IS reiser seg fra asken og sprer ny terror

Tirsdag 17 juli 2018

Som en fugl føniks er den såkalte islamske stat på vei tilbake både i Syria og Irak. Det viser at det ikke nytter bare å bruke bomber, raketter og granater, skriver Jan-Erik Smilden.

-IS er nedkjempet, fikk vi høre både fra irakiske, syriske, russiske og vestlige ledere for noen måneder siden. Nå er tonen blitt en annen. Tidligere denne måneden advarte Storbritannias forsvarsminister Gavin Williamson om at terroristgruppa ikke var slått ut og at britene vil måtte komme til å fortsette å krige lenge i området hvis ikke IS-framgangen stoppes.

I løpet av de siste tre åra er IS gradvis blitt kastet ut av så godt som alle områdene de kontrollerte, men gruppa har fremdeles et nærvær i ørkenen i Syria, i grenseområder mellom Irak og Syria og i en del andre «lommer» i de to landene.

Det skal være mellom tre tusen og ti tusen IS-soldater igjen i Syria og Irak. Det er bare en tidel av styrken «Den islamske stat» hadde til rådighet for fem-seks år siden. Men IS kan fremdeles bite fra seg, ikke minst fordi mange av krigerne deres kom seg unna med både kjøretøyer og våpen og fordi de stadig skaffer seg nye våpenforsyninger. Selv om pengestrømmen fra givere i rike arabiske oljeland har avtatt, har den ikke tørket inn.

IS ble kastet ut av Raqqa, «hovedstaden» i det såkalte islamske kalifatet i fjor høst. Nå opererer IS-krigere igjen nær byen. De har tatt til fange og drept soldater fra rivaliserende militser, og de har tatt livet av russiske soldater. Ifølge den britiske avisa The Independent har de også etablert nye baser i dette området.

Både i Syria og i Irak tar IS-krigerne i bruk de samme metodene som de gjorde før de begynte å erobre store territorier i 2014; attentater og andre angrep mot sivile og offentlige institusjoner, militære, politifolk, offentlige tjenestemenn og politikere. Det foregår drap og kidnappinger. Et hovedmål er destabilisering.

For noen dager siden gikk syriske regjeringsstyrker til angrep mot en syrisk IS-alliert gruppe som holder til i grenseområdene mot Jordan i retning av de Israel-okkuperte Golanhøydene. Som gjengjeldelse angrep IS en by fjorten kilometer fra den israelske grensa, der mer moderate opprørere akkurat hadde overgitt seg.

I Kirkuk i Nord-Irak har IS-aktiviteten økt den siste tida. 27. juni angrep ei gruppe på fem islamister flere landsbyer i den sørlige delen av provinsen. Samme dag ble fem irakere som jobbet for sikkerhetsstyrkene funnet henrettet på hovedveien mellom Kirkuk og Bagdad.

I Kirkuk-området setter IS-krigerne til og med opp falske kontrollposter og barrikader på veiene for å angripe folk. Det var en metode som ble brukt under borgerkrigen i Irak i 2006 og 2007.

Flere steder på landsbygda skal IS-krigerne operere ganske åpent, til og med på dagtid.

En politimann sa nylig til en journalist fra nettstedet Al-Monitor at IS nå omgrupperer i Sør-Kirkuk og at krigerne deres har utarbeidet planer om hvilke mål de skal ramme.

Det er usikkert hvor mange IS-krigere som befinner seg i dette området. Det man vet, er at en del flyktet dit etter at byen Mosul falt for et år siden og at de inntil årsskiftet holdt en relativ lav profil.

Et av de største problemene både i Syria og i Irak er at IS-krigere nå har klippet av seg skjegget og opptrer i sivile klær og kjører sivile biler. Det er også lett å operere i enkelte av områdene de tidligere kontrollerte fordi de fremdeles har støtte fra sivile der.

Politisk ustabilitet, mangel på vilje fra myndighetene til gjenreising, skiftende væpnede allianser og forræderi er blant årsakene til at IS nå er kommet seg på beina igjen.

Men det er ikke bare i Irak og Syria at IS nå øker sin virksomhet. Mange IS-krigere har flyktet til områder med større militære og religiøse utfordringer, som Afghanistan, Jemen, Nord-Afrika og Vest-Afrika.

