Feilslått og urettferdig boikott-aksjon mot MGP i Israel

Lørdag 15 september 2018

Hvor var engasjementet da Melodi Grand Prix-finalen ble avholdt i Aserbajdsjan eller i Russland?

Flere norske musikere og artister har stilt seg bak et opprop mot å avholde Eurovisjon i Israel neste år. De mener at Israel ikke bør være vertskap for Melodi Grand Prix-finalen, men at arrangør-oppgaven må flyttes til et land med bedre historie når det gjelder menneskerettigheter.

Det er flott at norske og internasjonale artister engasjerer seg i menneskerettighetsspørsmål, men denne aksjonen framstår både ensidig og urettferdig, og bruker et virkemiddel som er lite egnet til å fremme dialog og varig fred mellom palestinere og israelere.

Hvor var for eksempel engasjementet hos disse artistene da Grand Prix-finalen ble avholdt i Aserbajdsjan eller i Russland – land hvor menneskerettigheter og demokratiske rettigheter brytes hver eneste dag? Israel er det klart frieste og mest demokratiske land i Midtøsten. Israels arabiske borgere nyter flere rettigheter enn arabere noe annet sted i Midtøsten. De sitter i Knesset, har toppstillinger i rettsvesenet, utenrikstjenesten og i næringslivet. De står fritt til å kritisere Israel, og faktisk er mange av de skarpeste kritikerne av israelsk politikk å finne i israelsk media og akademia. Kvinners rettigheter, homofiles rettigheter og andre gruppers rettigheter står sterkt i Israel, sammenlignet med de fleste andre land i verden.

Hvorfor har man da pekt seg ut det eneste reelle demokratiet i Midtøsten som målskive for boikottaksjoner og fordømmelser? Dette er spørsmål som både disse artistene og den såkalte BDS-bevegelsen bør stille seg. For en slik negativ særbehandling av verdens eneste jødiske stat er dypt urettferdig, og kan i verste fall nøre opp under farlige holdninger til jøder.

VGs redaktør Hanne Skartveit kommenterer dette godt i en kommentar, 12. desember i fjor, som omhandlet handelsboikott: «Den israelsk-palestinske konflikten er ikke svart-hvitt. Begge parter har gjort feil, begge har en berettiget frykt for den andre, og begge har grunn til å tvile på den andres vilje. Men at det er Israel som blir mål for boikott, i en region der autoritære versting-regimer er normalen, er vanskelig å forstå.»

Boikott er også et lite egnet virkemiddel som ikke bidrar verken til fred, forsoning eller dialog. Det skaper ikke bedre forståelse mellom israelere og palestinere. Tvert i mot, bidrar det til økt mistro, og forsterker følelsen blant israelere om at verden ikke er villig til å lytte til deres side av saken. Når det internasjonale samfunn er unyansert, urettferdig og ensidig i sin kritikk av Israel bidrar det bare til å styrke de minst forsonlige kreftene i israelsk politikk. Det faktum at Israel kritiseres mer i FN-sammenheng enn alle andre land i verden til sammen, er en grov urettferdighet som bare styrker følelsen av isolasjon.

Det skaper neppe stor bekymring i Israel isolert sett at en og annen norsk artist skriver under på et boikottopprop, men dette er dessverre en del av en større kampanje som oppfattes svært urimelig og inkonsekvent. Dessuten er en kulturell og akademisk boikott feilslått, da det først og fremst vil skade kunstnere og akademikere – en gruppe hvor vi finner mange av de sterkeste stemmene for fred og for en slutt på okkupasjonen.

Alle gode krefter som søker fred i Midtøsten, bør ta avstand fra boikottaksjoner og BDS-bevegelsen. I stedet bør man fremme dialog, fred og forsoning og kreve at både den israelske regjeringen og den palestinske selvstyremyndigheten aksepterer en fred som bygger på kompromiss, som sikrer Israels sikkerhet og muligheten for å bygge en fredelig og demokratisk palestinsk stat. Boikott er ikke noe godt bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten. Norge bør tvert i mot styrke handel, forskningssamarbeid og kulturutveksling med Israel, og bygge et nært forhold til dette viktige demokratiet i Midtøsten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *