Bygger PC’er til uslåelige priser

Onsdag 5 september 2018

Nå bygger jeg maskiner hvor ytelsen er 2-3 ganger minst enn PC’er i butikker uansett pris. Og da snakker vi også til «vanlig» PC. Du blir lurt av reklamene med gamle prosessorer og minne til full pris.

Jeg bygde min første PC i 1990, nettverk med server i 1991, internett i 1994 på doble ISDN-linjer.

Nå har jeg 7 PC’er i gigabit nettverk både trådløst og kabel. Både Linux og Windows 2016 Server. Dell PowerEdge T20 Mini-tower er hovedhjernen i nettverket.

Jeg bygger til alle behov, kontor-PC som starter på sekunder og har ingen problemer med store bøker i Word på mer enn 200 sider.

Bygger hjemme-PC til familien hvor du får mange flere på år å bruke PC’en. Stor lagring, hastighet og mange kontoer. Ingen matche dette på pris/hastighet/brukervennlighet.

Bygger spill-PC’er til alle lommebøker og har førstehånds kunnskap på CPU’er minne og grafikkort. Du får mer for pengene og mulige fremtidige oppgraderinger på CPU’er og flere grafikkort i PC’en. Far Cry 5, Fortnite og WoW m.m.

Setter opp lite nettverk i familien med sentral lagring de kjæreste bilder etc. og filmer musikk delt i huset.

Setter opp sentral backup løsning i nettverk

Alle priser er på kunden, dvs kunden kjøper delene og jeg bygger til en rimelig penge.

400.- pr. time. (butikkene har ikke PC-bygging)

Klagestorm mot kors i Oslo

Tirsdag 4 september 2018

På taket til Metodistkirken på Bjølsen i hovedstaden har det i en stund vært et stort, lysende kors. Dette har medført en rekke naboklager, da en del Oslofolk mener at det er for prangende. Nå krever kommunen at kirken enten må søke om tillatelse, eller fjerne korset. Det melder Vårt Land.

Korset ble plassert på taket på Metodistkirken 24. mai i 2017, og den første klagen kom allerede den første dagen. Det hevdes i denne klagen at korset dominerer utsikten i området, særlig fra de øvre etasjene i leilighetsbyggene.

Det er særlig lyssettingen klagerne reagerer på. Selve størrelsen på korset er ikke dokumentert, men klagerne anslår at det kan være mellom tre og seks meter høyt.

– Jeg tenker at vi lever i et samfunn hvor det er ytringsfrihet. Oslo er en stor by. Vi er nødt til å akseptere at her finnes det alt mulig, og kors på hustak er helt naturlig. Det finnes også mange andre religiøse utrykk, så jeg ser ikke helt det spesielle med det, sa pastor i Metodistkirken, Steinar Hjerpseth, i januar i år.

Det er ikke bare lyssettingen som oppleves som prangende av naboene. Noen reagerer også på at det i det hele tatt finnes religiøse symboler i nærområdet.

– Jeg vil gjerne ha meg frabedt en slik enorm reklameplakat for en ideologi som jeg mener hører fortiden til, skriver en klager.

Førstelektor ved Høyskolen i Kristiania, Fredrik Tangen, mener at folk reagerer sterkere på religiøse symboler, fordi de representerer en «moralsk overlegenhet».

– Religioner forstås som et symbol på moralsk overlegenhet: «Vi har skjønt det, dere tar feil.», sier han.

Han trekker frem reklameskiltet til Freia på Karl Johan som et eksempel på noe prangende, som folk likevel ikke ønsker å fjerne.

– Men når man får et samfunn der det er mer strid om hvilke religioner og symboler som skal gjelde, blir det mindre akseptabelt. Det er det samme om det er et bønnerop fra en moské eller et kors på en kirke. Lyset og lyden når lenger ut enn byggets grenser. Det blir påprakking, sier Tangen.

Min kommentar til dette er :

Nordmenn blir sekulariserte og vender seg bort fra Gud. Det står i Åpenbaringen og er dermed dokumentert. Vi vil se oppblomstring av Islam, Satans ideologi akkurat som det står skrevet. Tar litt tid, men når du fjerner noe, vil noe annet komme i stedet. Vi importerer vår undergang!

Bønnekjempe!

Tirsdag 4 september 2018

Gud utruster meg nå with krefter til å be for andre. Hans visdom og kjærlighet fyller meg helt opp nå. Vet ikke hvofor jeg fikk gaven. Jeg har bedt siden jeg ble åndsdøpt i sengen og den hellige ånd tok bolig i meg.

Nå føler jeg at tiden er inne for å be for andre. Bønn er sprengstoff i de rette hender.Gud hører bønner og hvis det er Hans plan vil Han agere på dem. Det gjør Han alltid.

Bønn gir ikke alltid svar, fordi noen ganger gir Gud ut styrke til utholde utfordringen. Følt det ofte i livet. Han gir deg muligheten til å være i smerten for å bli ferdig med den. Noen ganger er smerten uutholdelig, du ser ikke Ham og bønn ser nyttesløst ut i dette. Da skal du kjenne på kjærligheten som vil flomme over deg da, det gjorde det mange ganger da jeg var desperat og ville avslutte livet.

Han dro meg inn gang etter gang. Jeg var i krig med Ham, for all smerten Han hadde tillatt i livet mitt. Det eneste Han viste var kjærlighet. Det eneste jeg viste var et hardt hjerte.

Så kom samtalen med Arvid 1. September dette år. A 2 timer 32 minutter lang samtale.. Da fortalte jeg alt jeg kom på i livet mitt. Han er en sterkt troende og vil starte egen menighet snart. Han lyttet til mitt vitnesbyrd og kjærlighet til Jesus hele tiden siden ånds dåpen kom til meg.

Nå går timene til å be for andre. De er i mitt hjerte og jeg har stor omsorg for dem.

Gud er kjærlighet, Jesus er vår kontakt til Kongen. Uten Jesus ingen kontakt.

LIM raser mot hijab-modeller i Norge: – Dette er ukultur

Mandag 3 september 2018

NRKs reportasje om den første hijab-modellen i Norge skaper ikke begeistring for de som jobber med integrering i organisasjon LIM. De kaller det en ukultur som gjør det vanskeligere for kvinner i muslimske land å frigjøre seg mot hodeplagget.

Dana Manouchehri i organisasjonen LIM, som jobber for å fremme innvandrerens deltakelse i samfunnet, mener at motebransjen har etisk ansvar som de glemmer og gjemmer bak begrepet mangfold.

