Min tro

Søndag 23 september 2018

Da Jesus døde, løste han den gamle «orden» og skapte en ny orden som født-på-ny-kristne som meg tror på. Martin Luther gikk ut av den katolske kirken og regisserte en mer sann tro ifølge Bibelen. Han angrep paven og mange av strukturene i kirken. Han fjernet de mange katolske banene til sann kristen visdom på mange måter. Han var ikke populær og måtte gjemme seg flere ganger, og folk gjemte ham.

3. januar 1521 ble han bannlyst av paven. I 1522 ble det nye testamente ferdig oversatt fra gresk til tysk, og han og hans medarbeidere fullførte oversettelsen av Gamle Testamentet i 1534, da hele Bibelen ble publisert. Det nye testamente var så populært at de måtte skrive ut flere utgaver av det.

Vi har mange av Luther-trykk i vår kristne arv, han var grunnleggeren av den evangeliske lutheranske kirken. Han var også en fremtredende figur i den protestantiske reformasjonen.

Luther lærte at frelse og følgelig ikke er evig liv opptjent av gode gjerninger, men mottas bare som Guds nådefri gave gjennom troendes tro på Jesus Kristus som frelser fra synden.

I 1542 leste Luther en latinsk oversettelse av Koranen. Han fortsatte å produsere flere kritiske brosjyrer om islam, som han kalte «Mohammedanism». Luther så den muslimske troen som et verktøy for djevelen.

Martin Luther er hedret på forskjellige måter av kristne tradisjoner som kommer ut direkte fra den protestantiske reformasjonen, dvs. luthersmen, den reformerte tradisjonen og anglikanismen.

Det er dette jeg tror på.

Livet måles i daglige doser

Søndag 23 september 2018

Livet måles i daglige doser
Av forsøk og gleder hver.
Dag for dag er nåde dispensert
For å møte våre umiddelbare behov.

Komfort kommer til de trette
Vi finner det som vi søker.
En bro er bygget ved elven
Og makt er gitt til de svake.

En dags last må vi bære
Som vi reiser på livets vei.
Visdom er gitt for anledningen
Og styrke til å likestille hver dag.

Vi er aldri pålagt å forskyve
Under morgendagens store belastning.
Vi reiser en dag av gangen
Som vi reiser livets robuste vei.

Guds nåde er ny hver morgen
Og hans trofasthet er sikker.
Gud fullender alt som angår oss
Og av vår tro vil vi utholde.

–Lenora McWhorter

Gud arbeider med meg

Søndag 23 september 2018

Jeg har fått tilbake blodbaner i føttene som har vært døde en stund. På grunn av bønn fra Sverige, Sør-Afrika, USA og mange i Norge. Gud hører bønn og nå har jeg mye bedre føling i føttene. Det gjorde vondt å få tilbake disse nervene, så jeg tvilte på Guds arbeid en stund. Men så rett før jeg gikk til seng, så følte jeg meg sikker på at det var Guds verk.

Så gikk jeg til seng i troen og våknet med lite ubehag, dette er Guds verk så jeg er tålmodig. De «nye» nervene og blodbanene må få justert seg igjen, så det er litt igjen. Jeg vet at Gud vil ordne resten.

Jeg tar medisinen for dette og får en enda bedre hverdag nå. Alle små mirakler som foregår i livet er hyllest til livet. Ingenting tas for gitt og bønn i takknemlighet går opp ganske ofte nå.

When my hopes fade
And my dreams die.
And I find no answer
By asking why.

I just keep on trusting
And hang on to my faith.
Because God is just
He never makes mistakes.

Should the storms come
And trials I must face.
When I find no solution
I rest in God’s grace.

When life seems unfair
And more than I can take.
I look up to the Father
He never makes mistakes.

God sees our struggles
And every bend in the road.
But no mistake is ever made
Cause He weighs every load.

–Lenora McWhorter

Den islamske trompeten

Torsdag 20 september 2018

For tretti år siden håndhilste alle på hverandre. I dag vil noen muslimske menn ikke hilse på kvinner.

