STASI-agentene blant oss

Lørdag 15 september 2018

Da Berlinmuren – «Skammens mur» – falt 9. november 1989 falt også dens symbolske betydning. Kald krig, politisk og militær deling av Europa, spionvirksomhet mot alt og alle. Dette var også slutten for det beryktede og supereffektive hemmelige statspolitiet Stasi, med sine 100.000 fast ansatte og 500.000 angivere. Sannsynligvis det mest effektive overvåkingssystem i historien.

Forbundsdagen vedtok en egen lov om Stasi-arkivet slik at tyske borgere kunne få adgang til dokumentene. De høysensitive arkivmappene skulle endelig bli frigitt. Mange historikere så også frem til dette. 180 reolkilometer med viktige dokumentasjoner kunne fortelle mye om den kalde krigen.

Mange tyskere fant sine egne mapper og var sjokkert over angiveri fra naboer, venner og familie. Når det kommer til informanter og agenter som var aktive i Stasis tjeneste utenfor DDR, har det ikke vært like enkelt. Noen har åpenbart ønsket å hindre innsyn gjennom alle disse årene.

På et eller annet tidspunkt under kommunismens oppløsning greide CIA å sikre seg Stasi-arkivet med navnene på alle agenter og informanter utenfor Øst-Tyskland. Eksakt hvordan dette skjedde vet man ikke.Men bakteppet er forvirringen og kaoset da Sovjetunionen kollapset i 1992.

Denne delen av arkivet som består av mikrofilmet kartotekkort blir kalt Rosenholz-filene og befinner seg altså hos den amerikanske etterretningstjenesten CIA. Av en eller annen grunn er det sperret for innsyn.

Høyre-politiker og tidligere stortingsrepresentant Anders B. Werp har vært pådriver i Stortinget for å få åpnet materialet for forskere, presse og allmenhet. Han er fortsatt interessert i dette sier han, men i dag er han statssekretær og kan derfor ikke gjøre noe mer med saken.

Justisministrene Grete Faremo, Knut Storberget og Anders Anundsen ble alle anmodet om å få arkivet som omhandler Norge sendt over fra CIA til norske myndigheter. Kanskje ble det jobbet med saken. Men ikke noe skjedde.

Justisminister Anders Anundsen uttalte seg optimistisk i en artikkel i A-Magasinet 16. juni 2014: – Det er vanskelig å vite hvor lang tid det kommer til å ta å få materialet til Norge. – Men vi skal ha en nær og tett dialog med CIA.

Journalist i Aftenposten, Ingrid Brekke, har også vært en aktiv pådriver, og skrev en artikkel i A-magasinet 15. juni 2014 om Rosenholz-filene med denne overskriften: «Nå kan vi få vite hvem de norske Stasi-agentene var. 30 nordmenn spionerte for DDR. Nøkkelen til gåten ligger hos den amerikanske etterretningstjenesten CIA.»

Ingrid Brekke skriver i en mail 17/8 at situasjonen fortsatt er uløst: «Det er CIA som sitter på nøkkelen til Norges tilgang på denne informasjonen. Den norske regjeringen (v. Justisministeren) ba om innsyn og fikk avslag. Det skrev vi om da det skjedde. Grunnen til at vi ikke har skrevet mer, er at  jeg ikke ser hvordan det går an å gå videre, det er ingen endringer i situasjonen. Det er frustrerende at det er sånn, og det kan jo hende CIA endrer linje om noen år.»

Norge er undervurdert i Stasi-sammenheng forteller den tyske statsviter og Stasi-ekspert Helmut Müller-Enbergs. Han har selv avdekket betydelig østtysk aktivitet i Norge. Overraskende mye informasjon om norske militære og politiske forhold fant veien fra Norge til DDR.Rosenholz-papirene navngir nordmenn som jobbet for DDRs hemmelige politi. Dokumentasjonen vil gi oss kunnskap som gjør at historien må skrives om, tror Stasi-eksperten.

Hvorfor er det så stille om arkivene i dag, så mange år etter Berlinmurens fall? Jeg tror forklaringen er enkel og slik historikeren Nikolai Brandal forteller til Aftenposten 27. september 2011: Man ønsker ikke å avsløre sine venner. Tidligere Stasi-informanter i Norge er fortsatt synlige aktører i det norske samfunnsliv. SV-ere, Ap-folk, akademikere og journalister antas å være blant de skjulte Stasi-informantene. Strafferettslig vil sakene etter så mange år trolig være foreldet, men av hensyn til å kunne forstå den kalde krigens metoder, strategi og kynisme må vi få dokumentene til Norge.

Kanskje justisminister Tor Mikkel Wara er handlingens mann for å finne en løsning i den fastlåste saken? Et eller annet sted i departementet kan han finne tilbake til en eller flere tråder som forgjengerne har sluppet, og  som leder til nøkkelen – hos CIA.

Den Norske Kirke er ikke Guds hus lenger!

Lørdag 15 september 2018

Homolobbyen har vunnet over Kirken og dermed fjerner Kirken seg enda mer fra Bibelen, som de forsvarte på f.eks. 70-tallet. Kirken er ikke lenger Guds hus og du får ikke åndelig vann der lenger!

Satan har inntatt Kirkens ånd og fordervet denne og ødelagt kontakten med Gud. Du får ingen små fikse ideer fra Gud der lenger. Han har forlatt Kirken til fordel for frikirker som er fullevangeliske!

Med fullevangeliske mener jeg ett sted som gir Guds avtrykk i liturgi og sang. Det er ikke mange av dem, men de finnes og Gud er der nå.