– Dette handler mer om at motebransjen skjønner at de kan utvide kundebasen sin og tjene penger på et nytt marked. Jeg synes dette er en villedning av den vestlige verden om hva som er midtøstkultur. Dette er en ukultur. Det gjør det kanskje lettere for et fåtalls jenter i vesten, men det gjør kampen mye vanskeligere for millioner av kvinner i den muslimske verden som ikke har valgt å gå med tildekning, sier hun til NRK.

Reportasjen handler om 15 år gamle Seinab Sharrawe som er blitt norges første hijab-modell da hun fikk delta på Oslo Runway. NRK har intervjuet flere personer som er glade for at hijab-jenter inntar modellyrket.

– Jeg så en veldig sterk jente, med en veldig sterk gange. Og med tanke på hvordan media fremstiller visse type grupper, var det å se en så flott og sterk personlighet med hijab, sier Ruud, sier Øyvind Ruud til NRK som driver designkontoret OFC som brukte Seinab som modell under Oslo Runway i år.

Satskanalen har også intervjuet Rawdah Mahamad, en muslimsk kvinne som bærer hijab som var på moteshowet der Sharrawe fikk sin debut.

Hun forteller NRK at da hun var yngre så nektet hun å kjøpe moteblad fordi de kun var «hvite, høye kvinner» som ble avbildet.

– Det fantes ingen influencere med hijab. Det hadde betydd mye for meg å ha det i oppveksten. Da hadde jeg nok unngått et par motekriser for å si det sånn, sier hun.

Den 15 år gamle Seinab Sharrawe avslutter reportasjen ved å si til NRK at hun har fått mange henvendelser fra yngre jenter som har henne som forbilde fordi hun er den første modellen i Norge med hijab.

Er nazister ok, men ikke nazisme? En parallell til islam

Mandag 3 september 2018

Vi hører ofte at man må skille mellom islamkritikk, som selv det meste av venstresiden noe motvillig må gå med på er legitimt, og kritikk av muslimer, som ikke er anstendig. Men har noen sagt det samme om kritikk av nazister? Altså at det å være nazist kan atskilles fra den ideologien som gir navn til det man «er» – altså fra nazismen?

Nei, det har vi til gode å høre.

Det er vanlig for etablissementet å ta islam i forsvar. Å kalle det «fredens religion» er det kanskje ikke så mange som våger seg på som det var før IS etablerte seg i 2013 og en bølge av terror rammet Europa, men folk rynker fortsatt på nesen når man kaller det en politisk-, for ikke å si totalitær ideologi. Men forsvaret av islams tilhengere/troende er enda mer absolutt enn forsvaret av islam.

Å kritisere muslimer, er ikke «lov». Det er muligens ikke engang juridisk lov, men rammes av straffeloven § 185. Hatefulle ytringer. Der man ikke kan vise ringeakt for noen på grunn av deres tro.

Muslimer er de som bekjenner seg til islam. Det er altså en forbindelse mellom muslimer og islam som vi må ta innover oss. Mohammad Mostafei, en flyktning fra Iran, skrev nylig om sin forferdelse over nybyggingen av moskeer i Norge.

– Personlig blir jeg skremt når jeg ser at det bygges moskeer i Norge. Det får meg til å tenke på de groteske og urettferdige straffene muslimer i andre land blir utsatt for, skrev han og viste til den nye stormoskeen som snart er ferdig i Drammen.

Mostafei hevder at enkelte imamer «hjernevasker barn og unge» og skremmer de til å tro at de ikke kommer til paradis hvis de ikke bruker hijab.

Mostafei er ikke alene om sitt syn. Jeg har selv bodd i islamske land og reist i enda flere. Ideologien ligger som en klam hånd over alle disse samfunnene. Vold og trusler ligger latent mot alle som prøver seg på en modernisering og reform av troens dogmer. Og dogmene er skapt i en tid som ligger langt tilbake for det demokrati og den frihet vi i Vesten har oppnådd.

Profeten Muhammed var en krigsherre, arkitekten bak massakrer, han tok slaver og giftet seg med et barn på 9 år. Imamer og mullaer er regelrette mørkemenn som aldri burde slippes til på norske barn. Antisemittismen er eksplisitt i islamske tekster, slik den også var og er i nazismen.

Hvis islam er en totalitær ideologi, noe som burde være åpenbart for enhver som kan noe som helst om islam og vet hva totalitært betyr, så er de som bekjenner seg til islam også et «problem», slik også nazister er et problem. For det er fra deres tro på nasjonalsosialisme (nazisme) at nazister er farlige og med rette uønskede elementer i et samfunn som vårt.

Nå vil «anstendige» nordmenn reagere. De har lært fra KRLE at islam er en av de «store» religionene. Et hvert negativt aspekt feies under teppet, og det stadig mer. Og det er menneskelig, for nå er det muslimske elever i nesten enhver norsk skoleklasse, og de kan jo bli støtt. Nordmenn lærer således ingenting realistisk om islam. De tror Muhammed er en likesinnet av Jesus. Det er det som står i læreplanen.

Så hvordan kan man påstå noe slikt som Mostafei gjør om en religion! Og nå Resett. Skulle islam kunne sammenliknes med nazisme!?

Ja, det kan den. Islam kjenner ingen grenser og har ambisjon om å utbre seg til hele verden. Den setter folkeslag i hierarki, med seg selv på toppen. Den foreskriver bestialske straffer, underordner kvinner for menn. Islam har utallige påbud om å drepe og straffe vantro og frafalne.

Muhammed startet i oasen Medina, men trengte Lebensraum. De første muslimene, som Muhammeds følgere ble kalt, slaktet og massakrerte, plyndret og gikk til krig. Muhammed og hans følgere lyktes imidlertid bedre enn Hitler. De vant. Derfor er det 1,8 milliarder muslimer i verden, men bare noen tusen (ny)nazister.

Heldigvis er det ganske mange av de 1,8 mrd som bare er muslimer «i navnet». Men de burde erkjenne hva de låner sitt navn ut til, og ta avstand fra det, slik Ex-Muslims of Norway har gjort. Islam i sin nåværende ureformerte versjon er en ideologi som ikke hører hjemme i Europa det 21. århundret.

Islam burde, rent intellektuelt, gi oss nesten de samme dårlige assosiasjoner som nazisme, og ikke bli tatt i forsvar av politisk korrekte og uvitende norske etablissementspersoner, med Erna Solberg i spissen.