Min mor pleide å si at du kan ikke blåse i en trompet den motsatte veien. Du blir sliten uten å få noe musikk ut av det. Bruk munnstykket og riktig side av trompeten. Dette husker jeg når jeg ser på situasjonen i Vest-Europa i dag.

Et eksempel er Norge. Da jeg kom til Norge for tretti år siden og var på asylmottak, og da jeg senere jobbet på sykehjem og sykehus, var det ingen som snakket om halal-kjøtt. Ingen butikker hadde skilt hvor de reklamerte med halal-kjøtt. Men etter hvert var det halal-kjøtt i fengsler, sykehus og alle andre steder.

For tretti år siden var det veldig få som brukte hijab. Når jeg skrev om hijab-forbud, svarte feministene “Nesten ingen bruker hijab, kanskje bare 200 stykker”. Etter hvert har det blitt flere og flere som bruker hijab. Og i Norge er det nå mer hijab enn i Pakistan eller andre muslimske land. Vi har hijab-mote, hijab-programleder. Og kvinner med hijab som «hater hvite menn» sitter ved frokostbordet hos statsministeren 8. mars. Det er symbol på 8 mars – kvinnefrigjøringens dag.

For tretti år siden fantes ikke barne-hijab, men i dag går barnehagebarn med hijab.

For tretti år siden fantes ikke burkini. Nå er det mange som bruker burkini.

For tretti år siden brukte ingen burka. Tar du en tur i Oslo i dag, for eksempel på Grønland, er det som “lille Karachi”, Mogadishu eller Afghanistan.

For tretti år siden ble ikke store religiøse markeringer som eid, ramadan, muharram (sørgemåned) markert i offentligheten. I dag er det store og synlige markeringer. Under eid-feiring i Valhall idrettsanlegg, med separate sitteplasser for kvinner og menn, er statsministeren tilstede.


Kvinner og menn sto adskilt under eid-feiringen i Valhall i Oslo i 2017.

For tretti år siden var det uaktuelt å henge opp forheng på restauranter. Men i dag er det hengt opp i enkelte restauranter slik at kvinnene kan sitte adskilt fra menn.

For tretti år siden jobbet folk der de fikk jobb. I dag nekter stadig flere å jobbe der de kan komme borti pølser og salami, selv om de bruker hansker. Svinekjøtt kan bli sett på som en god grunn til å heller gå hjemme og leve på NAV.

For tretti år siden var det vanlig med fem dagers arbeidsuke for alle. I dag krever man å ha permisjon med lønn på fredager for å delta i fredagsbønnen.

For tretti år siden fantes det veldig få moskeer i Norge. Nå er det nærmere 60 moskeer bare i Oslo og Akershus. Flere av dem er bygget med blant annet penger fra statskassen.

For tretti år siden håndhilste alle på hverandre. I dag vil noen muslimske menn ikke hilse på kvinner. Og de får støtte av naive hodeløse feminister og antirasister. “Det er mange måter å vise respekt på.”

For tretti år siden gikk ikke folk på tå hev for ikke å bli stemplet som rasister. Nå brukes alle midler for å få liv i blasfemiloven og innskrenke ytringsfriheten. Kronikker, demonstrasjoner, trusler og til og med drap er midler som tas i bruk.

For tretti år siden var det ikke snakk om sharia-domstoler. Men nå gjør muslimer alt de kan for å innføre sharia-domstoler i Norge, slik de gjorde i Storbritannia. Sharialover praktiseres i enkelte moskemiljøer. Nå vil de og at det skal godkjennes av staten. Noen hodeløse naive mennesker støtter til og med dette.

Hva blir det neste kravet? Egen trikk og buss for kvinner? Egen trikk og buss for menn? Kjønnsdelt kollektivtrafikk slik at muslimske menn ikke blir opphisset av å sitte ved siden av en kvinne?

Eller er det neste å stoppe servering og salg av alkohol på fredagene? Kutte ut å servere alkohol og ribbe til julebordet fordi det er noen muslimer tilstede?

Hva blir det neste kravet? Kjønnsdelte skoler?

Forbud mot høyhælte sko og parfyme fordi muslimske menn blir opphisset?

