Forfølgelse av kristne øker


Bilde: Et blodflekket Jesus-portrett i den koptiske kirken Saints Church i Kairo som ble utsatt for jihadangrep 1. januar 2011. 23 døde og 97 skadet.


En gråtende nonne etter et bombeangrep mot Kairos koptiske katedral 11. desember 2016. REUTERS/Amr Abdallah Dalsh

Ifølge den kristne organisasjonen Åpne Dører, blir så mange som 245 millioner kristne forfulgt over hele verden.

Når man ser dette kartet så undres man over hvorfor ikke Europa og dets politikere er mer opptatte av å ta imot kristne flyktninger. Dette er forfulgte mennesker som langt lettere kan integreres i europeiske samfunn. Istedet tar vi imot tusener på tusener av muslimer som de kristne forfølges av. Bristen på logikk er åpenbar – med mindre man er politiker med en flyktningkvote som skal fylles, selvsagt.

NTB skriver:

Nord-Korea ligger øverst på listen over de 50 landene hvor det er farligst å leve som kristen. Det anslås at mellom 200.000 og 400.000 kristne befinner seg i arbeidsleirer, ifølge World Watch List.

Her er listen og rangeringen av landene hvor det er farligst å leve som kristen. La ikke NTB merke til at Afghanistan var like farlig for kristne som Nord-Korea? Er det ingen som ser noen fellesnevner blant landene på listen? India blir ofte tenkt på som et ikke-muslimsk land, men det er ikke sant: det bor flere muslimer i India enn i hele Pakistan.

Fra rapporten leser vi at det er blitt enda mer farlig å være kristen i Afrika og i Midtøsten:

Siden 2018 har militante islamistiske grupper fått sterkere feste i Egypt, Somalia, Libya og Jemen på den arabiske halvøy. Der rekrutteres nye tilhengere og territorier utvides. I Egypt, som har den største andelen kristne i Midtøsten, fortsetter IS å true med utslettelse av kristne. På Sinaihalvøyen terroriserer de lokalsamfunn ved å drepe respekterte personer som leger og veterinærer. Andre islamistiske grupper har bombet kirker, slik som bombeangrepet like før jul i 2017, og to angrep på busser fulle av pilgrimmer på samme vei i en periode på 18 måneder. Kristne trygler om beskyttelse men opplever seg overhørt av myndighetene, selv om noen av drapsmennene og angriperne blir dømt.


De koptiske kirkene og de troende i Egypt bombes regelmessig. Her etter en eksplosjon i Tanta, Egypt, 9. april 2017. REUTERS/Mohamed Abd El Ghany

Om den islamske undertrykkelsen i Afghanistan, står det i rapporten:

Alle afghanske kristne har muslimsk bakgrunn og har ingen mulighet til å leve ut sin tro åpenlyst. Svært ofte er det bare ett mulig utfall for kristne som avsløres og fengsles: de blir drept. Hverken radikale islamistiske grupper eller storfamilien viser nåde i disse tilfellene. Konvertitter anses å være psykisk syke hvis de forlater islam, og noen ender opp på psykiatriske sykehus og får hjemmene sine ødelagt. Familien, klanen eller stammen må redde sin «ære» ved å kvitte seg med den kristne.

Også i Somalia er det familien som er den farligste gruppen for de som konverterer til kristendommen:

Al-Shabaab forfekter wahhabistisk lære og ønsker sharia som grunnlag for å regulere alle aspekter av livet i landet. De uttrykker stadig at kristne må utryddes. I tillegg opererer utenlandske jihadister i landet. Familie, storfamilie og samfunnet som helhet utgjør også en trussel for de kristne. Enhver konvertering anses som forræderi mot den somaliske familien og klanen. Dersom en somalier mistenkes for å være konvertitt, vil familiemedlemmer og klanledere trakassere, skremme og til og med drepe dem. Mye tyder på at situasjonen har blitt forverret de siste årene.

Situasjonen for de kristne i Pakistan forverres også:

Radikale islamistiske grupper i Pakistan lever ikke bare i bakgrunnen, men de har en tydelig rolle i offentligheten, og øker sin innflytelse på grunn av støtte fra politiske partier, regjeringen og landets hær. Gjennom flere tiår har hærens politikk med å skille mellom gode og dårlige grupper av Taliban også i stor grad blitt fulgt av regjeringen. Om dette ikke endres, vil radikale islamistiske grupper kunne fortsette driften av tusenvis av koranskoler uten kontroll over hva som undervises eller hvordan disse finansieres. På denne måten radikaliseres store grupper av Pakistans unge befolkning og det påvirker deres holdning til religiøse minoriteter, som gir seg utslag i forfølgelse. Konvertitter forfølgelse av disse, men deres største trussel kommer fra egen familie. Å konvertere fra islam ansees som et skamfullt svik mot både familie, venner og lokalsamfunn.

