».

Ansvarsfølelse og selvoppholdelsesdrift

Det må kunne anføres i denne sammenheng at selvoppholdelsesdrift er en god egenskap som nok er selektert for. At man ønsker å beskytte sin gruppe har vært helt nødvendig for menneskehetens (og alle andre planters og dyrs) overlevelse. Og så er spørsmålet om menn, eller «hvite menn», ser seg selv som en gruppe. Min påstand er at det i liten eller ingen grad stemmer.

Vi hvite menn, i likhet med arabiske menn, svarte menn, gule menn, svenske menn, danske menn, muslimske menn osv. opplever oss som del av samfunn hvor kvinner (og barn) utgjør en helt naturlig del. I den grad vi jobber for å beskytte en «identitet» eller å «bevare en sosial struktur», så er det en primær helhet som ønskes beskyttet. De primære slike helhetene historisk har vært familier, klaner, stammer, etniske grupper, nasjoner, religiøse eller ideologiske fellesskap.

Selvfølgelig finnes det også kjønnsidentiteter og også kamper om status og makt mellom kvinner og menn, men for eksempel i dagens innvandringsskepsis er kampen mellom hvite menn og hvite kvinner langt underordnet de hvite mennenes «kamp» mot fremmede menn om ressurser, samt nettopp en kamp om de egne hvite, eller de fremmede mennenes kvinner.

Man kan lett forstå hvorfor skepsis til masseinnvandring er i hvite menns interesse. Jeg skulle mene det er i hvite kvinners interesse også. Et samfunn med økt vold, voldtekter og kriminalitet, økt innslag av fiendtlige mennesker som blir fornærmet over bagateller, samt en velferdsstat som blør penger til innvandrere, er knapt i noen av de opprinnelige innbyggernes interesse.

Men det er ikke godt å si på hvilken måte en skepsis til å akseptere at menneskeskapte klimaendringer, skulle favorisere hvite menn over kvinner, og vel heller ikke hvite menn mer enn mørke menn, eller innvandrere. Så her er det en betydelig kortslutning ute og går i forskerens og NRK-journalistens hoder.

Kritisk sans

En mer sannsynlig forklaring på korrelasjonen mellom innvandringsskepsis og skepsis til å akseptere påstandene om betydningen av menneskeskapte klimaendringer, er at begge fordrer en viss grad av kritisk sans og evne til å tenke selvstendig og utenfor konsensus og det «alle» mener.

I flere tiår har den rådende ideologien i Vesten hamret inn solskinnshistorier om det multikulturelle samfunnet og dommedagsprofetier om miljø- og klima. Samtidig er det åpenbart at det er de som var skeptiske til masseinnvandringen på et tidlig tidspunkt som har hatt mest rett. Det innrømmer nå de aller fleste.

Også de dystreste klimaspådommene har blitt grundig motbevist av klimaet selv. Det har altså vist seg fornuftig å være skeptisk til så vel solskinnshistorien om det multikulturelle samfunnet som klimaalarmistene. For skulle man fulgt sistnevntes advarsler, ville en rekke dyre tiltak blitt iverksatt til ingen positiv nytte.

Jeg skal ikke henge meg på klagekoret som syter over hvor dårlig hvite, middelaldrende menn behandles i det vestlige samfunn. Etter min mening har vi fortsatt de beste kortene på hånden og er ikke så diskriminert som noen vil ha det til. Men det betyr ikke at det ikke finnes radikale miljøer som prøver å gå til «krig» mot den hvite mann og prøver å konstruere en motsetning mellom hvite menn og hvite kvinner, eller snarere mellom hvite menn og alle andre, en kunstig, konstruert polarisering som er skadelig for oss alle.

Men det samfunnet i større grad burde reflektere over, er om ikke hvite menn faktisk er verdt å lytte til i mange sammenhenger. Ja, slik de har blitt lyttet til i spørsmål om politikk, styring, krig og fred i tusenvis av år. Er det slik at kvinner tenderer å være en smule mer konsensusorientert enn menn? Kan det derfor være at menn lettere tør å påpeke at keiseren ingen klær har og at en slik påpekning av og til er akkurat det samfunnet trenger for å justere kurs?

Et av problemene vi har i dag er at det intellektuelle etablissementet i samfunnsvitenskapene tror at de har funnet den endelige Sannheten om det gode samfunn og at alt dermed handler om å forsvare denne sannheten mot kjetterne. Og flest kjettere er det blant hvite, middelaldrende menn. Etablissementet gjør dermed også fornuft til et spørsmål om moral. Og de forsvarer sine dogmer like iherdig som kirken i sin tid.

NRK skuffer

Reportasjen til NRK er slett håndverk, om ikke også Fake News i noen aspekter. Effekten for de som ikke er så kritiske (som hvite, konservative menn) av å lese denne NRK-artikkelen vil være å tenke at klimaskepsis er like fy som innvandringsskepsis. Og det er noe alle andre enn hvite, konservative menn bør holde seg unna å mene.