Den Norske Kirke har blitt så sekulær at ingen der får sann åndsdåp gir endring av livet for alltid. Det skjedde meg 14. februar 2014. Da ble jeg nødt til å bli kjent med meg igjen med annet lys enn tidligere.

Min åndsdåp kom uten påvirkning av noen kirke, den kom av min mors bønn gjennom mange år. Jeg har sett Kirken gå i oppløsning for oss sanne fullevangeliske kristne. Det er ikke noe igjen.

Mindre enn 7% går nå i Kirken. På 70-tallet var det fullsatte Kirker. Vi hadde håp om frelse og liturgien var nærme King James bibelen som er den beste. Så kom politikerne og satte krav……

Nå er Kirken så politisk korrekt at Jesus sin oppoturnistiske stil er helt borte!

Går du i Kirken nå, blir du ikke blendet av Satans lys, men knekt av en liturgi som ikke er bibelsk!

Vi kristne bl.a. blir «tatt» av selv muslimer, som nå vil kuppe kristendommen med kristen/muslimsk andaktsbok!

Det er godt å finne fullevangeliske prekener på YouTube, det er mye velsignelse i det.

Nok er nok nå

https://www.minmote.no/#!/artikkel/24426138/se-thea-og-emilys-romantiske-bryllup

Feilslått og urettferdig boikott-aksjon mot MGP i Israel

Lørdag 15 september 2018

Hvor var engasjementet da Melodi Grand Prix-finalen ble avholdt i Aserbajdsjan eller i Russland?

Flere norske musikere og artister har stilt seg bak et opprop mot å avholde Eurovisjon i Israel neste år. De mener at Israel ikke bør være vertskap for Melodi Grand Prix-finalen, men at arrangør-oppgaven må flyttes til et land med bedre historie når det gjelder menneskerettigheter.

Det er flott at norske og internasjonale artister engasjerer seg i menneskerettighetsspørsmål, men denne aksjonen framstår både ensidig og urettferdig, og bruker et virkemiddel som er lite egnet til å fremme dialog og varig fred mellom palestinere og israelere.

Hvor var for eksempel engasjementet hos disse artistene da Grand Prix-finalen ble avholdt i Aserbajdsjan eller i Russland – land hvor menneskerettigheter og demokratiske rettigheter brytes hver eneste dag? Israel er det klart frieste og mest demokratiske land i Midtøsten. Israels arabiske borgere nyter flere rettigheter enn arabere noe annet sted i Midtøsten. De sitter i Knesset, har toppstillinger i rettsvesenet, utenrikstjenesten og i næringslivet. De står fritt til å kritisere Israel, og faktisk er mange av de skarpeste kritikerne av israelsk politikk å finne i israelsk media og akademia. Kvinners rettigheter, homofiles rettigheter og andre gruppers rettigheter står sterkt i Israel, sammenlignet med de fleste andre land i verden.

Hvorfor har man da pekt seg ut det eneste reelle demokratiet i Midtøsten som målskive for boikottaksjoner og fordømmelser? Dette er spørsmål som både disse artistene og den såkalte BDS-bevegelsen bør stille seg. For en slik negativ særbehandling av verdens eneste jødiske stat er dypt urettferdig, og kan i verste fall nøre opp under farlige holdninger til jøder.

VGs redaktør Hanne Skartveit kommenterer dette godt i en kommentar, 12. desember i fjor, som omhandlet handelsboikott: «Den israelsk-palestinske konflikten er ikke svart-hvitt. Begge parter har gjort feil, begge har en berettiget frykt for den andre, og begge har grunn til å tvile på den andres vilje. Men at det er Israel som blir mål for boikott, i en region der autoritære versting-regimer er normalen, er vanskelig å forstå.»

Boikott er også et lite egnet virkemiddel som ikke bidrar verken til fred, forsoning eller dialog. Det skaper ikke bedre forståelse mellom israelere og palestinere. Tvert i mot, bidrar det til økt mistro, og forsterker følelsen blant israelere om at verden ikke er villig til å lytte til deres side av saken. Når det internasjonale samfunn er unyansert, urettferdig og ensidig i sin kritikk av Israel bidrar det bare til å styrke de minst forsonlige kreftene i israelsk politikk. Det faktum at Israel kritiseres mer i FN-sammenheng enn alle andre land i verden til sammen, er en grov urettferdighet som bare styrker følelsen av isolasjon.

Det skaper neppe stor bekymring i Israel isolert sett at en og annen norsk artist skriver under på et boikottopprop, men dette er dessverre en del av en større kampanje som oppfattes svært urimelig og inkonsekvent. Dessuten er en kulturell og akademisk boikott feilslått, da det først og fremst vil skade kunstnere og akademikere – en gruppe hvor vi finner mange av de sterkeste stemmene for fred og for en slutt på okkupasjonen.

Alle gode krefter som søker fred i Midtøsten, bør ta avstand fra boikottaksjoner og BDS-bevegelsen. I stedet bør man fremme dialog, fred og forsoning og kreve at både den israelske regjeringen og den palestinske selvstyremyndigheten aksepterer en fred som bygger på kompromiss, som sikrer Israels sikkerhet og muligheten for å bygge en fredelig og demokratisk palestinsk stat. Boikott er ikke noe godt bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten. Norge bør tvert i mot styrke handel, forskningssamarbeid og kulturutveksling med Israel, og bygge et nært forhold til dette viktige demokratiet i Midtøsten.