Alle kristne lider under institusjonell diskriminering, og yrker ansett som lave og nedverdigende forbeholdes offisielt kristne. Mange kristne er fattige, og flere er offer for tvangsarbeid på grunn av gjeld. Kristne som tilhører middelklassen marginaliseres også.

Dette er dessverre også tankegodset til mange muslimske migranter som kommer til Norge. Hvordan disse skal integrere seg godt i et norsk samfunn som er vokst frem fra en kristen kultur, ser vi allerede svaret på. Det fungerer ikke. Hvis det politiske ønsket om å redde fattige og forfulgte mennesker i verden må oppfylles, så bør man i det minste slippe til de kristne først. Det er nok å ta av. Hele 245 millioner.

Se hele rapporten her.

 

 

Hvorfor kan man aldri stole på «de gode» muslimer?

Tirsdag 16 januar 2019

Religiøst bedrageri blir til et politisk volds-barbari!

For «gode muslimer» må humanisme, rettferdighet og medmenneskelighet vike dersom det fremmer islams «gode sak». Det gjelder å kunne bløffe, lure og bedra «de vantro» på en slik måte at de plutselig befinner seg i «Fredens hus» – det vil si i et samfunn hvor islam, Allah og profetens hær har pulverisert all motstand. En handling er god dersom den tjener Allah.

Dette triste, men ikke desto mindre faktiske forhold, aktualiseres i disse dager – den såkalte «Oslo-avtalen» som skulle skape fred i Midt-Østen blir av kommentatorer dømt nord og ned. Men hvorfor ramlet alt i grus etter at nettopp denne avtalen skapte så store fredsforhåpninger – ja, ikke bare forhåpninger for freden mellom israelere og palestinere var jo tilnærmet en realitet?

Hele greia raste i hop som et resultat av at «den gode muslim» Yasir Arafat hadde en bakenforliggende skjult agenda som var forankret i islam. Det viste seg at han uten skrupler løy og bedrog og førte forhandlinger basert på bløffmakerens dobbeltspill. Han innrømmet da også i 1994 at han hadde bløffet under disse «fredsforhandlingene» i Oslo, Han opplyste da at han forholdt seg til Oslo-avtalen på samme måte som Muhammed opptrådte overfor Quraish-stammen i Mekka. Avtalen skulle gjelde i 10 år, men Muhammed ignorerte den. Etter to år angrep han Mekka. En avtale kunne settes til side hvis det tjente «den gode sak».

I mars år 624 e.v. t. slo profeten Mohammed og hans styrker, angivelig litt over 300 mann, hæren til Quraish-stammen, som skal ha vært over tre ganger så stor. Mohammed var selv født inn i denne stammen, men det store flertallet av stammemedlemmene holdt på den hedenske tro og måtte lide for det. Mohammeds seier ved Badr ble starten på det som skulle bli det muslimske storriket i Midtøsten, Sentralasia, Nord-Afrika og Den iberiske halvøy et hundreår seinere.

Når det gjelder Oslo-avtalen mente Arafat at han var intet å bebreide – for som muslim hadde han full rett til å lyve for «de vantro» når det tjente Allahs sak.

En av dem som ikke skjønte Arafats dobbeltspill var daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst. I ukevis reiste han verden rundt og jobbet natt og dag for å megle mellom maktmenneskene som kunne være med og skape fred i Midt-Østen. Han satset åpenbart på at også for Arafat gjaldt den norske sentensen: Et ord er et ord og en mann er en mann. For Holst ble tragedien fullbragt ved at han pådro seg livsfarlig høyt blodtrykk med etterfølgende to hjerneslag og død.

Ja, men islam lever og muslimenes tro og håp er at en dag skal millioner muslimer fra palestinske områder toge inn i Israel og jage israelerne på sjøen.

Faller Israel faller også Europa og Norge. Derfor er islam og islamiseringen livsfarlig.

Hvorfor gjør de norske myndighetene en svanedans rundt islam.

Tirsdag 16 januar 2019


Vi ser en tiltagende tilpasning til den islamske lovordningen sharia.

Av Hege Storhaug, www.rights.no

Vi som har kjent Oslo i om lag en generasjon (= 33 år), føler oss ofte ikke hjemme lenger. Arabiseringen gjennom særlig jenter og kvinners klesdrakter, som skjøt voldsom fart over hele landet etter migrasjonskrisen i 2015, får mange til å reagere. For ikke å snakke om den største gruppen fra islamdominerte land, somaliere, som fyller særlig Oslo indre øst.

