Hva innebærer det at Gud er kjærlighet?

Søndag 2 september 2018

Spørsmål: «Hva innebærer det at Gud er kjærlighet?»

Svar: La oss se hvordan Bibelen beskriver kjærligheten så ser vi noen måter Gud er viktig for kjærligheten. “Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er god. Den misunner ikke, skryter ikke, er ikke stolt og ikke frekk. Den er ikke selvsøkende; ikke sint. Kjærligheten beskytter alltid, og kjærligheten tar aldri feil.” (1. Korinterne 13:4-8a). Dette er Guds beskrivelse av kjærlighet, og siden Gud er kjærlighet (1. Johannes 4:8), så er det sånn han er.

Kjærlighet (Gud) tvinger seg ikke på noen. De som kommer til ham gjør det som svar på hans kjærlighet. Kjærlighet (Gud) viser godhet til alle. Kjærlighet (Jesus) gikk omkring og gjorde godt for alle uten å gjøre forskjell på folk. Kjærlighet (Jesus) begjærer ikke at andre skal leve et ydmykt liv uten å klage. Kjærlighet (Jesus) skrøt ikke av hvem han var i kjødet, selv om han kunne ha overmannet noen han noen gang kom i kontakt med. Kjærlighet (Gud) krever ikke lydighet. Gud krevde ikke engang lydighet fra Hans Sønn, men Jesus adlød likevel sin far i himmelen. «Verden må lære at jeg elsker Faderen og at jeg gjør akkurat hva min Far har befalt meg» (Johannes 14:31). Kjærlighet (Jesus) var/er alltid på utkikk etter den andres interesser.

Det største uttrykk for Guds kjærlighet er formidlet til oss i Johannes 3:16: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver av den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv» Romerne 5:8 proklamerer den samme meldingen: «Men Gud viser sin kjærlighet til oss i dette: Mens vi ennå var syndere så døde Kristus for oss.» Vi kan se fra disse versene at det er Guds største ønske at vi følger ham til hans evige hjem himmelen. Han har gjort det mulig for oss ved å betale prisen for våre synder. Han elsker oss fordi han valgte å se dette som en handling for hans vilje. Kjærlighet tilgir. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1. Johannes 1:9).

Så, hva betyr det at Gud er kjærlighet? Kjærligheten er en egenskap av Gud. Kjærlighet er et sentralt aspekt av Guds karakter; hans person. Guds kjærlighet er på ingen måte i konflikt med hans hellighet, rettferdighet eller til hans vrede. Alle Guds attributter er i perfekt harmoni. Alt Gud gjør er kjærlig, akkurat som alt han gjør er rettferdig og riktig. Gud er det perfekte eksempel på ekte kjærlighet. Utrolig nok så har Gud gitt dem som mottar hans sønn Jesus som sin personlige Frelser evnen til å elske som han gjør, gjennom kraften av Den Hellige Ånd (Johannes 1:12; 1. Johannes 3:1 , 23-24).

Gudsfrykt er viktig å ha

Av Claus L. Munk

Gud er ikke en kamerat – om gudsfrykt i Bibelen

Det tales mye i Bibelen om gudsfrykt. Mer enn 300 steder står det direkte noe om å frykte Gud. I tillegg kommer alle de indirekte stedene. Gudsfrykt er noe helt grunnleggende. Men hva inneholder den bibelske gudsfrykt egentlig? Og hva betyr den egentlig?

Det er noe paradoksalt ved Bibelens tale om gudsfrykt.

På den ene side er det en avgjørende dimensjon ved gudsfrykten, nettopp frykten eller redselen, som utløses i møtet med den levende Gud.

Dette ser vi allerede i Abrahams tilfelle. Da Gud inngikk sin pakt med ham ”…. kom redsel og et stort mørke over ham” (1 M 15,12). Her omtaler Jakob sin fars Gud som ”han som også Isak frykter” (1M 31,42).

Også profeten Jesaja opplevde en form for frykt (Jes 6,ff). Da han så ”Herren sitte på en høy, opphøyet trone,” var det ikke bare dørpostenes fester som skalv. Det gjorde han selv også: ”Ve meg, jeg er fortapt”(vers 5)

Til og med englebesøk utløser i mange tilfeller en påfallende frykt. For eksempel ble Sakarias, far til døperen Johannes, ”forferdet da han så ham, og frykt falt på ham” (Luk 1,12). Også hyrdene på marken ”ble meget forferdet” da de fikk englebesøk (Luk 2,9).

Frykt og redsel

Det er uendelig overveldende å møte Skaperen selv. Ingen står uberørt med hendene i lommen. Nei, som salmisten skriver: ”Min kropp skjelver av redsel for deg, og jeg frykter for dine dommer” (Sal 119,120).