Hva blir det neste kravet? Et vokterråd med muslimske menn og deres hodeløse støttespillere som skal passe på at det ikke blir publisert satire, tegninger eller innlegg i avisene? At de som kritiserer islam ikke blir intervjuet av media?

Hva blir det neste kravet? Kvele alle meninger og krenke alle mennesker for at muslimer ikke skal bli krenket? Har ikke muslimene krenket millioner av kvinner i 1400 år fordi de har behandle dem umenneskelig?Har ikke muslimer krenket millioner av kvinner gjennom å gjøre de til barnebruder, steine dem eller begå bigami? Hvor mange kvinner har blitt drept eller mistet tak over hodet fordi de har født jenter eller gutter?

Hva blir det neste kravet? At nasjonalsangen endres? Fordi den roser det norske folk og den norske naturen? Og fjerne korset fra det norske flagget og erstatte det med den røde månen? Vi skal slette alt som gjør Norge til Norge. Europa til Europa. Litt etter litt vil nordmenn ikke lenger vite hvem de er. De blir identitetsløse og det blir enklere å farge dem med islam.

Europa og USA har dårlig samvittighet på grunn av slaveriet. Men muslimer var også store slavedrivere. De kastrerte mannlige slaver. Og på den måten utryddet de folk. Vi ser mange afrikanske generasjoner i USA og Europa etter slaveriet. Men i arabiske land er det nesten ingen, fordi de ble kastrert.

Vi snakker fortsatt om Vietnamkrigen og andre verdenskrig. Hvorfor snakker vi ikke om islam og muslimenes behandling av jøder, persere, kristne, homofile og kvinner, de vantro og konvertitter? Fordi ingen tør å skrive om det. Fordi muslimer blir krenket.

Hvorfor stopper all kritikk når islam og muslimer blir nevnt? Hvorfor skal ikke muslimer få smake sin egen medisin. Bli krenket?

Muslimer kom til Norge. Men de integrerte seg ikke i landet de kom til. I stedet krevde de at de som bor her skal integrere seg i deres religiøse og politiske væremåte. De blåste i motsatt vei av trumpeten. Og de klarte å lage en så sterk og magisk lyd at hele Europa danset for dem.

Stopp alle særkrav fra muslimene. Behandle dem som etnisk norsk og husk en ting. Norge er Norge, med alle sine særtrekk: Likestilling, ytringsfrihet og demokrati.

Google-ansatte sier opp i protest mot Kina-sensur

Mandag 17 september 2018

Flere ansatte i Google har sagt opp i protest mot selskapets planer om å utvikle en søkemotor tilpasset Kinas ønske om sensur.

Det melder flere utenlandske medier.

Ifølge Buzzfeed har sju ansatte levert sin oppsigelse på grunn av selskapets manglende åpenhet om prosjektet som kalles «Dragonfly».

Google trakk sin søkemotor fra det kinesiske marked for åtte år siden på grunn av sensur og hacking. Den nye søkemotoren skal ifølge Tech Times unnlate temaer som den kinesiske regjeringen mener har «sensitivt innhold», som demokrati, talefrihet og menneskerettigheter.

Et tap av verdier

En av de ansatte som har sagt opp er Jack Poulson som har jobbet for Google siden mai 2016.

– Jeg ser vår hensikt til å gi etter for sensur- og overvåkingskrav i bytte mot tilgang til det kinesiske markedet, som et tap av våre verdier og vår statlige forhandlingsposisjon over hele verden, skrev han i sin oppsigelse gjengitt av The Intercept.

Ber om åpenhet

I tillegg til oppsigelser har 1.400 ansatte undertegnet et brev levert til Googles ledelse. I brevet heter det at utviklingen av en søkemotor spesielt tilpasset Kinas ønske om sensur og kontroll, reiser moralske og etiske spørsmål rundt det arbeidet de utfører, skriver New York Times.

Google har ikke kommentert oppsigelsene eller det nye prosjektet, som ble gjort kjent for offentligheten av en varsler.

Facebook beklaget til Nina Karin Monsen

Mandag 17 september 2018

Facebook har opphevet utestengelsen av den omstridte filosofen Nina Karin Monsen etter lenkingen til artikkelen «Homosentimentalitet».