Læreplanen i norsk skole må også oppdateres når det gjelder islam.

Nå blir homo hverdags i ordbøker også

Mandag 3 september 2018

Skal fornye ordbøkene: No kan gutane også vere gutegalne

Mykje har endra seg sidan ordbøkene kom ut for over tretti år sidan. No skal dei bli reviderte frå første til siste bokstav.

– No skal gutar få lov å vere gutegalne. Det kan vi hermed love at vi skal ordne opp i når vi kjem til bokstaven G.

Det seier Margunn Rauset på telefon frå UiB til framtida.no. Ho er hovudredaktør for eit femårig prosjekt der Bokmålsordboka og Nynorskordboka skal redigerast på nytt.

I dagens nynorskordbok er nemleg gutegalen forklart med «jente: vill etter gutar».

Utdaterte haldningar

Margunn Rauset gler seg til å rydde opp i ordbøkene. Foto: Foto: UiB

– I dette tilfellet er det heilt unødvendig å spesifisere kva kjønn adjektivet blir brukt om, seier Rauset.

– Det er veldig fort blikket til den kvite, middelaldrande heteroen som blir spegla i den gamle ordboka, seier ho.

At det er første gong ordbøkene skal bli grundig redigerte på 30 år, blir spegla i fleire av ordforklaringane i dei eksisterande bøkene.

Japs og kinamann

I begge dei gamle ordbøkene blir oppslagsordet kinamann forklart som «spøkefullt/skjemtande: kineser», og ein japs i bokmålsordboka er forklart som «spøkefullt: kortord for japaner».

– Eg er ikkje sikkert på om det opplevast som så veldig skjemtande for ein som blir omtala som det.

– Å omtale ein japaner som japs var kanskje greitt for 30 år sidan, men ikkje i dag. Kor gøy er det, liksom?, seier Rauset.

– Eg er veldig glad for at vi no er i gang, og at vi får anledning til å opne opp litt i den type problematikk, seier ho.

Søt jente og modig gut

Tidlegare har framtida.no skrive om at ordforklaringar i ordbøkene speglar og reproduserer haldningar til kjønn. Døme som at jente blir forklart med «Ei søt jente», og at modig blir forklart med «ein modig gut».

« Problemet er at vi reproduserer forventningar om korleis jenter og gutar skal oppføre seg, ofte heilt umedvite», skreiv artikkelforfattaren da.

– Eg er så hjartans einig, seier redaktøren for dei nye ordbøkene.

– Det er viktig at vi som ordbokredaktørar har med oss det perspektivet, og at vi prøver å jamne ut noko av ubalansen som er.

Ikkje tilfeldig

Ho legg til at det likevel ikkje er tilfeldig at eksempla er som dei er.

– Ordbøker har jo med rette vorte kritiserte for å representere stereotypiar. Dessverre blir mannen ofte den som handlar, tar initiativ, og er sterk. Og kvinner blir framstilte meir passive, tilbakelente og stillferdige. Noko som på ein måte reflekterer språkbruken der ute.

– I den grad det er mogleg er det noko vi vil vere bevisste på. At ein kan endre på kven det er som speler fotball i ordforklaringa. Det kan like gjerne vere jenter som gutar.

Viktig å spegle korleis orda faktisk blir brukte

– Likevel skal ein ikkje berre tenke at alt skal vere nøytralt, for språkbruken er ikkje nøytral i mange tilfelle, seier Rauset.

At mange nye statsborgarar bruker ordboka for å bli kjent med både språket og kulturen vår, er ein faktor. Da er det viktig at forklaringane speglar korleis orda faktisk blir brukte.

– Folk slår opp orda i ordboka for å lære korleis det blir brukt. Så det er ikkje alltid riktig å presentere ord som nøytrale, seier ho.

Vanskeleg ord på F

Og nokre ord er rett og slett knytta til kjønn. Redaktøren gir eit eksempel der ein ung person nedsettande blir omtalt som eit kjønnsorgan.

– Da blir det naturleg at ei kvinne blir omtalt som «fitte», og ein gut som «kuk». Ein kan jo diskutere om det er språkbruk som skal vere inne i ordboka i det heile, seier ho.

Ho angrar fort på at ho tok opp problemstillinga i det heile.

– Det er frykteleg vanskeleg, fordi det er ikkje noko ein har lyst til å sette inn i ei ordbok som eit ord som blir brukt om ein person. Men det er ikkje til å stikke under ein stol at det òg er ein del av språket.

Bokstav for bokstav fram til 2023

Heldigvis er det lang tid til redaksjonen kjem til bokstaven F.

– Når det er sagt, er ordbøkene ikkje lovbøker som fortel kva som er greitt og ikkje i verda. Målet vårt er å gjere greie for typisk språkbruk, ikkje formidle korleis ordbokredaktørane meiner språket og verda burde vere, seier Rauset.

– Og når kan vi vente at gutane får lov å vere gutegalne, også i ordboka?

– Vi har ein plan, og veit nøyaktig kva som skal produserast kvart år. Hausten 2019 har vi kome til G, seier Rauset.

Dei første nye orda blir presenterte i starten av 2019. Heile ordboka skal etter planen vere ferdig redigert i 2023.

Min kommentar til dette er :

All ny teknologi og annet som er koblet til dette og nye ord i kommunikasjonen som unge bruker må inn, samt el del annet. Men Homolobbyen har vunnet seire her, og gjør boken uverdig for kristne!. Homofili praksis er synd og skal ikke inn i en bok til folket! Norge blir avkristnet og satanistiske! Men dette står i Åpenbaringen alt sammen!
Å forvirre unge med dette er satanistisk og fører til åndelig død. Samkvemet mellom mann og kvinne er hellig faktisk, alt annet er av Satans lyst.

Sorry, men sannheten må fram!

Leder i Arbeidsdirektoratet tiltalt for snoking

Mandag 3 september 2018

En kvinnelig leder i Arbeids- og velferdsdirektoratet er tiltalt for å ha gjort flere hundre søk på naboer, kollegaer og familiemedlemmer i NAVs systemer.

Kvinnen i begynnelsen av 50-årene må mandag møte i Oslo tingrett og svare for søkene i NAVs elektroniske fagsystemer, som skal ha blitt gjort mellom august 2014 og februar 2016.