Kanskje et blikk på dyrs forhold til oss mennesker kan være med å kaste lys over dette forhold. Gud sier det slik til Noah etter syndefloden: ”Frykt og redsel for dere skal være over alle jordens dyr og alle himmelens fugler, over alt som kryper på marken, og over alle fiskene i havet.” Og så kommer årsaken: ”De er gitt i deres hånd” (1 M 9,2).

Vi mennesker er helt og holdent i Guds makt. Når det går opp for oss, utløser det frykt og redsel hos oss, idet vi står som syndere overfor ham. Det er uendelig alvorlig.

Job har satt ord på denne situasjonen: ”Men han er den eneste, og hvem hindrer ham? Det hans sjel ønsker, det gjør han. For han fullfører det han har fastsatt for meg, og av slikt er det mye hos ham. Derfor er jeg redd for å komme ham nær. Tenker jeg på det, så bever jeg for ham. Og Gud har gjort mitt hjerte forsakt, Den Allmektige har forferdet meg” (Job 23,13-16).

Det er ikke annerledes under den nye pakt. Heller ikke de nytestamentlige troende var ”kamerater” med Gud. Under den store fiskefangsten ble Peter og de andre disiplene grepet av redsel (Luk 5,9). Da Paulus ble møtt av Jesus utenfor Damaskus, falt både han og de som var med han, til jorden (Apg 26,14). Og apostelen Johannes ”falt ned for hans føtter som død ” (Åp1,17) da han på Patmos i et syn så den opphøyde Jesus.

Jesus har utrykkelig sagt at det er en vi skal frykte, nemlig ”Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvetet. ” Det er Gud (Mat 10,28).

Disse få glimt av et meget stort tekstmateriale viser noe grunnleggende i de bibeltroendes forhold til Gud. Uten denne dimensjon av frykt og redsel for Gud, kan deres reaksjonsmønster og liv med Gud ikke forstås.

En skatt med uendelige rikdommer

Men dermed er ikke alt sagt om hva sann gudsfrykt inneholder. For på den andre side er tillit, trygghet og glede også avgjørende dimensjoner av gudsfrykten. Hva skjedde det ikke med de personer som opplevde frykt og redsel i møte med den overveldende guddommelige majestet, og som derfor bøyde seg for ham?

Tenk igjen på Abraham. I forlengelsen av det store redselsfylte mørke, sluttet Gud pakt med ham og tilsa ham selve den kommende verdens herlighet (jf Rom 4,13). Og profeten Jesaja opplevde under sin egen dødsdom at hans skyld ble fjernet, og hans synd ble sonet. Hvilken lettelse!

Mange andre personer både i Det Gamle Testamente og i Det Nye Testamente fikk høre de herligeste ord fra den Allmektige: ”Frykt ikke!” Jesus selv møtte gang på gang mennesker med disse forløsende ord.

Hva innebærer det? Jo, dermed kommer gudsfrykten hos de bibelske troende til også å romme en mektig dimensjon av glede og trygghet, og som følge av det en helt unik kjærlighet og hengivenhet til Gud.

For eksempel står det om Israels folk, få kapitler etter ordene om at Gud skal de frykte (Jes 29,23): ”Det skal komme trygge tider for deg, en fylde av frelse, av visdom og kunnskap. Herrens frykt skal være dets skatt ” (Jes 33,6).

Dette er bemerkelsesverdig. Frykt for Herre, gudsfrykt, karakteriseres her som folkets skatt! Og denne skatt rommer en uendelig rikdom, trygghet, frelse, visdom og kunnskap. Er det ikke herlig?

Dermed er situasjonen for en troende, også i den gamle pakt, dypest sett som Paulus beskriver den: ”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! ” (Rom 8,15).

Jubel og ærefrykt

Det har skjedd at ”den fullkomne kjærlighet driver frykten ut ” (1Joh 4,18). Men den opphever ikke den hellige beven for Gud.

Sann gudsfrykt er altså karakterisert både ved frykt og redsel for Herren, og ved glede over og trygghet i Herren, ja, av kjærlighet og hengivenhet til Herren. Mange salmer i Salmenes bok uttrykker slik jubel over å høre Herren til. Er par eksempler: ”Kom, la oss juble for Herren! La oss rope med fryd for vår frelses klippe! La oss tre fram for hans åsyn med pris, la oss juble for ham med salmer! For Herren er en stor Gud …”

”Kom, la oss tilbe og bøye kne, la oss knele for Herren vår Skaper! For han er vår Gud og vi er det folk han før, den hjord hans hånd leder….” (Sal 95,1-3.6-7). Her er jubel og ærefrykt, selvbevissthet og ydmykhet forenet.

”Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren ” (Sal 40,4). Her ser vi også at det å frykte Herren og det å stole på Herren ikke er motsetninger.

Gudsfrykt er dermed noe ganske annet enn slavens frykt for en lunefull slaveeier. Den er uttrykk for Gudsbarnets totalsituasjon i forhold til Skaperen og Frelseren, mitt livs Gud, mitt livs kilde. Det største i livet er å ha samfunn med Herren, og det verst tenkelige er å komme bort fra ham.

Sann gudsfrykt er med andre ord noe unikt. Det er noe uendelig stort og positivt. Og alt står og faller med det.

Nåden skaper gudsfrykt

Det er ikke bare det overveldende i møte med den Allmektige som skaper gudsfrykt. Det gjør Guds tilgivelse også når den tas imot av det hjerte som skjelver for Gud: ”Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg ” (Sal 130,4).

Her er gudsfrykten et resultat av tilgivelsen!

Dette er helt i tråd med det Paulus skriver til Titus: ”For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å …. leve …. gudfryktig i denne verden ” (Tit 2,11 fl). Altså, nåden resulterer i et gudfryktig liv.

Det er derfor ingen motsetning mellom å få åpenbart Guds nåde til frelse og så å frykte Gud i den bibelske forstand. Begge deler henger i virkeligheten uløselig sammen.

Det kommer til uttrykk flere steder i Bibelen. Det heter for eksempel i en profeti om Israels folk: ”De skal hellige Jakobs Hellige, og Israels Gud skal de frykte ” (Jes 29,23). Dette vil skje når folket ser Guds mektige gjerninger til sin frelse.

Det høres merkelig ut at Gud skal være folkets redsel når de opplever hans inngripen til frelse. Ja, men derfor kan det jo godt være slik i det konkrete liv med Gud.

Noe lignende uttrykker kong David i Salme 5,8: ”Men jeg – ved din store miskunn går jeg inn i ditt hus. Foran ditt hellige tempel kaster jeg meg ned i din frykt.”

Guds store trofasthet er i følge dette verset selve livsgrunnlaget for David. Og på det grunnlag går han inn for Guds ansikt i templet. Hva gjør han da? Sier han bare ”hei” til Gud? Nei, han kaster seg ned i ærefrykt for Herren!

Igjen: Det virker paradoksalt i våre tanker, men det er kristenlivets virkelighet.

Gudsfrykt som motiv og mål

Foruten å være en frukt av nåden, er sann gudsfrykt også en motiverende og bestemmende kraft i det kristne liv. Det kommer Paulus inn på flere steder, for eksempel: ”Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker ” (2 Kor 5,11). Og i Efeserbrevet 5,21 ff motiverer han sine formaninger med ordene: ”i Kristi frykt.”

Gudsfrykt er også en målsetting for livet som kristen: ”Når vi så har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt! ” (2 Kor 7,1).

Endelig er frelsen i Jesus grunnlaget for gudsfrykt; ”Etter som hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft ” (2 Pet1,3).

Jesus er i det hele tatt selve gudsfryktens hemmelighet (1 Tim 3,16). Gudsfrykten har sitt utspring i hans person som Gud og menneske.

Alt godt virkes av gudsfrykt

Alt godt kommer av sann gudsfrykt. Det ser vi mange steder i Bibelen.

Josef fryktet Gud (1 M 42,18), og ble til velsignelse for mange. Det samme gjorde de hebraiske jordmødre i Egypt (2 M 1,17) og reddet liv.

Farao derimot førte ulykke over sitt land, for di han ikke fryktet Gud (2 M 9,35).

Moses taler til folket om å ”frykte Herren vår Gud … og det kunne gå oss vel alle dager” (5 M 6,24).

Videre leser vi: ”Å frykte Herren er begynnelsen til visdom. God forstand har alle de som gjør etter hans bud ” (Sal 111,10). Og: ”Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham ” (Sal 25,14). Derfor: ”Å frykte Herren er en livets kilde” (Ord 14,27).

Paulus taler om hvordan gudsfrykt har lønnen i seg selv og en stor vinning (1 Tim 6,6). Han fastslår også”gudsfrykt er nyttig til alt. Den har løfte både for dette liv og for det som kommer” (1 Tim 4,8).

Mangel på gudsfrykt er det samme som å være troløs mot Herren, og det har bitre følger: ”Kjenn da og se hvor ondt og bittert det er at du forlater Herren din Gud, og at du ikke lenger frykter meg, sier Herren Herren, hærskarenes Gud ” (Jer 2,19).

Ikke å frykte Herren er altså det samme som å være troløs mot Herren og svikte Herren. Moses har et sted ganske kort uttrykt hva gudsfrykt er: ”Herren deres Gud skal dere følge. Ham skal dere frykte. Hans røst skal dere høre. Ham skal dere tjene, og ham skal dere holde fast ved ” (5 M 13,4).

Gudsfrykt er både å følge Herren, holde hans befalinger, lyde ham, tjene ham og holde fast ved ham, og ”elske ham ” (5 M 10,12).

Øv deg i gudsfrykt

Uten gudsfrykt eksisterer det ikke noe liv med Gud. Derfor er det helt avgjørende at vi blir bevart i gudsfrykt.

Vårt store problem som falne mennesker er at vi ikke i oss selv har gudsfrykt for øye (Rom 3,18). Det ligger ikke for oss å frykte Gud.

Hva stiller vi da opp med?

Vi må be om at Gud vil lære å lede oss til å leve i gudsfrykt med det innhold som saken har i Guds ord. ”Øv deg heller i gudsfrykt ” oppmuntrer Paulus sin unge venn Timoteus (1Tim 4,7). Det må vi også gjøre, både unge og eldre.

Det må jo ikke gå oss som det skal gå for mange i de siste tider: ”De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft ” (2 Tim 3,5). De skapte ting skal rystes, skriver Hebreerbrevets forfatter: ”Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående ” Og så forsetter han: ”Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt ” (Heb 12,28).

Og så føyer han til enda en begrunnelse: ”For vår Gud er en fortærende ild.”

Det siste gjør ikke hverken nåden, frelsen eller håpet mindre, men setter det alt sammen i det rette, store og dype perspektiv.

Å frykte og kjenne Gud er befriende. Det jager bort all annen frykt. Som kong David uttrykker det: ”Herren er mitt lys og min frelse, hvem skulle jeg frykte? Herren er mitt livs vern, hvem skulle jeg engstes for? ” (Sal 27,1).

Eller sagt med Paulus: ”Er Gud med oss, hvem er da imot oss? ” (Rom 8,31).

Den gamle og den nye pakt

Søndag 2 september 2018

Preken over Matt 26,17-30 – Palmesøndag

Når noe er gammelt, erstatter vi det med noe nytt. Når noe er utslitt, erstatter vi det med noe ubrukt. Det samme gjorde Gud. Han erstattet den gamle pakten som han inngikk med Israelsfolket i Det gamle testamentets tid, med en ny pakt. I dagens prekentekst møtes den gamle og den nye pakten. Teksten taler om det siste påskemåltidet som Jesus spiste sammen med disiplene. Og teksten taler om innstiftelsen av nattverden. Det første – påskelamsmåltidet – hørte til den gamle pakten; det andre – nattverden – hører til den nye. Den gamle paktens påskemåltid var et bilde på de velsignelser nattverden gir. Påskemåltidet hadde sitt utspring i profetienes tid. Nattverden har sitt utspring i oppfyllelsens tid.

Det gamle blir erstattet av noe nytt. Den gamle paktens påskelamsmåltid blir erstattet av den nye paktens måltid, Herrens hellige nattverd. La oss si litt i dag ved innledningen til påskeuken om disse to paktene. Vi skal si litt om hvordan Gud erstatter den gamle med den nye, men vi skal også se at det faktisk er noen viktige, sentrale punkter som de to paktene har felles.

1. To pakter – ett gudsfolk

For det første: Det fins to pakter, men bare ett gudsfolk. Det fins ikke to forskjellige gudsfolk, ett Guds folk Israel i den gamle pakt, og ett annet Guds folk Israel i den nye pakt.

Jesus Kristus er alle menneskers frelser. Det betyr at han også er Frelser for alle dem som levde i den gamle pakten. Alle de troende som levde før Jesus ble født, ventet på ham og satte sitt håp til ham. De stolte på det løftet som Gud hadde gitt dem om ham som skulle komme og kjøpe dem fri. Disse som trodde på løftet i den gamle pakten, tilhørte Guds sanne Israel. De som ikke trodde, tilhørte ikke det sanne gudsfolket. De tilhørte nok Israel rent til det ytre. De var israelitter av avstamning, men de tilhørte ikke det sanne gudsfolket som til alle tider bare har bestått av dem som tror på Guds løfter. Til alle tider gjelder dette ord i Bibelen: «Den som tror, skal bli frelst, den som ikke tror, skal gå fortapt.»

Det er altså ikke slik som noen hevder, og som faktisk mange tror at vi lærer (den såkalte «erstatningsteologien»), nemlig at det fantes ett gudsfolk i den gamle pakt, nemlig Israel, og et annet i den nye, nemlig den kristne kirken. Til alle tider har det bare funnes ett gudsfolk, ett sant Israel, nemlig alle de som tror på Guds løfter om frelse i ham som er den rette Messias, Jesus Kristus, Guds Sønn og Menneskesønnen. De som trodde Guds løfter i den gamle paktens tid, tilhørte alle dette folket. De var den lille resten som ikke hadde vendt seg bort fra Herren og bøyd kne for Ba’al og de andre hedningenes avguder. Det samme er det nå i den nye pakten. De som tror Guds løfter om frelse og tilgivelse for Kristi skyld, tilhører det samme gudsfolket. Det er de som ikke har vendte seg bort fra Herren og bøyd kne for alle slags avguder, enten det nå er hedenske avguder, materialismens avguder eller tidens falske ånd.

«Det er de som tror, som er Abrahams barn,» skriver Paulus i Galaterbrevet (3,7). Og han skriver videre: «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet» (3,27-28). Med andre ord: Ett gudsfolk – enten vi er jøder eller ikke-jøder – som tilhører Kristus

2. To pakter – én Frelser fra synden

De troende er altså ett – enten de tilhører den gamle eller den nye pakt. Og hvorfor? Selvfølgelig fordi det bare fins én Frelser, Jesus Kristus. Hele menneskehetens håp om frelse retter seg mot ham og ham alene. Det fins ikke frelse i noen annen. Det er ikke gitt oss noe annet navn som vi kan bli frelst ved, enn Jesu Kristi navn (Apg 4,12).

De som levde i den gamle pakt, før Jesus kom, hadde ingen annen Frelser i vente enn nettopp ham som skulle lide og dø for folkets overtredelser. Profeten Jesaja hadde sagt hvordan det skulle gå til (Jes 53). Han skulle bære folkets smerter (v 4). Han skulle bli såret for folkets overtredelser og knust for deres misgjerninger (v 5). Han skulle straffes for at de skulle få fred. Ved hans sår skulle de få legedom (v 5). Skylden som alle hadde, skulle komme over ham (v 6). Han skulle bli mishandlet, føres bort som et lam for å slaktes (v 7). Enda han ikke hadde gjort noen urett og det ikke fantes svik i hans munn, skulle han regnes blant overtredere og måtte dø (v 9 og 12). Han skulle gi sitt liv til soning (v 10).

Jesus kom, og han oppfylte helt og fullt alt det profeten i den gamle pakt hadde sagt skulle skje. Og alle vi som lever i den nye pakt, har dermed heller ingen annen Frelser, ingen annen vi kan sette vårt håp til og vår lit til enn denne Herrens lidende tjener, som gav sitt liv for alle mennesker, ofret sitt legeme og blod som et fullkomment sonoffer for alle menneskers synder.

Dermed ser vi at likesom han var det eneste håpet for alle de troende som levde i den gamle pakten, er han også vårt eneste håp, vi som lever i den nye pakten. Disse to paktene som Gud har inngått med menneskene, den gamle og den nye pakten, møtes i ham, Jesus Kristus, vår Frelser. Begge to paktene sikter mot hans stedfortredende lidelse og død.

3. To pakter – samme befrielse fra synden

Også når det gjelder det som loves, nemlig frelse eller befrielse, er det egentlig ingen forskjell på den gamle og den nye pakten. Vi har lett for å tenke oss at i den gamle pakten gjaldt løftet om befrielse og frelse først og fremst det ytre Israels jordiske befrielse fra sine jordiske undertrykkere. Det var jo slik de aller fleste jødene på Jesu tid forestilte seg det. De forventet at når Messias skulle komme, skulle han befri folket fra romerne og sette seg på sin trone i Jerusalem og herske med verdslig makt. Men Jesus sa til dem: «Mitt rike er ikke av denne verden.»

Israelittene skulle feire påske og spise påskemåltidet for å minnes den dagen da Herren gikk forbi israelittenes hus og sparte deres førstefødte, mens de gikk inn i egypternes hus og slo i hjel alle førstefødte blant egypterne i hele landet. Ved å feire påskehøytiden skulle minnet om befrielsen fra slaveriet i Egypt alltid holdes levende blant jødene. Dette var hensikten med påskefeiringen i den gamle pakt. De skulle minnes befrielsen fra det jordiske slaveriet i Egypt.

Men også dette var et bilde. Slaveriet i Egypt var et bilde på det åndelige slaveriet som alle mennesker, jøder og ikke-jøder, befinner seg i slik vi er av naturen. Og befrielsen fra Egypt var et bilde på den åndelige befrielse som alle mennesker får ved troen på Kristus. Også i den gamle pakten var det først og fremst tale om en åndelig befrielse fra et åndelig slaveri under synden og vantroen. Gjennom profeten Jesaja forkynte Herren frelsen fra synden og folkets mange misgjerninger. Han sa: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull» (Jes 1,18). Og han ropte ut til et folk som var undertrykt av sin synd og vantro: «Trøst, ja trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt, at hun har fått fra Herrens hånd dobbelt for alle sine synder» (Jes 40,1-2).

Alle troende, både i den gamle og den nye pakten, tror på den befrielsen fra synden og den frelsen fra det åndelige slaveriet under synden, dødens og djevelens makt, som Gud har lovet å gi oss i Kristus. Vi tror ikke at Kristus kom for å gi oss en jordisk frigjøring fra jordiske undertrykkere. Vi tror at han kom for å frelse oss fra synden og syndens konsekvenser, som er døden og dommen. «Når vi nå er blitt erklært rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden!» sier Paulus (Rom 5,9).

Alle mennesker er av naturen ufrie. De er slaver under synden. Bibelen sier: «Den som gjør synd, er syndens trell» (Joh 8,34). Og Bibelen sier at med synden kom døden: «Og døden rammet alle mennesker fordi alle syndet» (Rom 5,12). Hele menneskeheten befinner seg dermed hjelpeløst i trelldom under døden og forgjengeligheten (Rom 8,21). Fra dette slaveriet kan intet menneske frigjøre seg selv, enten de er jøder eller ikke-jøder. De trenger en frigjører, en som er sterkere enn mørkets makter. Denne frelseren er Jesus Kristus. «Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» utbryter Paulus når han har fått se hvordan synden henger så fast ved ham og så lett får ham til å falle. Og han sier: «Gud være takk, ved Jesus Kristus vår Herre!» Han er befrieren fra syndens og dødens elendige slaveri. Med sitt dyrebare blod som han utøste på korset, har han kjøpt oss fri fra alt dette.

4. To pakter – ett fullkomment offer for synd

Også når det gjelder offeret for synden, fins det egentlig bare ett eneste offer for synd, nemlig Kristi offer. La oss først tenke på lammet som slaktes. Ifølge 2 Mos 12 skulle husfaren hvert år velge ut et årsgammelt og lyteløst værlam, ett lam for hver husstand om den var stor nok, og så skulle de slakte lammet og stryke noe av blodet på dørstolpene. Deretter skulle de steke og spise kjøttet samme natten som det ble slaktet. Seinere ble dette forandret til at man brakte lammet til tempelplassen hvor det så ble slaktet av levittene, og prestene stenket blodet på alteret. Deretter ble deler av lammet brent som brennoffer for Herren, mens resten ble stekt over ilden. Når dette var gjort, bar hver familie sitt lam hjem til seg selv hvor de spiste påskemåltid. Dette ritualet, slaktingen og etingen av påskelammet, skulle utføres hvert år én gang i året.

Men alt dette, likesom alt annet i den gamle pakt, var bare et bilde på det som skulle komme. Påskelammet i den gamle pakt pekte fram mot Ham som skulle slaktes for folkets synder, Jesus Kristus. Han er det Guds lam som bærer verdens synd (Joh 1,29), og dermed også dine og mine. Han var Guds lam, det vil si at han var Guds egen Sønn, utsendt av Gud for å forsone oss med ham. Og likesom den gamle paktens påskelam skulle være uten lyte, uten feil, var også den nye paktens påskelam uten feil. Peter skriver om ham: «Dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra det tomme liv dere arvet fra fedrene; det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte» (1 Pet 1,18-19). Ja, et slikt lam var det Jesus var. Han var «hellig, god og ren, skilt ut fra syndere og opphøyd over himlene» (Hebr 7,26). Han hadde ikke gjort noe urett. Det fantes ikke svik i hans munn. Og dermed var han også i stand til å gjøre fullkomment soning for alle menneskers synder. Han behøvde ikke slik som den gamle paktens øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne og deretter for hele folkets synder. Nei, offeret bar han fram én gang for alle da han ofret seg selv, sitt eget legeme og blod (Hebr 7,27).

Hva ble resultatet av dette fullkomne sonoffer som Kristus brakte? Resultatet ble at han som er det rette påskelammet med sitt offer har avskaffet den gamle paktens offer. De behøves ikke mer for nå er det utført et fullkomment offer for alle menneskers synder. Dette fullkomne offer pekte de gammeltestamentlige ofrene fra imot. Og det var bare i kraft av Kristi fullkomne offer de gammeltestamentlige ofrene hadde noen verdi. Det var bare fordi de var et bilde på hans offer at de kunne gi tilgivelse for syndene. Så vi ser at også i den gamle pakten var det Kristi fullkomne offer som gjaldt. Ingenting annet dugde til å ta bort menneskenes synder. Ja, for ingenting av det vi mennesker kan bringe Gud, enten det nå er forskjellige slags offer, vår anger og våre tårer, våre bønner og våre gode gjerninger, duger til å ta bort synden. Bare ett offer er godt nok, nemlig Kristi offer, og bare én gjerning er god nok, nemlig Kristi stedfortredende gjerning. Øversteprestenes offer var bare gyldige fordi de pekte fram mot det fullkomne offeret – Guds lams offer for verdens synd.

5. To pakter – to måltider

Den gamle og den nye pakten møtes i Kristus. I ham blir den gamle avløst av den nye. Den gamle pakten gjaldt bare for en viss tid, nemlig inntil Kristus kom. Etter at han nå har kommet og har fullført sitt verk, er den gamle pakten til ende. Den er forbi. Den er blitt avløst av en ny pakt som skal vare for all evighet.

I dagens tekst ser vi hvordan den gamle paktens påskemåltid blir erstattet av den nye paktens måltid. Som allerede nevnt, skulle det slaktede påskelammet spises samme kveld som det ble slaktet. Til dette påskemåltidet hørte også usyret brød og bitre urter. Det usyrede brødet skulle minne israelittene om at de ikke fikk tid til å syre brødet da de drog ut av Egypt, mens de bitre urtene skulle minne dem om trengslene de måtte gjennomgå i fangenskapet. I tillegg hadde de under påskemåltidet en stor kalk fylt med druevin som gikk på rundgang blant alle dem som satt til bords.

Dette påskemåltidet var det Jesus feiret denne siste kvelden sammen med apostlene. Og så ser vi at straks etter at han har avsluttet den gamle paktens påskemåltid, innstifter han sitt nye og herlige måltid, den ny paktens måltid, sin hellige nattverd. Han tar brødet som ligger på bordet, påskemåltidets usyrede brød, og velsigner det ved at han ber takkebønnen over det. Deretter bryter han det og gir hver enkelt i det han sier: «Ta dette og ét det! Dette er mitt legeme.» Han sier ikke: «Dette symboliserer mitt legeme», eller: «Dette er et bilde på mitt legeme,» man han sier: «Dette er mitt legeme.» Når disiplene altså tar imot og spiser dette brød, tar de samtidig imot og spiser Jesu eget sanne legeme, det legemet som han gav for dem til et sonoffer for alle deres synder.

Deretter tar han kalken med druevin og gir til dem og sier: «Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.» Han sier ikke at vinen i kalken er et bilde på hans blod, eller at den symboliserer hans blod, men at den er hans blod. Når disiplene dermed gjør som han sier og drikker av kalken som han rekker dem, drikker de samtidig hans sanne blod, det blod som han utøste for dem og for oss til syndenes forlatelse.

Dette nye paktens måltid har de troende fortsatt å holde like til denne dagen. For Jesus sa da han innstiftet sin nattverd: «Gjør dette til minne om meg!» (Luk 22,19). Ved å gjøre som han sa, minnes vi alt det han har gjort for å skaffe til veie en full og hel tilgivelse for alle våre synder. Men ikke bare det! I kraft av denne første innstiftelse av nattverden er Jesu legeme og Jesu blod virkelig til stede og tas imot av alle nattverdgjestene «i, med og under» brødet og vinen hver gang vi kristne feirer nattverd.

Dette er et mysterium, et under som ingen av oss kan fatte med vår fornuft. Det er som Thomas Kingo sier det i sin fine nattverdsalme: «Hvordan det skjer, er skjult for meg, her har han ikke vist oss vei; min sans så høyt vil aldri nå, jeg har hans ord å lite på» (NoS 636,8). I stedet for å begynne å spekulere i mysterier, takker vi Gud for nattverdens store gaver, vår Frelsers Jesu Kristi eget legeme og blod, det legemet som ble hengt på korset, og det blodet som rant på korset for våre synders skyld. Og i takknemlighet og tro tar vi imot brødet og vinen i nattverden i visshet om at Kristi sanne legeme og blod ble gitt og utøst for oss.

Så ser vi altså at i den time da Jesus satte seg ned for å spise den gamle paktens påskemåltid, var den gamle pakt til ende. Den hadde ingen mening lenger. Hebreerbrevet sier: «Han opphever altså det som først er nevnt, for å la det andre gjelde. I kraft av denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.» Ja, den gamle pakten med alle dens offer for synder hvert eneste år, er opphevet. Jesus har båret fram ett eneste offer for verdens synd, sitt eget legeme og blod. Dermed er vi fri. Dermed er vi befridd fra slaveriet under synden og døden. Og dermed har vi en nådig og forsonet Gud, en Gud som sier til oss: «Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.» Amen.

Bønneforespørsel!

Har en bønnforespørsel. Min «stedatter» på 24 er i skolen nå, komprimert utdanning fra 3 til 1 år. Eksamen Artium. Det er en vanskelig en med sin sterke ADHD. Hun har ingen høyere utdanning og er en drop-out fra vanlige skole, mobbeoffer.

Hun er datter av broren til min bestevenn. Vi har kjempekontakt og ringes flere ganger i uken. Jeg har også ADHD, men Jesus ryddet veien i kaoset for meg. Hjulpet henne siden hun var liten, og senere med reiselivsutdanning, men hun har glemt alt nå.

Nå trenger hun så mange som ber som mulig for å få gjennombrudd, og at Jesus møter henne «i døra» Jeg har vitnet om min tro. Hun er katolsk og trenger mer vitnesbyrd fra meg. Hjelp meg med rettledning og kjærlighet.

Jeg har en tro som er for generasjoner. Jeg vil bli en bønnekjempe. Har ikke lest så mye i Bibelen pga. konsentrasjonsvansker og øresus.

Så jeg ber så hardt jeg kan om dette. Jeg forteller alle kristne at jeg vet om dette.

Jeg er takknemlig for deres bønner.

Bønnen fortsetter å blomstre

Kraften var der i morges også. akkurat som jeg ba om. Han vet Han kan bruke meg i bønn, fordi jeg er så sterk uten å ha lest så mye i Bibelen. Jeg er ett gudommelig vesen som nå trer inn i åndeverdens kraftsentrum. Mine bønner er sterke og velformulerte på en måte jeg aldri har kjent før. Jeg får jo åpenbaringer.