I tillegg får Monsen en beklagelse fra det sosiale mediet, skriver Dagen.

– Det ser ut som vi gjorde feil og fjernet noe du publiserte på Facebook som ikke går imot våre retningslinjer. Vi har lyst å be om unnskyldning, og informere deg om at vi nå har gjenopprettet innlegget og fjernet blokkeringen av din Facebook-konto, står det i en epost som avisa har fått tilgang til.

Artikkelen hun lenket til, tar opp spørsmål rundt ekteskapet og KrF-politiker Geir Jørgen Bekkevolds vielse av et lesbisk par. Det er tredje gangen hun har fått karantene fra det sosiale mediet, og opprinnelig skulle utestengelsen ha vart i 30 dager.

Min kommentar til dette er :

Homolobbyen har i mange år nå krøpet under huden for mange. Det gjenspeiles i den sakte men sikkert godtakelsen i folket. Å være homofil og leve det ut, skal være normalen nå. Gud hater synden, og homofil praksis er synd i Bibelen. MEN homofile er elsket av Gud.Men de skal ikke ha vigslede stillinger i kirken.

Det har gått for langt nå, med bl.a. muslimsk/kristen andaktsbok m.m.

STASI-agentene blant oss

Lørdag 15 september 2018

Da Berlinmuren – «Skammens mur» – falt 9. november 1989 falt også dens symbolske betydning. Kald krig, politisk og militær deling av Europa, spionvirksomhet mot alt og alle. Dette var også slutten for det beryktede og supereffektive hemmelige statspolitiet Stasi, med sine 100.000 fast ansatte og 500.000 angivere. Sannsynligvis det mest effektive overvåkingssystem i historien.

Forbundsdagen vedtok en egen lov om Stasi-arkivet slik at tyske borgere kunne få adgang til dokumentene. De høysensitive arkivmappene skulle endelig bli frigitt. Mange historikere så også frem til dette. 180 reolkilometer med viktige dokumentasjoner kunne fortelle mye om den kalde krigen.

Mange tyskere fant sine egne mapper og var sjokkert over angiveri fra naboer, venner og familie. Når det kommer til informanter og agenter som var aktive i Stasis tjeneste utenfor DDR, har det ikke vært like enkelt. Noen har åpenbart ønsket å hindre innsyn gjennom alle disse årene.

På et eller annet tidspunkt under kommunismens oppløsning greide CIA å sikre seg Stasi-arkivet med navnene på alle agenter og informanter utenfor Øst-Tyskland. Eksakt hvordan dette skjedde vet man ikke.Men bakteppet er forvirringen og kaoset da Sovjetunionen kollapset i 1992.

Denne delen av arkivet som består av mikrofilmet kartotekkort blir kalt Rosenholz-filene og befinner seg altså hos den amerikanske etterretningstjenesten CIA. Av en eller annen grunn er det sperret for innsyn.

Høyre-politiker og tidligere stortingsrepresentant Anders B. Werp har vært pådriver i Stortinget for å få åpnet materialet for forskere, presse og allmenhet. Han er fortsatt interessert i dette sier han, men i dag er han statssekretær og kan derfor ikke gjøre noe mer med saken.

Justisministrene Grete Faremo, Knut Storberget og Anders Anundsen ble alle anmodet om å få arkivet som omhandler Norge sendt over fra CIA til norske myndigheter. Kanskje ble det jobbet med saken. Men ikke noe skjedde.

Justisminister Anders Anundsen uttalte seg optimistisk i en artikkel i A-Magasinet 16. juni 2014: – Det er vanskelig å vite hvor lang tid det kommer til å ta å få materialet til Norge. – Men vi skal ha en nær og tett dialog med CIA.

Journalist i Aftenposten, Ingrid Brekke, har også vært en aktiv pådriver, og skrev en artikkel i A-magasinet 15. juni 2014 om Rosenholz-filene med denne overskriften: «Nå kan vi få vite hvem de norske Stasi-agentene var. 30 nordmenn spionerte for DDR. Nøkkelen til gåten ligger hos den amerikanske etterretningstjenesten CIA.»

