Hvorfor kan man aldri stole på «de gode» muslimer?

Tirsdag 16 januar 2019

Religiøst bedrageri blir til et politisk volds-barbari!

For «gode muslimer» må humanisme, rettferdighet og medmenneskelighet vike dersom det fremmer islams «gode sak». Det gjelder å kunne bløffe, lure og bedra «de vantro» på en slik måte at de plutselig befinner seg i «Fredens hus» – det vil si i et samfunn hvor islam, Allah og profetens hær har pulverisert all motstand. En handling er god dersom den tjener Allah.

Dette triste, men ikke desto mindre faktiske forhold, aktualiseres i disse dager – den såkalte «Oslo-avtalen» som skulle skape fred i Midt-Østen blir av kommentatorer dømt nord og ned. Men hvorfor ramlet alt i grus etter at nettopp denne avtalen skapte så store fredsforhåpninger – ja, ikke bare forhåpninger for freden mellom israelere og palestinere var jo tilnærmet en realitet?

Hele greia raste i hop som et resultat av at «den gode muslim» Yasir Arafat hadde en bakenforliggende skjult agenda som var forankret i islam. Det viste seg at han uten skrupler løy og bedrog og førte forhandlinger basert på bløffmakerens dobbeltspill. Han innrømmet da også i 1994 at han hadde bløffet under disse «fredsforhandlingene» i Oslo, Han opplyste da at han forholdt seg til Oslo-avtalen på samme måte som Muhammed opptrådte overfor Quraish-stammen i Mekka. Avtalen skulle gjelde i 10 år, men Muhammed ignorerte den. Etter to år angrep han Mekka. En avtale kunne settes til side hvis det tjente «den gode sak».

I mars år 624 e.v. t. slo profeten Mohammed og hans styrker, angivelig litt over 300 mann, hæren til Quraish-stammen, som skal ha vært over tre ganger så stor. Mohammed var selv født inn i denne stammen, men det store flertallet av stammemedlemmene holdt på den hedenske tro og måtte lide for det. Mohammeds seier ved Badr ble starten på det som skulle bli det muslimske storriket i Midtøsten, Sentralasia, Nord-Afrika og Den iberiske halvøy et hundreår seinere.

Når det gjelder Oslo-avtalen mente Arafat at han var intet å bebreide – for som muslim hadde han full rett til å lyve for «de vantro» når det tjente Allahs sak.

En av dem som ikke skjønte Arafats dobbeltspill var daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst. I ukevis reiste han verden rundt og jobbet natt og dag for å megle mellom maktmenneskene som kunne være med og skape fred i Midt-Østen. Han satset åpenbart på at også for Arafat gjaldt den norske sentensen: Et ord er et ord og en mann er en mann. For Holst ble tragedien fullbragt ved at han pådro seg livsfarlig høyt blodtrykk med etterfølgende to hjerneslag og død.

Ja, men islam lever og muslimenes tro og håp er at en dag skal millioner muslimer fra palestinske områder toge inn i Israel og jage israelerne på sjøen.

Faller Israel faller også Europa og Norge. Derfor er islam og islamiseringen livsfarlig.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *