Har sydd igjen munnen etter ti år på asylmottak

Fredag 24 august 2018

NOME (NRK): Reza Mohammadi (43) sultestreiker fordi han er dypt fortvilet etter årevis på asylmottak. – Jeg orker ikke å bo slik mer, det er et helvete, sier han.

43-åringen forteller at han flyktet fra Iran til Norge i 2008, og søkte da om politisk asyl.

– Jeg er asylsøker, og har sultestreiket på Nome mottak i Ulefoss fra 22. juli. Jeg vil snakke med dere, vær så snill, står det i e-posten Reza Mohammadi sendte til flere medier onsdag formiddag.

I e-posten sendte han også ved et bilde av seg selv hvor man tydelig ser at 43-åringen har sydd igjen munnen tre forskjellige steder.

Har ikke sett sønnen på snart 11 år

Reza Mohammadi har fått flere avslag på søknad om opphold i Norge fordi Utlendingsnemnda mener det ikke er farlig for han å reise tilbake til hjemlandet. Det er Reza uenig i.

– Samtidig kan ikke norsk politi gjennomføre tvangsretur uten gyldig pass. Det har han ikke, derfor står saken der den gjør, sier Jon Ole Martinsen i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), som er Rezas advokat.

Reza Mohammadi vil ikke utdype overfor NRK hvorfor han måtte flykte fra Iran, men sier han kom på kanten med regimet og flyktet fordi han var redd for å bli drept. Livet i Norge ble ikke som han hadde håpet.

– Jeg har kommet i en kjempedårlig situasjon. Jeg orker ikke å bo på et asylmottak mer, det er som et helvete. Jeg har ikke sett sønnen min og resten av familien min på snart 11 år, sier Mohammadi til NRK.

– En belastning for alle

Mottaket i Nome sier til NRK at de gjør alt de kan for å hjelpe den iranske asylsøkeren som altså har sultestreika i en måned.

– Vi synes det er veldig trist at en person går til så drastiske tiltak. Vi prøver å ivareta han så godt vi kan i denne situasjonen, for vi er redde for at det kan skade helsen hans. Det er også en belastning for andre beboere og ansatte, sier daglig leder Anne Stokken.

Får legebesøk

Asylmottakslederen sier at 43-åringen virker fast bestemt på å fortsette med sultestreiken.

– Han sier at han har noen smerter, men foreløpig har han ikke ønsket en lege utover legekonsultasjonen vi hadde 25. juli. Han skal ha hjemmebesøk av lege og sykepleier tirsdag i neste uke.

– Hvor lenge kan en slik sultestreik pågå?

– Det er jeg usikker på. Det er nok et mer medisinskfaglig spørsmål.
Ikke uvanlig

Jon Ole Martinsen i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) sier de vet om flere tilfeller der asylsøkere har bodd på asylmottak i mange år uten en avgjørelse.

– Asylsøkeren har en oppfatning om at han eller hun ikke kan returnere til hjemlandet, samtidig som myndigheten mener det ikke er noen risiko å returnere. Det finnes noen land der politiet ikke kan tvangsreturnere asylsøkere fra Norge uten gyldig pass, dermed ender man opp på asylmottak i mange år.

NRK har vært i kontakt med Utlendingsnemnda, som sier de ikke kan kommentere enkeltsaker.

Min kommentar til dette er :

10 år på mottak er altfor mye. Han skal enten returneres eller få opphold, langt innenfor denne lange tiden. Vi må avskaffe denne ordningen da folk mister livslysten etter så mange år på vent.

Vi må ta inn langt mindre folk og ta kun de som har reelle behov for beskyttelse. I dag har vi alle retninger og religiøse grupper i landet, så vi kan ikke påberope oss «Safe haven» lenger.

Vi har nå alle grupper av mennesker og det er tidsspørsmål før de barker løs på hverandre. Dermed kan vi glemme den sikkerheten vi hadde før innvandrerne kom inn i bildet.

Reelle asylsøkerne kan komme til å få problemer med deres egen sikkerhet at folk som hater dem er allerede i landet som «golddiggers», de er her kun for våre økonomiske ytelser.