Forfatterinnen og gudskjempen Klara sliter. Jeg ringte for å fortelle henne denne fantastiske historien. Hennes bolig ligger i 3. etasje og over henne ligger det nå 7 utleiehybler. Det er gjort med styrets velsignelse. Hun fortalte meg at før hun reiste på ferie til hjemstedet Lie, hadde hun to timers søvn.

Hun har bodd der i 22 år. Hun var så overasket at jeg ringte og er dypt kristen selv. Hun var så glad på mine veine. Hun er født i 1933. Hun var i ett mørkt hjørne da jeg ringte. Hun var desperat for hun følte seg forlatt av Gud pga denne saken. Hun var i byplanleggingsetaten og bydel Frogner uten å få hjelp.

Jeg følte at Gud utrustet meg til å snakke med denne kjempen som har hatt bønnegruppe i minst 15 år hjemme hos seg. Hun snakket om selvmord og ingen brydde seg osv… Med en gang sa jeg hvor mye jeg satte pris på vårt vennskap og jeg var oppriktig glad i henne, da lyste hun opp. Jeg fortalte hvor sterkt bønn sitter i meg nå. Jeg sa at Gud ville utruste meg til en bønnekjempe (som du sa Terje) fordi jeg er så sterk nå.

Hun var nede og jeg lyste henne opp i troen og kjærligheten. Påminnet om hvor mye Gud elsket henne og at flere skulle be inn i situasjonen hennes. Det ligger nå flere forespørsler på dette nå. Hun fortalte detaljer til meg om saken og trodde det var åndsmakter som ga henne helvete. det trodde ikke jeg, da hun har bedt i alle år. Jeg trodde at styret i borrettslaget ikke visste hvor mye trafikk og støy dette medførte og det hadde jeg rett i.

Jeg fylles med Ånden og gir fred. Jeg fortalte at jeg skulle be inn i dette og at den gudommelige kjærligheten til henne skal forsterkes. Hun er jo min trossøster. Hun ble minnet om at Jesus døde for henne og at hun visste dette og kunne så mye mer enn meg på dette. Men jeg sa direkte til henne at selvmord og selvutslettelse på ulike vis er synd. Hun må forbli i Ordet.

Jeg fortalte da hvor høyt jeg egentlig jeg jeg satte pris på vårt vennskap igjen, da sa jeg at Herren førte oss sammen og det er i Herrens hender alt dette allerede.

Hun hadde fred da jeg la på

Så hadde jeg ett skriftsted fra Arvid, som jeg sendte på SMS :

1. Joh 4:18 er hjelp til selvhjelp. Jeg griper om deg og gir deg styrke.

Her er skriftstedet :

I kjærligheten finnes det ikke frykt: Den fullkomne kjærligheten driver frykten ut. For frykten bærer straffen i seg, og den som frykter, er ikke blitt fullendt i kjærligheten.

Så skrev jeg etter samtalen (alle SMS etter samtalen), Arvid det og

Herren er den evige Gud som skapte den vide jord. Han blir ikke trett eller utmattet, uransakelig er hans forstand. Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke. Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.

Så er jeg i bønn for Klara også.

Bønn er sterkt

Jeg våknet i bønn i dag, for første gang i mitt liv. Jeg ba en bønn for en venn her på Facebook. Det er så sterkt at jeg gikk nesten ned på kne. Jesus holdt meg oppe, så jeg fikk artikulasjon til å forme ordene i bønnen.

Guds visdom er uendelig, så jeg fikk det jeg trengte. En visdom om at jeg er bror av Jesus. Vi er alle brødre og søstre av Jesus.

Det begynte med en sjelesorg telefonsamtale i går med med venn i troen. Jeg fikk ord og setninger i denne betrodde samtalen å gi mitt livs erfaringer. Det ble ett vendepunkt i livet.

Så i dag fikk jeg Jesus hjelp til å forme en bønn til Randi, min Facebook venn. Den er nå aktiv. Jeg tror den kommer inn i livet hennes snart. Det Guds plan, ikke min.

Jeg er nå Guds barn på heltid. Jeg tror dette var meningen med livet. Ingen kan ta dette fra meg nå. Satans fristelser gjør meg ingenting nå. Hans forsøk på ruinere min helse er stoppet nå.

Jeg har aldri skrevet på Facebook slike ord som nå. Du som leser dette må tro jeg har blitt gal. Ja, jeg er helt gal etter Jesus. Han døde ikke! Han er her, for å kommunisere med Gud direkte, slik at vi kan anvende denne kanalen.

Jeg vet at jeg nå vitner til dere. Det er ikke farlig og jeg er ikke ekstrem kristen. Jeg fikk bare en åpenbaring, med ord og setninger for å gi min venn mitt livs erfaringer. Så åpnet Gud kanalen på alvor.

Jeg går ikke i en menighet, har ingen ekstreme meninger, jeg har bare fått mot og setninger for å vitne til dere.

Det er alt.