Ifølge tiltalen har hun gjort flere hundre søk på «naboer og andre i sitt nærmiljø, familiemedlemmer, kollegaer og deres familiemedlemmer, samt andre navngitte personer, uten å ha tjenstlig behov for å foreta søkene».

Det er satt av to dager til hovedforhandlingen i Oslo tingrett. Kvinnen forsvares av advokat Helene Elness.

Hva innebærer det at Gud er kjærlighet?

Søndag 2 september 2018

Spørsmål: «Hva innebærer det at Gud er kjærlighet?»

Svar: La oss se hvordan Bibelen beskriver kjærligheten så ser vi noen måter Gud er viktig for kjærligheten. “Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er god. Den misunner ikke, skryter ikke, er ikke stolt og ikke frekk. Den er ikke selvsøkende; ikke sint. Kjærligheten beskytter alltid, og kjærligheten tar aldri feil.” (1. Korinterne 13:4-8a). Dette er Guds beskrivelse av kjærlighet, og siden Gud er kjærlighet (1. Johannes 4:8), så er det sånn han er.

Kjærlighet (Gud) tvinger seg ikke på noen. De som kommer til ham gjør det som svar på hans kjærlighet. Kjærlighet (Gud) viser godhet til alle. Kjærlighet (Jesus) gikk omkring og gjorde godt for alle uten å gjøre forskjell på folk. Kjærlighet (Jesus) begjærer ikke at andre skal leve et ydmykt liv uten å klage. Kjærlighet (Jesus) skrøt ikke av hvem han var i kjødet, selv om han kunne ha overmannet noen han noen gang kom i kontakt med. Kjærlighet (Gud) krever ikke lydighet. Gud krevde ikke engang lydighet fra Hans Sønn, men Jesus adlød likevel sin far i himmelen. «Verden må lære at jeg elsker Faderen og at jeg gjør akkurat hva min Far har befalt meg» (Johannes 14:31). Kjærlighet (Jesus) var/er alltid på utkikk etter den andres interesser.

Det største uttrykk for Guds kjærlighet er formidlet til oss i Johannes 3:16: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver av den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv» Romerne 5:8 proklamerer den samme meldingen: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss i dette: Mens vi ennå var syndere så døde Kristus for oss.» Vi kan se fra disse versene at det er Guds største ønske at vi følger ham til hans evige hjem himmelen. Han har gjort det mulig for oss ved å betale prisen for våre synder. Han elsker oss fordi han valgte å se dette som en handling for hans vilje. Kjærlighet tilgir. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1. Johannes 1:9).

Så, hva betyr det at Gud er kjærlighet? Kjærligheten er en egenskap av Gud. Kjærlighet er et sentralt aspekt av Guds karakter; hans person. Guds kjærlighet er på ingen måte i konflikt med hans hellighet, rettferdighet eller til hans vrede. Alle Guds attributter er i perfekt harmoni. Alt Gud gjør er kjærlig, akkurat som alt han gjør er rettferdig og riktig. Gud er det perfekte eksempel på ekte kjærlighet. Utrolig nok så har Gud gitt dem som mottar hans sønn Jesus som sin personlige Frelser evnen til å elske som han gjør, gjennom kraften av Den Hellige Ånd (Johannes 1:12; 1. Johannes 3:1 , 23-24).

Gudsfrykt er viktig å ha

Av Claus L. Munk

Gud er ikke en kamerat – om gudsfrykt i Bibelen

Det tales mye i Bibelen om gudsfrykt. Mer enn 300 steder står det direkte noe om å frykte Gud. I tillegg kommer alle de indirekte stedene. Gudsfrykt er noe helt grunnleggende. Men hva inneholder den bibelske gudsfrykt egentlig? Og hva betyr den egentlig?

Det er noe paradoksalt ved Bibelens tale om gudsfrykt.

På den ene side er det en avgjørende dimensjon ved gudsfrykten, nettopp frykten eller redselen, som utløses i møtet med den levende Gud.

Dette ser vi allerede i Abrahams tilfelle. Da Gud inngikk sin pakt med ham ”…. kom redsel og et stort mørke over ham” (1 M 15,12). Her omtaler Jakob sin fars Gud som ”han som også Isak frykter” (1M 31,42).

Også profeten Jesaja opplevde en form for frykt (Jes 6,ff). Da han så ”Herren sitte på en høy, opphøyet trone,” var det ikke bare dørpostenes fester som skalv. Det gjorde han selv også: ”Ve meg, jeg er fortapt”(vers 5)

Til og med englebesøk utløser i mange tilfeller en påfallende frykt. For eksempel ble Sakarias, far til døperen Johannes, ”forferdet da han så ham, og frykt falt på ham” (Luk 1,12). Også hyrdene på marken ”ble meget forferdet” da de fikk englebesøk (Luk 2,9).

Frykt og redsel

Det er uendelig overveldende å møte Skaperen selv. Ingen står uberørt med hendene i lommen. Nei, som salmisten skriver: ”Min kropp skjelver av redsel for deg, og jeg frykter for dine dommer” (Sal 119,120).

Kanskje et blikk på dyrs forhold til oss mennesker kan være med å kaste lys over dette forhold. Gud sier det slik til Noah etter syndefloden: ”Frykt og redsel for dere skal være over alle jordens dyr og alle himmelens fugler, over alt som kryper på marken, og over alle fiskene i havet.” Og så kommer årsaken: ”De er gitt i deres hånd” (1 M 9,2).

Vi mennesker er helt og holdent i Guds makt. Når det går opp for oss, utløser det frykt og redsel hos oss, idet vi står som syndere overfor ham. Det er uendelig alvorlig.

Job har satt ord på denne situasjonen: ”Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Det hans sjel ønsker, det gjør han. For han fullfører det han har fastsatt for meg, og av slikt er det mye hos ham. Derfor er jeg redd for å komme ham nær. Tenker jeg på det, så bever jeg for ham. Og Gud har gjort mitt hjerte forsakt, Den Allmektige har forferdet meg” (Job 23,13-16).

Det er ikke annerledes under den nye pakt. Heller ikke de nytestamentlige troende var ”kamerater” med Gud. Under den store fiskefangsten ble Peter og de andre disiplene grepet av redsel (Luk 5,9). Da Paulus ble møtt av Jesus utenfor Damaskus, falt både han og de som var med han, til jorden (Apg 26,14). Og apostelen Johannes ”falt ned for hans føtter som død ” (Åp1,17) da han på Patmos i et syn så den opphøyde Jesus.

Jesus har utrykkelig sagt at det er en vi skal frykte, nemlig ”Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvetet. ” Det er Gud (Mat 10,28).