Kultur vandrer med mennesker, og jo flere som vandrer, dess sterkere tar folk med seg både kultur og religion, særlig når sistnevnte er islam. Og nettopp islam presser seg frem i gatene våre, et islam som i sin kjerne er et sett rigide leveregler og et hardt lovsystem. Dette er et faktum, men skal aller helst ignoreres av både politikere flest og så godt som alle toneangivende medier, mens akademia knapt letter på øyelokket.

Vi fremmedgjøres i vårt eget hjem, Norge. I fjor bestemte HRS seg for å fotodokumentere «den kulturelle revolusjonen» som skjer på utsiden av stuevinduene våre, særlig ved hjelp av dere lesere. Bidragene har vært mange og gode. Som fra Stavanger.

For en del innbyggere, innvadrere inkludert og særlig dem fra den islamdominerte verdenen som forlot sitt hjemland for å søke ly fra maktislam, tærer utviklingen på tålmodigheten. Man ønsker politisk handling for å presse islams maktdemonstrasjon i bakgrunnen. Så langt skjer det knapt noe fra vårt fremste politiske organ, Stortinget. Vi har spurt politikere under hånden om hvorvidt islams fremmarsj er et tema på de politiske bakrommene. Tilbakemeldingene er at islam er et ikke-tema. Tenk det.

Dette er kanskje vår tids største politiske svik. Et fullstendig antikvarisk menneske- og samfunnssyn får altså lov til å feste dypere og dypere røtter i det som en gang var hjemmet til det norske folket med grunnpilarer i kristendommen.

Dette er sannelig vår tids kulturelle revolusjon, og det er en revolusjon som peker bakover, langt bakover verdigmessig. Og vi har mye å miste – nettopp verdimessig.

Det økonomiske tærer også på folks tålmodighet. Vi er forespeilet 10 000 kr mer i skatt per person i året i rundt 2025. Erna Solberg har endog prøvd å forberede oss på en arbeidsuke på 43 timer. Og vi alle – som har øyne og ører åpne – forstår at hovedårsaken er at det har kommet alt for mange ikke-kvalifiserte personer til Norge som lever som om Norge var en evig gratis lunsj.

Sysselsettingstallene taler nemlig sitt helt tydelige språk. Forsvinnende få fra den islamdominerte verdenen er i fulltidsarbeid, kunne vi vise i 2014: Kun 15 prosent somaliere arbeider 30 t per uke eller mer. For eritreere er tallet 19 prosent. Syrere ligger godt under 10 prosent, skrev Document for få dager siden. Andelen av fellesskapets ressurser som brukes til merkostnader ved innvandring og integrering øker år for år, og for folk flest kobles den mislykkede integreringen til antal hijab og også nikab. Snus ikke utiklingen, kan dette utløse et farlig sinne i deler av befolkningen.

Den nylig avdøde arabiske kjempen i norsk samtid, Walid al-Kubaisi, sa følgende i det siste store intervjuet med ham:

«Assimilasjon for meg er en mental tilstand der en lever etter norske verdier og tenker som nordmenn.»

Kan folk da bruke hijab – og tenke som nordmenn? Nei, svarte al-Kubaisi:

«… hijab hører ikke hjemme i skolen eller på jobb. Hijaben er for meg et symbol på politisk islam og en tro på sharia, kalifatet og et teologisk system som kolliderer med demokratiet. Det har ingenting med norske og vestlige verdier å gjøre. Går en med hijab, forteller en omverdenen at en vil at Koranen skal være med og styre samfunnet.»

Jeg er redd for islam

Samme al-Kubaisi uttrykte åpent sin skuffelse over musimer i Norge som han mente hadde «oppført» seg «uklokt».

«Vi (muslimene) har forsterket bildet media har speilet: at muslimer først og fremst er religiøse vesen som ikke kan frigjøre seg fra tradisjonene fra mellomalderen. Er det rart at folk blir skeptiske til oss? Muslimene i Norge må vite at de er den svakeste minoriteten. Hvorfor? Fordi nordmenn frykter dem. Motstanden mot innvandring handler om muslimene – ikke polakker, vietnamesere og tamiler. Ingen frykter dem. Nordmenn frykter religionen islam og at islam skal påvirke Norge. Og jeg skjønner dem. Jeg er selv redd islam. Hvem blir ikke det når en ser hvordan politisk islam ødelegger land etter land i Midtøsten, og hvordan mange muslimer i Europa bor i gettoer og holder fast på tradisjonelle overbevisninger om hvordan samfunnet bør styres (min utheving).»

Og jeg kan istemme al-Kubaisi: jeg er også redd for islam, men enda mer redd den politiske handlingslammelsen overfor fryktens «religion».