Men sannheten er snarer at folk burde sette seg mer inn i klimasaken på egenhånd. Søk opp alternative synspunkter, se om det gir mening. Tenk etter om mennesket kanskje er litt mindre innflytelsesrik sammenliknet med endringer i sola, jordbanen, helninger og andre forhold som påvirker klimaet enn det Miljøpartiet de Grønne og NRK vil ha deg til å tro.

Det skader ikke å undersøke klimasaken litt nærmere på egen hånd. Og om du ikke orker selv, hør med en hvit mann med selvoppholdelsesdrift og litt individualitet. Hva mener han om hva som påvirker klimaet?

Snart slutt for «hemmelige» kontoer i Sveits

Torsdag 30 august 2018


I høst begynner Sveits å dele informasjon om bankkontoer med europeiske skattemyndigheter.

Da reformen ble introdusert i 2008 varslet banksektoren om massedød av banker, og noen kalte det en «økonomisk krig» mot bankene i Sveits.

Hemmeligholdet rundt sveitsiske banker har vært en garantist for at store selskaper, kriminelle, statsleder og andre som ikke vil la omverdenen vite om verdiene de sitter på, har valgt banker i fjellandet.

Antallet banker i Sveits har falt fra over 300 før finanskrisen, til 253 i desember 2017. Likevel mener analytikere at ting går bedre enn fryktet.

– Slutten på hemmeligholdet har vært et alvorlig slag for bankene, men det er også sant at mange ventet det skulle bli verre. Og sektoren lever fortsatt, sier Nuno Fornandes, professor ved Católica Lisbon School of Business and Economics til Bloomberg.

En lang rekke banker har inngått forlik med amerikanske myndigheter for å ha skjult informasjon – totalt har bøtene kommet opp i seks milliarder dollar, eller 50 milliarder kroner.

Forskere skremmes av sjokkfunn i Arktis

Søndag 26 august 2018

Vi har aldri sett noe som dette før

– Alle piler peker rett nedover, og det går veldig fort, advarer klimaforsker.

– Vi må finne ut av dette nå. Det haster virkelig. Dette er et av de mest eksistensielle spørsmålene i vitenskapen.

Det sa Johan Rockström, leder for forskningsinstituttet Stockholm Resilience Centre, til avisa The Guardian tidligere denne måneden.

Han viste til en fersk studie som vurderer risikoen for at naturens egne ukontrollerbare dominoeffekter vil hindre forsøkene på å bremse den globale oppvarmingen.

Han var en av flere som slo alarm. En rekke klimaforskere rykket også ut og advarte mot at klimaendringene kan komme til å skyte fart, selv om alle land i verden kutter utslippene sine. I verste fall kan mange områder på jorda bli ubeboelige.

Bakgrunnen for forskernes bekymring var de såkalte tilbakekoblingseffektene som påvirker klimaet på jorda.

Dette er effekter som er «innebygd» i naturen selv, og som i mange tilfeller forsterker virkningene av menneskeskapte utslipp av klimagasser, skriver NTB.

En av de mest kjente effektene er knyttet til sjøisen i Arktis. Når jorda blir varmere, blir det mindre is – noe som gjør at mer energi fra sola tas opp i havet slik at oppvarmingen forsterkes.

Men det finnes også en rekke andre: Oppvarming i Arktis kan øke utslippene av metan fra bakken og havbunnen, utslipp vokser fra skog som hogges, råtner eller brenner, og varmere hav kan absorbere mindre klimagasser enn de har gjort til nå.

– Denne bølgen av hendelser vil kunne tippe hele jord-systemet over i en ny tilstand, sa den tyske forskeren Hans Joachim Schellnhuber, ifølge nyhetsbyrået AFP.

– Alle piler peker rett nedover

Nye sjokkfunn fra Grønland er deprimerende lesning for dem som allerede var bekymret.

Det er den britiske avisa The Guardian som skriver om det oppsiktsvekkende funnet. Ifølge avisa har det som man i lang tid har regnet som den sterkeste av all sjøisen, som befinner seg nord for Grønland, slått sprekker og er i ferd med å bryte opp.

Det er allerede godt kjent at sjøisen i Arktis smelter. Og det i et tempo som stadig overrasker forskere verden over.

Det blir mindre og mindre sjøis i Arktis, og det er en trend som bare fortsetter og fortsetter, sier klimaforsker Bjørn Hallvard Samset ved Cicero til Dagbladet.

– Alle piler peker rett nedover, og det går veldig fort. Det er ikke nødvendigvis likt hvert år, men i snitt så går det altfor fort, sier Samset.

Men det ferske funnet fra sjøisen nord for Grønland er likevel oppsiktsvekkende nok til at det skremmer ekspertene.

– Dette området har blitt kalt «det siste isområdet», siden det har blitt sagt at den siste sjøisen i Arktis kom til å ligge her, sier Ruth Mottram ved Meteorologisk institutt i Danmark til The Guardian.