Disse få glimt av et meget stort tekstmateriale viser noe grunnleggende i de bibeltroendes forhold til Gud. Uten denne dimensjon av frykt og redsel for Gud, kan deres reaksjonsmønster og liv med Gud ikke forstås.

En skatt med uendelige rikdommer

Men dermed er ikke alt sagt om hva sann gudsfrykt inneholder. For på den andre side er tillit, trygghet og glede også avgjørende dimensjoner av gudsfrykten. Hva skjedde det ikke med de personer som opplevde frykt og redsel i møte med den overveldende guddommelige majestet, og som derfor bøyde seg for ham?

Tenk igjen på Abraham. I forlengelsen av det store redselsfylte mørke, sluttet Gud pakt med ham og tilsa ham selve den kommende verdens herlighet (jf Rom 4,13). Og profeten Jesaja opplevde under sin egen dødsdom at hans skyld ble fjernet, og hans synd ble sonet. Hvilken lettelse!

Mange andre personer både i Det Gamle Testamente og i Det Nye Testamente fikk høre de herligeste ord fra den Allmektige: ”Frykt ikke!” Jesus selv møtte gang på gang mennesker med disse forløsende ord.

Hva innebærer det? Jo, dermed kommer gudsfrykten hos de bibelske troende til også å romme en mektig dimensjon av glede og trygghet, og som følge av det en helt unik kjærlighet og hengivenhet til Gud.

For eksempel står det om Israels folk, få kapitler etter ordene om at Gud skal de frykte (Jes 29,23): ”Det skal komme trygge tider for deg, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap. Herrens frykt skal være dets skatt ” (Jes 33,6).

Dette er bemerkelsesverdig. Frykt for Herre, gudsfrykt, karakteriseres her som folkets skatt! Og denne skatt rommer en uendelig rikdom, trygghet, frelse, visdom og kunnskap. Er det ikke herlig?

Dermed er situasjonen for en troende, også i den gamle pakt, dypest sett som Paulus beskriver den: ”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! ” (Rom 8,15).

Jubel og ærefrykt

Det har skjedd at ”den fullkomne kjærlighet driver frykten ut ” (1Joh 4,18). Men den opphever ikke den hellige beven for Gud.

Sann gudsfrykt er altså karakterisert både ved frykt og redsel for Herren, og ved glede over og trygghet i Herren, ja, av kjærlighet og hengivenhet til Herren. Mange salmer i Salmenes bok uttrykker slik jubel over å høre Herren til. Er par eksempler: ”Kom, la oss juble for Herren! La oss rope med fryd for vår frelses klippe! La oss tre fram for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer! For Herren er en stor Gud …”

”Kom, la oss tilbe og bøye kne, la oss knele for Herren vår Skaper! For han er vår Gud og vi er det folk han før, den hjord hans hånd leder….” (Sal 95,1-3.6-7). Her er jubel og ærefrykt, selvbevissthet og ydmykhet forenet.

”Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren ” (Sal 40,4). Her ser vi også at det å frykte Herren og det å stole på Herren ikke er motsetninger.

Gudsfrykt er dermed noe ganske annet enn slavens frykt for en lunefull slaveeier. Den er uttrykk for Gudsbarnets totalsituasjon i forhold til Skaperen og Frelseren, mitt livs Gud, mitt livs kilde. Det største i livet er å ha samfunn med Herren, og det verst tenkelige er å komme bort fra ham.

Sann gudsfrykt er med andre ord noe unikt. Det er noe uendelig stort og positivt. Og alt står og faller med det.

Nåden skaper gudsfrykt

Det er ikke bare det overveldende i møte med den Allmektige som skaper gudsfrykt. Det gjør Guds tilgivelse også når den tas imot av det hjerte som skjelver for Gud: ”Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg ” (Sal 130,4).

Her er gudsfrykten et resultat av tilgivelsen!

Dette er helt i tråd med det Paulus skriver til Titus: ”For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å …. leve …. gudfryktig i denne verden ” (Tit 2,11 fl). Altså, nåden resulterer i et gudfryktig liv.

Det er derfor ingen motsetning mellom å få åpenbart Guds nåde til frelse og så å frykte Gud i den bibelske forstand. Begge deler henger i virkeligheten uløselig sammen.

Det kommer til uttrykk flere steder i Bibelen. Det heter for eksempel i en profeti om Israels folk: ”De skal hellige Jakobs Hellige, og Israels Gud skal de frykte ” (Jes 29,23). Dette vil skje når folket ser Guds mektige gjerninger til sin frelse.

Det høres merkelig ut at Gud skal være folkets redsel når de opplever hans inngripen til frelse. Ja, men derfor kan det jo godt være slik i det konkrete liv med Gud.

Noe lignende uttrykker kong David i Salme 5,8: ”Men jeg – ved din store miskunn går jeg inn i ditt hus. Foran ditt hellige tempel kaster jeg meg ned i din frykt.”

Guds store trofasthet er i følge dette verset selve livsgrunnlaget for David. Og på det grunnlag går han inn for Guds ansikt i templet. Hva gjør han da? Sier han bare ”hei” til Gud? Nei, han kaster seg ned i ærefrykt for Herren!

Igjen: Det virker paradoksalt i våre tanker, men det er kristenlivets virkelighet.

Gudsfrykt som motiv og mål

Foruten å være en frukt av nåden, er sann gudsfrykt også en motiverende og bestemmende kraft i det kristne liv. Det kommer Paulus inn på flere steder, for eksempel: ”Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker ” (2 Kor 5,11). Og i Efeserbrevet 5,21 ff motiverer han sine formaninger med ordene: ”i Kristi frykt.”

Gudsfrykt er også en målsetting for livet som kristen: ”Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt! ” (2 Kor 7,1).

Endelig er frelsen i Jesus grunnlaget for gudsfrykt; ”Etter som hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft ” (2 Pet1,3).

Jesus er i det hele tatt selve gudsfryktens hemmelighet (1 Tim 3,16). Gudsfrykten har sitt utspring i hans person som Gud og menneske.

Alt godt virkes av gudsfrykt

Alt godt kommer av sann gudsfrykt. Det ser vi mange steder i Bibelen.

Josef fryktet Gud (1 M 42,18), og ble til velsignelse for mange. Det samme gjorde de hebraiske jordmødre i Egypt (2 M 1,17) og reddet liv.