De som er her uten grunnlag for beskyttelse burde blitt utvist! Uansett hvor lenge de har vært her! Kvoteflyktninger er ikke folk som trenger beskyttelse, men har flyktet på økonomiske grunner.

Vi trenger å skjerpe hjelpen der det trengs, ikke importere problemene hit! Vi kan hjelpe flere og de trenger ikke lære språk eller tilpasse seg nytt som vi har av samfunnssystem! Det blir billigere og vi kan med dette fjerne fattigdom der det er.

Alle europeiske land burde gått vekk fra dette monstret. Vi trenger ikke vanne ut vårt folk, ei heller øke forskjellene mellom etnisk norske og innvandrerne. Vi trenger dem ikke faktisk.

Jeg er ikke rasist! Jeg mener at de som har behov for beskyttelse skal få en hjertelig velkommen, som f.eks. kristne fra muslimske land, ikke muslimer. Kristne i alle muslimske land er forfulgt og må betale en muslimsk skatt Jitza for å leve i et muslimsk land.

Ingen reelle muslimer fra muslimske land trenger beskyttelse, de er muslimer og har kommet utelukkende for ytelser og invadere vestlige land for å spre islam og ta over når barnevognene øker til flertall.

Vi ser at den vestlige verden forsvinner i takt med islams utbredelse i vesten. Så han kan dra hjem etter så mange år her, han har ingenting å gjøre med mindre han er kristen, Jehovas Vitner eller lignende i et muslimsk land.

Livet er fantastisk!

Fredag 24 august 2018

Livet er fantastisk! Selv om jeg er syk og har utfordringer i livet hver dag, er det godt å tilhøre Kristus og være hans disippel.

Jeg har kuttet alle komplikasjoner i livet og gjort det enkel å leve. Jeg tror på Frelseren og kjenner en guddommelig kjærlighet som gjennomsyrer alt i livet mitt. Jeg lever i en stille bønn hele tiden med selvransakelser og forsaker synd hver dag.

Jeg lever i en himmelsk fred som er der hele tiden, den har opphevet ADHD og fjernet all støy jeg hadde tidligere. Jeg er fremdeles syk med diabetes 2 ( fra 2013), diabetisk nevropati i føttene, 3 aktive pro-lapser siden 1993, øresus så kraftig at jeg må ha «knock-out» piller for å sove. Videre tar jeg Nozinan for å sove normalt lenge. Jeg har treg mage med syreproblemer og må ta medisin for det ellers får jeg brystsmerter. Jeg kan ikke gå langt, har en scooter for det. Jeg har konsentrasjonsproblemer, så jeg går mye i leiligheten mellom slagene.

Derfor er jeg uføretrygdet i dag. Jeg har minste pensjonsytelse på grunn av store hull i min CV. Jeg gikk spesialklasse for barn med utfordringer som f.eks. MBD (ADHD nå) og var i en klasse med mye sykere barn. Alle gikk rett ut i uføretrygd ved fylte 18, men jeg ville prøve meg i samfunnet. Ble til slutt selvlært IT-konsulent med høy lønn og var det i mer enn 10 år og hadde en årslønn på 430.000 i 2001. Jeg klarte ikke presset og ble syk i 2001.

Jeg prøvde og prøvde å jobbe med bare tap i mange år og 3 avslag på uføresøknader til NAV frem til 2017, da ga de etter og jeg fikk innvilget uføretrygd. Men jeg blir straffet for å ha prøvd meg med totalt 17 år med god jobbing og god lønn. De som gikk rett ut i trygd har mer enn 5.000 mer utbetalt pr. måned enn meg!. Så jeg er bitter på det, for arbeidet har kostet meg mange personlige tap og oppsigelser.

Jeg har ingen familie eller kjæreste. Det koster for mye å ha det. Kjærestelivet mitt har bare kostet penger og har ikke alltid vært godt. Har tre samboerskap på til sammen 22 år, og blitt sparket på dør på ulike måter med skjærende resultater. Så det er jeg over.

Nå nyter jeg tilværelsen alene med alle skavanker, men har Gud og Jesus med meg hele tiden. De gir meg en kraft og kjærlighet jeg aldri kunne ha funnet på selv, som f.eks. selvsoppholdedrift. Det er så mye mye mer enn det.

Takk for at du tok deg tid til å lese dette.