Video : Se Nordpolen smelte på 20 sekunder

Smelter lettere

– Vi har aldri sett noe som dette før. Ikke der. Man hadde regnet med at det ville være et av de siste stedene det skulle forsvinne sommeris i Arktis, stemmer Samset i.

Det er først og fremst en kraftig vind som kom over området, som førte isen ut på åpent hav.

Men hetebølgen som har ligget som et glovarmt ullteppe over den nordlige halvkule i sommer får også sin del av skylda. Varmen var med på å smelte store deler av isen, som i sin tur gjorde isen lettere. Dermed fikk vinden en enkel jobb med å ta tak i den og føre den ut i åpent farvann – der smelteprosessen kunne akselerere.

– Dette på et sted hvor vi hadde trodd at isen var omtrent så stabil som det er mulig å få det i Arktis. Det er ikke mye havstrømmer der, og det er stort sett veldig kaldt. Derfor burde det holde seg frossent, sier den norske klimaforskeren.

Sjøisen har ligget som en solid blokk – fryst året rundt. Isen var dermed mange meter tjukk.

– Nå er en stor del av isen som fryser til på vinteren fersk og ettårig. Den er tynn og smelter lettere om man får en varm sommer, forklarer Samset.

– Nok et tydelig varsel

Det er i sin tur med på å framskynde smelteprosessen og oppdelingen av isen. Samset sier han blir skremt av de nye målingene.

– Det er skummelt. Det er nok et tydelig varsel. Et varsko om at isen i Arktis sprekker opp og smelter raskt. Hvis man ser på målingene fra 1980 og fram til nå, så peker de bare en vei; rett nedover, sier han.

Forskere har i en rekke klimamodeller forsøkt å anslå når sommerisen blir helt borte fra disse områdene, dersom oppvarmingen fortsetter i det tempoet man har sett så langt.

– Det er veldig vanskelig å beregne, fordi det er snakk om en faseovergang som det er krevende å få inn i en matematisk modell. Men om man ser på de nye målingene, så ser det ut som om det er de mest pessimistiske klimamodellene som får rett. Dersom disse målingene er korrekte, så vil det ikke være overraskende om det er helt isfritt i Arktis om sommeren før 2040.

En annen som lar seg skremme av funnene er forskeren Thomas Lavergne ved Meteorologisk institutt i Norge.

«Skummelt», skriver han i en Twitter-melding der han deler et satellittbilde av isen som driver fra land.

– Jeg kan ikke si hvor lenge dette åpne havområdet vil forbli åpent, men selv om det skulle fryse til innen noen få dager, så vil skaden allerede ha skjedd. Den tjukke gamle sjøisen vil bli skjøvet bort fra kysten, til et område der isen vil smelte lettere, sier han, ifølge The Guardian.

Selv om Norge ligger langt nord, kan isen i Arktis føles langt unna for alle som bor på fastlandet. Likevel advarer Samset om alvorlige konsekvenser, også «her sør», dersom isen i Arktis forsvinner.

– Når isen forsvinner, så vil havet ta opp mer sollys. Det vil føre til mindre temperaturforskjeller mellom Europa og Arktis. Det igjen påvirker vindsystemene, antakeligvis også værsystemene. Det vil gjøre et eller annet med været i sør, sier han.

Og mer nøyaktig enn det tør han ikke å være.

– Nei, for dette har vi ikke sett før. Det er mulig å gjette, men det er vanskelig å si hva konsekvensene vil bli. Det er snakk om fronten av forskning. Det er så langt vi har kommet, sier han.
Aldri vært verre rundt Svalbard

Istjenesten ved Meteorologisk institutt, som blant annet overvåker og måler isen rundt Svalbard, kommer også med en nedslående melding, ifølge Aftenposten.

Ifølge avisa har Istjenesten aldri sett mindre is rundt Svalbard på denne tiden av året siden de startet med målinger for 51 år siden.

Tirsdag denne uka ble ismengden rundt Svalbard målt til å være mer enn 115 000 kvadratkilometer mindre enn snittet mellom 1981 og 2010.

– I fjor på denne tida var det mye mer is. Nå må man omtrent 200 kilometer nord for Svalbard før man finner isen. I fjor var det drivis helt inn til kysten, sier Frank Andreas Amdal, konsulent i istjenesten, til avisa.

Det er bare nok et eksempel på hvordan klimaet bryter med forskernes forventninger, mener Samset.

– Det er nesten gammelt nytt, for de lå på minimums-is, altså mindre enn man noen gang har sett, både i juni og juli i år. Det rimer altså godt med det vi vet om at Svalbard varmes veldig fort, og er et godt eksempel på hvordan det nye klimaet bryter med forventningene våre, mener han.

Samset mener det er lite som tyder på at det er slutt på sjokkerende oppdagelser med dette.

– Vi må forvente flere klimaoverraskelser. Vent det uventede, sier han.

1 2 3 7