Ingrid Brekke skriver i en mail 17/8 at situasjonen fortsatt er uløst: «Det er CIA som sitter på nøkkelen til Norges tilgang på denne informasjonen. Den norske regjeringen (v. Justisministeren) ba om innsyn og fikk avslag. Det skrev vi om da det skjedde. Grunnen til at vi ikke har skrevet mer, er at  jeg ikke ser hvordan det går an å gå videre, det er ingen endringer i situasjonen. Det er frustrerende at det er sånn, og det kan jo hende CIA endrer linje om noen år.»

Norge er undervurdert i Stasi-sammenheng forteller den tyske statsviter og Stasi-ekspert Helmut Müller-Enbergs. Han har selv avdekket betydelig østtysk aktivitet i Norge. Overraskende mye informasjon om norske militære og politiske forhold fant veien fra Norge til DDR.Rosenholz-papirene navngir nordmenn som jobbet for DDRs hemmelige politi. Dokumentasjonen vil gi oss kunnskap som gjør at historien må skrives om, tror Stasi-eksperten.

Hvorfor er det så stille om arkivene i dag, så mange år etter Berlinmurens fall? Jeg tror forklaringen er enkel og slik historikeren Nikolai Brandal forteller til Aftenposten 27. september 2011: Man ønsker ikke å avsløre sine venner. Tidligere Stasi-informanter i Norge er fortsatt synlige aktører i det norske samfunnsliv. SV-ere, Ap-folk, akademikere og journalister antas å være blant de skjulte Stasi-informantene. Strafferettslig vil sakene etter så mange år trolig være foreldet, men av hensyn til å kunne forstå den kalde krigens metoder, strategi og kynisme må vi få dokumentene til Norge.

Kanskje justisminister Tor Mikkel Wara er handlingens mann for å finne en løsning i den fastlåste saken? Et eller annet sted i departementet kan han finne tilbake til en eller flere tråder som forgjengerne har sluppet, og  som leder til nøkkelen – hos CIA.

Den Norske Kirke er ikke Guds hus lenger!

Lørdag 15 september 2018

Homolobbyen har vunnet over Kirken og dermed fjerner Kirken seg enda mer fra Bibelen, som de forsvarte på f.eks. 70-tallet. Kirken er ikke lenger Guds hus og du får ikke åndelig vann der lenger!

Satan har inntatt Kirkens ånd og fordervet denne og ødelagt kontakten med Gud. Du får ingen små fikse ideer fra Gud der lenger. Han har forlatt Kirken til fordel for frikirker som er fullevangeliske!

Med fullevangeliske mener jeg ett sted som gir Guds avtrykk i liturgi og sang. Det er ikke mange av dem, men de finnes og Gud er der nå.

Den Norske Kirke har blitt så sekulær at ingen der får sann åndsdåp gir endring av livet for alltid. Det skjedde meg 14. februar 2014. Da ble jeg nødt til å bli kjent med meg igjen med annet lys enn tidligere.

Min åndsdåp kom uten påvirkning av noen kirke, den kom av min mors bønn gjennom mange år. Jeg har sett Kirken gå i oppløsning for oss sanne fullevangeliske kristne. Det er ikke noe igjen.

Mindre enn 7% går nå i Kirken. På 70-tallet var det fullsatte Kirker. Vi hadde håp om frelse og liturgien var nærme King James bibelen som er den beste. Så kom politikerne og satte krav……

Nå er Kirken så politisk korrekt at Jesus sin oppoturnistiske stil er helt borte!

Går du i Kirken nå, blir du ikke blendet av Satans lys, men knekt av en liturgi som ikke er bibelsk!

Vi kristne bl.a. blir «tatt» av selv muslimer, som nå vil kuppe kristendommen med kristen/muslimsk andaktsbok!

Det er godt å finne fullevangeliske prekener på YouTube, det er mye velsignelse i det.

Nok er nok nå

https://www.minmote.no/#!/artikkel/24426138/se-thea-og-emilys-romantiske-bryllup

Feilslått og urettferdig boikott-aksjon mot MGP i Israel

Lørdag 15 september 2018

Hvor var engasjementet da Melodi Grand Prix-finalen ble avholdt i Aserbajdsjan eller i Russland?

Flere norske musikere og artister har stilt seg bak et opprop mot å avholde Eurovisjon i Israel neste år. De mener at Israel ikke bør være vertskap for Melodi Grand Prix-finalen, men at arrangør-oppgaven må flyttes til et land med bedre historie når det gjelder menneskerettigheter.

Det er flott at norske og internasjonale artister engasjerer seg i menneskerettighetsspørsmål, men denne aksjonen framstår både ensidig og urettferdig, og bruker et virkemiddel som er lite egnet til å fremme dialog og varig fred mellom palestinere og israelere.

Hvor var for eksempel engasjementet hos disse artistene da Grand Prix-finalen ble avholdt i Aserbajdsjan eller i Russland – land hvor menneskerettigheter og demokratiske rettigheter brytes hver eneste dag? Israel er det klart frieste og mest demokratiske land i Midtøsten. Israels arabiske borgere nyter flere rettigheter enn arabere noe annet sted i Midtøsten. De sitter i Knesset, har toppstillinger i rettsvesenet, utenrikstjenesten og i næringslivet. De står fritt til å kritisere Israel, og faktisk er mange av de skarpeste kritikerne av israelsk politikk å finne i israelsk media og akademia. Kvinners rettigheter, homofiles rettigheter og andre gruppers rettigheter står sterkt i Israel, sammenlignet med de fleste andre land i verden.

Hvorfor har man da pekt seg ut det eneste reelle demokratiet i Midtøsten som målskive for boikottaksjoner og fordømmelser? Dette er spørsmål som både disse artistene og den såkalte BDS-bevegelsen bør stille seg. For en slik negativ særbehandling av verdens eneste jødiske stat er dypt urettferdig, og kan i verste fall nøre opp under farlige holdninger til jøder.

VGs redaktør Hanne Skartveit kommenterer dette godt i en kommentar, 12. desember i fjor, som omhandlet handelsboikott: «Den israelsk-palestinske konflikten er ikke svart-hvitt. Begge parter har gjort feil, begge har en berettiget frykt for den andre, og begge har grunn til å tvile på den andres vilje. Men at det er Israel som blir mål for boikott, i en region der autoritære versting-regimer er normalen, er vanskelig å forstå.»

Boikott er også et lite egnet virkemiddel som ikke bidrar verken til fred, forsoning eller dialog. Det skaper ikke bedre forståelse mellom israelere og palestinere. Tvert i mot, bidrar det til økt mistro, og forsterker følelsen blant israelere om at verden ikke er villig til å lytte til deres side av saken. Når det internasjonale samfunn er unyansert, urettferdig og ensidig i sin kritikk av Israel bidrar det bare til å styrke de minst forsonlige kreftene i israelsk politikk. Det faktum at Israel kritiseres mer i FN-sammenheng enn alle andre land i verden til sammen, er en grov urettferdighet som bare styrker følelsen av isolasjon.

Det skaper neppe stor bekymring i Israel isolert sett at en og annen norsk artist skriver under på et boikottopprop, men dette er dessverre en del av en større kampanje som oppfattes svært urimelig og inkonsekvent. Dessuten er en kulturell og akademisk boikott feilslått, da det først og fremst vil skade kunstnere og akademikere – en gruppe hvor vi finner mange av de sterkeste stemmene for fred og for en slutt på okkupasjonen.

Alle gode krefter som søker fred i Midtøsten, bør ta avstand fra boikottaksjoner og BDS-bevegelsen. I stedet bør man fremme dialog, fred og forsoning og kreve at både den israelske regjeringen og den palestinske selvstyremyndigheten aksepterer en fred som bygger på kompromiss, som sikrer Israels sikkerhet og muligheten for å bygge en fredelig og demokratisk palestinsk stat. Boikott er ikke noe godt bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten. Norge bør tvert i mot styrke handel, forskningssamarbeid og kulturutveksling med Israel, og bygge et nært forhold til dette viktige demokratiet i Midtøsten.

1 2 3 4