Farao derimot førte ulykke over sitt land, for di han ikke fryktet Gud (2 M 9,35).

Moses taler til folket om å ”frykte Herren vår Gud … og det kunne gå oss vel alle dager” (5 M 6,24).

Videre leser vi: ”Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud ” (Sal 111,10). Og: ”Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham ” (Sal 25,14). Derfor: ”Å frykte Herren er en livets kilde” (Ord 14,27).

Paulus taler om hvordan gudsfrykt har lønnen i seg selv og en stor vinning (1 Tim 6,6). Han fastslår også”gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer” (1 Tim 4,8).

Mangel på gudsfrykt er det samme som å være troløs mot Herren, og det har bitre følger: ”Kjenn da og se hvor ondt og bittert det er at du forlater Herren din Gud, og at du ikke lenger frykter meg, sier Herren Herren, hærskarenes Gud ” (Jer 2,19).

Ikke å frykte Herren er altså det samme som å være troløs mot Herren og svikte Herren. Moses har et sted ganske kort uttrykt hva gudsfrykt er: ”Herren deres Gud skal dere følge. Ham skal dere frykte. Hans røst skal dere høre. Ham skal dere tjene, og ham skal dere holde fast ved ” (5 M 13,4).

Gudsfrykt er både å følge Herren, holde hans befalinger, lyde ham, tjene ham og holde fast ved ham, og ”elske ham ” (5 M 10,12).

Øv deg i gudsfrykt

Uten gudsfrykt eksisterer det ikke noe liv med Gud. Derfor er det helt avgjørende at vi blir bevart i gudsfrykt.

Vårt store problem som falne mennesker er at vi ikke i oss selv har gudsfrykt for øye (Rom 3,18). Det ligger ikke for oss å frykte Gud.

Hva stiller vi da opp med?

Vi må be om at Gud vil lære å lede oss til å leve i gudsfrykt med det innhold som saken har i Guds ord. ”Øv deg heller i gudsfrykt ” oppmuntrer Paulus sin unge venn Timoteus (1Tim 4,7). Det må vi også gjøre, både unge og eldre.

Det må jo ikke gå oss som det skal gå for mange i de siste tider: ”De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft ” (2 Tim 3,5). De skapte ting skal rystes, skriver Hebreerbrevets forfatter: ”Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående ” Og så forsetter han: ”Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt ” (Heb 12,28).

Og så føyer han til enda en begrunnelse: ”For vår Gud er en fortærende ild.”

Det siste gjør ikke hverken nåden, frelsen eller håpet mindre, men setter det alt sammen i det rette, store og dype perspektiv.

Å frykte og kjenne Gud er befriende. Det jager bort all annen frykt. Som kong David uttrykker det: ”Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for? ” (Sal 27,1).

Eller sagt med Paulus: ”Er Gud med oss, hvem er da imot oss? ” (Rom 8,31).

Den gamle og den nye pakt

Søndag 2 september 2018

Preken over Matt 26,17-30 – Palmesøndag

Når noe er gammelt, erstatter vi det med noe nytt. Når noe er utslitt, erstatter vi det med noe ubrukt. Det samme gjorde Gud. Han erstattet den gamle pakten som han inngikk med Israelsfolket i Det gamle testamentets tid, med en ny pakt. I dagens prekentekst møtes den gamle og den nye pakten. Teksten taler om det siste påskemåltidet som Jesus spiste sammen med disiplene. Og teksten taler om innstiftelsen av nattverden. Det første – påskelamsmåltidet – hørte til den gamle pakten; det andre – nattverden – hører til den nye. Den gamle paktens påskemåltid var et bilde på de velsignelser nattverden gir. Påskemåltidet hadde sitt utspring i profetienes tid. Nattverden har sitt utspring i oppfyllelsens tid.

Det gamle blir erstattet av noe nytt. Den gamle paktens påskelamsmåltid blir erstattet av den nye paktens måltid, Herrens hellige nattverd. La oss si litt i dag ved innledningen til påskeuken om disse to paktene. Vi skal si litt om hvordan Gud erstatter den gamle med den nye, men vi skal også se at det faktisk er noen viktige, sentrale punkter som de to paktene har felles.

1. To pakter – ett gudsfolk

For det første: Det fins to pakter, men bare ett gudsfolk. Det fins ikke to forskjellige gudsfolk, ett Guds folk Israel i den gamle pakt, og ett annet Guds folk Israel i den nye pakt.

Jesus Kristus er alle menneskers frelser. Det betyr at han også er Frelser for alle dem som levde i den gamle pakten. Alle de troende som levde før Jesus ble født, ventet på ham og satte sitt håp til ham. De stolte på det løftet som Gud hadde gitt dem om ham som skulle komme og kjøpe dem fri. Disse som trodde på løftet i den gamle pakten, tilhørte Guds sanne Israel. De som ikke trodde, tilhørte ikke det sanne gudsfolket. De tilhørte nok Israel rent til det ytre. De var israelitter av avstamning, men de tilhørte ikke det sanne gudsfolket som til alle tider bare har bestått av dem som tror på Guds løfter. Til alle tider gjelder dette ord i Bibelen: «Den som tror, skal bli frelst, den som ikke tror, skal gå fortapt.»

Det er altså ikke slik som noen hevder, og som faktisk mange tror at vi lærer (den såkalte «erstatningsteologien»), nemlig at det fantes ett gudsfolk i den gamle pakt, nemlig Israel, og et annet i den nye, nemlig den kristne kirken. Til alle tider har det bare funnes ett gudsfolk, ett sant Israel, nemlig alle de som tror på Guds løfter om frelse i ham som er den rette Messias, Jesus Kristus, Guds Sønn og Menneskesønnen. De som trodde Guds løfter i den gamle paktens tid, tilhørte alle dette folket. De var den lille resten som ikke hadde vendt seg bort fra Herren og bøyd kne for Ba’al og de andre hedningenes avguder. Det samme er det nå i den nye pakten. De som tror Guds løfter om frelse og tilgivelse for Kristi skyld, tilhører det samme gudsfolket. Det er de som ikke har vendte seg bort fra Herren og bøyd kne for alle slags avguder, enten det nå er hedenske avguder, materialismens avguder eller tidens falske ånd.

«Det er de som tror, som er Abrahams barn,» skriver Paulus i Galaterbrevet (3,7). Og han skriver videre: «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet» (3,27-28). Med andre ord: Ett gudsfolk – enten vi er jøder eller ikke-jøder – som tilhører Kristus

2. To pakter – én Frelser fra synden

De troende er altså ett – enten de tilhører den gamle eller den nye pakt. Og hvorfor? Selvfølgelig fordi det bare fins én Frelser, Jesus Kristus. Hele menneskehetens håp om frelse retter seg mot ham og ham alene. Det fins ikke frelse i noen annen. Det er ikke gitt oss noe annet navn som vi kan bli frelst ved, enn Jesu Kristi navn (Apg 4,12).

De som levde i den gamle pakt, før Jesus kom, hadde ingen annen Frelser i vente enn nettopp ham som skulle lide og dø for folkets overtredelser. Profeten Jesaja hadde sagt hvordan det skulle gå til (Jes 53). Han skulle bære folkets smerter (v 4). Han skulle bli såret for folkets overtredelser og knust for deres misgjerninger (v 5). Han skulle straffes for at de skulle få fred. Ved hans sår skulle de få legedom (v 5). Skylden som alle hadde, skulle komme over ham (v 6). Han skulle bli mishandlet, føres bort som et lam for å slaktes (v 7). Enda han ikke hadde gjort noen urett og det ikke fantes svik i hans munn, skulle han regnes blant overtredere og måtte dø (v 9 og 12). Han skulle gi sitt liv til soning (v 10).

Jesus kom, og han oppfylte helt og fullt alt det profeten i den gamle pakt hadde sagt skulle skje. Og alle vi som lever i den nye pakt, har dermed heller ingen annen Frelser, ingen annen vi kan sette vårt håp til og vår lit til enn denne Herrens lidende tjener, som gav sitt liv for alle mennesker, ofret sitt legeme og blod som et fullkomment sonoffer for alle menneskers synder.

Dermed ser vi at likesom han var det eneste håpet for alle de troende som levde i den gamle pakten, er han også vårt eneste håp, vi som lever i den nye pakten. Disse to paktene som Gud har inngått med menneskene, den gamle og den nye pakten, møtes i ham, Jesus Kristus, vår Frelser. Begge to paktene sikter mot hans stedfortredende lidelse og død.

3. To pakter – samme befrielse fra synden

Også når det gjelder det som loves, nemlig frelse eller befrielse, er det egentlig ingen forskjell på den gamle og den nye pakten. Vi har lett for å tenke oss at i den gamle pakten gjaldt løftet om befrielse og frelse først og fremst det ytre Israels jordiske befrielse fra sine jordiske undertrykkere. Det var jo slik de aller fleste jødene på Jesu tid forestilte seg det. De forventet at når Messias skulle komme, skulle han befri folket fra romerne og sette seg på sin trone i Jerusalem og herske med verdslig makt. Men Jesus sa til dem: «Mitt rike er ikke av denne verden.»

Israelittene skulle feire påske og spise påskemåltidet for å minnes den dagen da Herren gikk forbi israelittenes hus og sparte deres førstefødte, mens de gikk inn i egypternes hus og slo i hjel alle førstefødte blant egypterne i hele landet. Ved å feire påskehøytiden skulle minnet om befrielsen fra slaveriet i Egypt alltid holdes levende blant jødene. Dette var hensikten med påskefeiringen i den gamle pakt. De skulle minnes befrielsen fra det jordiske slaveriet i Egypt.

Men også dette var et bilde. Slaveriet i Egypt var et bilde på det åndelige slaveriet som alle mennesker, jøder og ikke-jøder, befinner seg i slik vi er av naturen. Og befrielsen fra Egypt var et bilde på den åndelige befrielse som alle mennesker får ved troen på Kristus. Også i den gamle pakten var det først og fremst tale om en åndelig befrielse fra et åndelig slaveri under synden og vantroen. Gjennom profeten Jesaja forkynte Herren frelsen fra synden og folkets mange misgjerninger. Han sa: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes 1,18). Og han ropte ut til et folk som var undertrykt av sin synd og vantro: «Trøst, ja trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt, at hun har fått fra Herrens hånd dobbelt for alle sine synder» (Jes 40,1-2).

Alle troende, både i den gamle og den nye pakten, tror på den befrielsen fra synden og den frelsen fra det åndelige slaveriet under synden, dødens og djevelens makt, som Gud har lovet å gi oss i Kristus. Vi tror ikke at Kristus kom for å gi oss en jordisk frigjøring fra jordiske undertrykkere. Vi tror at han kom for å frelse oss fra synden og syndens konsekvenser, som er døden og dommen. «Når vi nå er blitt erklært rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden!» sier Paulus (Rom 5,9).

Alle mennesker er av naturen ufrie. De er slaver under synden. Bibelen sier: «Den som gjør synd, er syndens trell» (Joh 8,34). Og Bibelen sier at med synden kom døden: «Og døden rammet alle mennesker fordi alle syndet» (Rom 5,12). Hele menneskeheten befinner seg dermed hjelpeløst i trelldom under døden og forgjengeligheten (Rom 8,21). Fra dette slaveriet kan intet menneske frigjøre seg selv, enten de er jøder eller ikke-jøder. De trenger en frigjører, en som er sterkere enn mørkets makter. Denne frelseren er Jesus Kristus. «Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» utbryter Paulus når han har fått se hvordan synden henger så fast ved ham og så lett får ham til å falle. Og han sier: «Gud være takk, ved Jesus Kristus vår Herre!» Han er befrieren fra syndens og dødens elendige slaveri. Med sitt dyrebare blod som han utøste på korset, har han kjøpt oss fri fra alt dette.

4. To pakter – ett fullkomment offer for synd

Også når det gjelder offeret for synden, fins det egentlig bare ett eneste offer for synd, nemlig Kristi offer. La oss først tenke på lammet som slaktes. Ifølge 2 Mos 12 skulle husfaren hvert år velge ut et årsgammelt og lyteløst værlam, ett lam for hver husstand om den var stor nok, og så skulle de slakte lammet og stryke noe av blodet på dørstolpene. Deretter skulle de steke og spise kjøttet samme natten som det ble slaktet. Seinere ble dette forandret til at man brakte lammet til tempelplassen hvor det så ble slaktet av levittene, og prestene stenket blodet på alteret. Deretter ble deler av lammet brent som brennoffer for Herren, mens resten ble stekt over ilden. Når dette var gjort, bar hver familie sitt lam hjem til seg selv hvor de spiste påskemåltid. Dette ritualet, slaktingen og etingen av påskelammet, skulle utføres hvert år én gang i året.

Men alt dette, likesom alt annet i den gamle pakt, var bare et bilde på det som skulle komme. Påskelammet i den gamle pakt pekte fram mot Ham som skulle slaktes for folkets synder, Jesus Kristus. Han er det Guds lam som bærer verdens synd (Joh 1,29), og dermed også dine og mine. Han var Guds lam, det vil si at han var Guds egen Sønn, utsendt av Gud for å forsone oss med ham. Og likesom den gamle paktens påskelam skulle være uten lyte, uten feil, var også den nye paktens påskelam uten feil. Peter skriver om ham: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte» (1 Pet 1,18-19). Ja, et slikt lam var det Jesus var. Han var «hellig, god og ren, skilt ut fra syndere og opphøyd over himlene» (Hebr 7,26). Han hadde ikke gjort noe urett. Det fantes ikke svik i hans munn. Og dermed var han også i stand til å gjøre fullkomment soning for alle menneskers synder. Han behøvde ikke slik som den gamle paktens øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne og deretter for hele folkets synder. Nei, offeret bar han fram én gang for alle da han ofret seg selv, sitt eget legeme og blod (Hebr 7,27).

Hva ble resultatet av dette fullkomne sonoffer som Kristus brakte? Resultatet ble at han som er det rette påskelammet med sitt offer har avskaffet den gamle paktens offer. De behøves ikke mer for nå er det utført et fullkomment offer for alle menneskers synder. Dette fullkomne offer pekte de gammeltestamentlige ofrene fra imot. Og det var bare i kraft av Kristi fullkomne offer de gammeltestamentlige ofrene hadde noen verdi. Det var bare fordi de var et bilde på hans offer at de kunne gi tilgivelse for syndene. Så vi ser at også i den gamle pakten var det Kristi fullkomne offer som gjaldt. Ingenting annet dugde til å ta bort menneskenes synder. Ja, for ingenting av det vi mennesker kan bringe Gud, enten det nå er forskjellige slags offer, vår anger og våre tårer, våre bønner og våre gode gjerninger, duger til å ta bort synden. Bare ett offer er godt nok, nemlig Kristi offer, og bare én gjerning er god nok, nemlig Kristi stedfortredende gjerning. Øversteprestenes offer var bare gyldige fordi de pekte fram mot det fullkomne offeret – Guds lams offer for verdens synd.

5. To pakter – to måltider

Den gamle og den nye pakten møtes i Kristus. I ham blir den gamle avløst av den nye. Den gamle pakten gjaldt bare for en viss tid, nemlig inntil Kristus kom. Etter at han nå har kommet og har fullført sitt verk, er den gamle pakten til ende. Den er forbi. Den er blitt avløst av en ny pakt som skal vare for all evighet.

I dagens tekst ser vi hvordan den gamle paktens påskemåltid blir erstattet av den nye paktens måltid. Som allerede nevnt, skulle det slaktede påskelammet spises samme kveld som det ble slaktet. Til dette påskemåltidet hørte også usyret brød og bitre urter. Det usyrede brødet skulle minne israelittene om at de ikke fikk tid til å syre brødet da de drog ut av Egypt, mens de bitre urtene skulle minne dem om trengslene de måtte gjennomgå i fangenskapet. I tillegg hadde de under påskemåltidet en stor kalk fylt med druevin som gikk på rundgang blant alle dem som satt til bords.

Dette påskemåltidet var det Jesus feiret denne siste kvelden sammen med apostlene. Og så ser vi at straks etter at han har avsluttet den gamle paktens påskemåltid, innstifter han sitt nye og herlige måltid, den ny paktens måltid, sin hellige nattverd. Han tar brødet som ligger på bordet, påskemåltidets usyrede brød, og velsigner det ved at han ber takkebønnen over det. Deretter bryter han det og gir hver enkelt i det han sier: «Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme.» Han sier ikke: «Dette symboliserer mitt legeme», eller: «Dette er et bilde på mitt legeme,» man han sier: «Dette er mitt legeme.» Når disiplene altså tar imot og spiser dette brød, tar de samtidig imot og spiser Jesu eget sanne legeme, det legemet som han gav for dem til et sonoffer for alle deres synder.

Deretter tar han kalken med druevin og gir til dem og sier: «Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.» Han sier ikke at vinen i kalken er et bilde på hans blod, eller at den symboliserer hans blod, men at den er hans blod. Når disiplene dermed gjør som han sier og drikker av kalken som han rekker dem, drikker de samtidig hans sanne blod, det blod som han utøste for dem og for oss til syndenes forlatelse.

Dette nye paktens måltid har de troende fortsatt å holde like til denne dagen. For Jesus sa da han innstiftet sin nattverd: «Gjør dette til minne om meg!» (Luk 22,19). Ved å gjøre som han sa, minnes vi alt det han har gjort for å skaffe til veie en full og hel tilgivelse for alle våre synder. Men ikke bare det! I kraft av denne første innstiftelse av nattverden er Jesu legeme og Jesu blod virkelig til stede og tas imot av alle nattverdgjestene «i, med og under» brødet og vinen hver gang vi kristne feirer nattverd.

Dette er et mysterium, et under som ingen av oss kan fatte med vår fornuft. Det er som Thomas Kingo sier det i sin fine nattverdsalme: «Hvordan det skjer, er skjult for meg, her har han ikke vist oss vei; min sans så høyt vil aldri nå, jeg har hans ord å lite på» (NoS 636,8). I stedet for å begynne å spekulere i mysterier, takker vi Gud for nattverdens store gaver, vår Frelsers Jesu Kristi eget legeme og blod, det legemet som ble hengt på korset, og det blodet som rant på korset for våre synders skyld. Og i takknemlighet og tro tar vi imot brødet og vinen i nattverden i visshet om at Kristi sanne legeme og blod ble gitt og utøst for oss.

Så ser vi altså at i den time da Jesus satte seg ned for å spise den gamle paktens påskemåltid, var den gamle pakt til ende. Den hadde ingen mening lenger. Hebreerbrevet sier: «Han opphever altså det som først er nevnt, for å la det andre gjelde. I kraft av denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» Ja, den gamle pakten med alle dens offer for synder hvert eneste år, er opphevet. Jesus har båret fram ett eneste offer for verdens synd, sitt eget legeme og blod. Dermed er vi fri. Dermed er vi befridd fra slaveriet under synden og døden. Og dermed har vi en nådig og forsonet Gud, en Gud som sier til oss: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» Amen.

1 2 3 4