Hvordan skal så IS bekjempes?

Det nytter ikke å knuse en slik organisasjon bare med våpen. Både irakere og syrere trenger et håp om en bedre framtid. Med gjenreising, etablering av arbeidsplasser og utbygging av infrastruktur ville mye av grobunnen for støtte til ekstreme islamistgrupper som IS forvitre. I dag skjer det nesten ingenting på den fronten. Ta for eksempel Mosul: Her er 380 000 mennesker fremdeles fordrevet, og byen ligger stadig vekk i ruiner – ett år etter at IS ble kastet ut.

Foreløpig er både syrere, irakere og utenverdenen mest opptatt av å slåss mot hverandre. Det koster milliarder av kroner hver måned. Når det gjelder sivil gjenoppbygging, blir det ofte bare med løfter.

Slikt blir det ikke fred av.

Flere med nedsatt funksjonsevne opplever å bli skjelt ut når de parkerer på handikapplasser med en fin bil

Tirsdag 17 juli 2018


FORVENTNINGER: Handikapforbundet er fortvilet over folks holdninger til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

– Ja, jeg synes dette er ille.

Forbundsleder Arne Lein i Norges Handikapforbund
LEIT: Arne Lein, leder i Norges Handikapforbund, synes det er leit at folk har fordommer mot mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Foto: Norges Handikapforbund

Arne Lein i Norges Handikapforbund mener mennesker som har slike holdninger, er på ville veier.

Det er som om man forventer at de som har en funksjonsnedsettelse, har vanskelig for å få endene til å møtes og skal være litt stakkarslig. Hvis det er slik er det virkelig fare på ferde.

Fikk bot

– «Tenk å ta seg sånn til rette», var det en som sa, men han snudde fort da jeg begynte å pakke ut rullestolen, forteller Adrian Jektvik (26) fra Tønsberg.

Adrian Jektvik
TRIST: Jektvik sier han tåler litt motstand, men synes likevel det er trist at folk slenger kommentarer.

Foto: Siril Marie Borgersen / NRK

Han har en ryggmargsskade og er avhengig av å bruke rullestol. Han har det blå parkeringskortet synlig i frontruta på Teslaen sin som gir tillatelse til å benytte handikapparkeringer.

– Det verste jeg har opplevd er å få bot for misbruk av handikapkort, og jeg måtte møte opp med bilen for å bevise at kortet var mitt.

Hva tenker du når du opplever slike ting?

– Jeg synes det er leit, selv om jeg vet jo at de tar feil. Ikke alle er like komfortable med situasjonen de er i, og da blir det bare verre når man får stygge kommentarer.

– Skam deg

Hanne Marie Bratteng
BELASTNING: Hanne Marie Bratteng sier sønnen ikke har et synlig handikap og tror det er litt av grunnen til at folk reagerer. For henne blir dette en ekstra belastning.

Foto: Hanne Marie Bratteng

Hanne Marie Bratteng fra Son fikk høre at hun burde skamme seg da hun parkerte med Teslaen på en handikapparkering mens hennes sønn satt i baksetet.

– Jeg ble veldig sint og lei meg og måtte vifte med handikapkortet for at vedkommende skulle slutte. Det er på grunn av sønnen min at vi benytter oss av en slik parkering, da vi trenger den nærheten det gir.

– Vi har en ekstra belastning i hverdagen og da blir det bare veldig slitsomt når folk i tillegg skal kommentere. De vet jo ingenting om vår situasjon.

Uønskede holdninger

Handikapkortene er for personer som har vanskelig for å bevege seg over en viss strekning og skal kun ligge synlig i ruta når personen er med eller selv kjører bilen, forklarer Lein.

– Men det sier jo ingenting om man er i arbeid eller ikke. Du kan godt være direktør og ha nedsatt funksjonsevne, og da har du kanskje råd til en litt hårete bil også. Med slike kommentarer er man med på å spre uønskede holdninger til hverandre.

 

 

Telia kjøper Get

Tirsdag 17 juli 2018

Telekomselskapet kjøper Get og TDC Norge i en avtale verdt 21 milliarder norske kroner.

TDC Norge, som inkluderer kabelselskapet Get, blir kjøpt av svenske Telia for i en avtale som priser selskapet til 21 milliarder kroner.

Det opplyser Telia i en børsmelding tirsdag.

Get ble kjøpt av danske TDC for 14 milliarder kroner i 2014. De selges altså sin norske virksomhet.

Get leverer bredbånd og TV til 518.000 norske husholdninger og selskaper, og har over en million kunder.

Min kommentar til dette er :

Da blir det vel dyrere å ha GET på sikt. Slike storfusjoner er aldri bra bra for kundene. Det resulterer i dårligere tjenester og håpløs kundeservice. Det er storkapitalen som snakker og det blir mange arbeidsledige med såkalte dobbelte stabsfunksjoner i det nye selskapet. Opplevde dette selv i 1994 å bli sparket etter oppkjøp. Så nå går vi inn i en dårligere TV-tilværelse.

Har du noen minutter? Bli med ut i friminuttet på en barneskole, et sted på Oslo øst

Søndag 15 juli 2018

«Snitch! Bitch! Asshole! Fucking, fucking, fuck!» Glass singler foran A-inngangen. Helge og Mohammed har tatt glassene fra mat- og helse-rommet. «Au! Slutt, da!» Det sparkes på legger, og i skritt. Skrittsparking. Det er det siste. Ved gymsalen står de og venter. Du kommer ikke forbi dem om du har klasserom bak grusbanen. Sko blir kastet gjennom skolegården og opp i basketnettet. Noen kaster dem videre inn i alléen med grantrærne.

En gutt har gjemt igjen noe borte ved huskene. Han kjenner fornøyd på flasken. Is. Så løper han rundt og slår om seg med den. Bakfra, så ingen skal se at han kommer. Andre slår med bare nevene. Små hender, men sterke nok til at det blir noen blåmerker. To åtteåringer står og skriker, skriker og skriker, tett mot øret til en de holder et godt tak i.

Jentene som står sammen under taket til fjerdeklasseinngangen har briller. Snapp sier det, så er begge parene tatt fra dem. Snart hever de fire guttene klenodiene opp foran seg, roper til alle, der de står midt i ballbingen. Viser brillene frem, før de knuser dem. «Det er’ke fali, vi får bare scheft, er’ke farlig, vi må’kke betale!»

Med hundebæsjen festet på en pinne, løper han etter en jente i klassen; liksom mister klumpen på henne, i det han støter pinnen fra seg. Ruken er ennå varm. «Du var med på leken!» sier Ali. «Hvorfor gjorde du det?» utbryter Ina. «Jeg skal ha den på … skal ha den på, på balletten.» Hun vil fly på Ali, men står helt rolig, holder hendene ut, vil ikke røre bæsjflekken på genseren. Han flirer. «Du var med på det. Sant? Det var gøy!» «Si unnskyld!» kommer det fra et sted helt nederst i magen til Ina. «Si unnskyld!» gjentar hun, mens tårene renner. Ali flirer, går vekk.

vennebenken sitter Vebjørn. To sjetteklassinger, Lars og Kim, dumper ned, velter ham nesten over ende. «Åh jeg er så lonely, jeg heter Akk- og Vebjørn, jeg er så ensom … Buhu! Uææh!» Vebjørn ser ned i snøen. Biter blikket i den. Noe å gjøre mens de sitter der. «Kom, der er en voksen,» sier Lars. De spretter opp, så benken knirker, løper mot gjengen som har gått over grensen i skogen. Spillehallen kaller de rommet som åpner seg under et stort tre. De spiller sammen, men på hver sin telefon. Spiller og spiller, fortapte i miniskjermer, helt til de hører et knas. Det er Bård. Han har kastet telefonen på en isklump. «Chill! Jeg får en bedre av foreldra mine.» Han kaster den på bakken en gang til. Tramper på den.

«Jeg kan vise deg hvordan du ber til Allah,» sier Zayrah. «Jeg kommer ikke til å be, så bare glem det!» sier Leonora. Zayrah har tatt av seg jakken, legger seg ned på den. «Det burde du, hvis ikke kommer du til helvete. Sånn skal du si det.» Hun senker hodet ned i jakken.

«Hvis jeg ikke får låne slimet ditt, så sladrer jeg til en voksen!» Isabell mener det. Det ser Dorina som langsomt gir fra seg boksen. «Henrik er så fuckings dum!» fortsetter Isabell, ser over hele skolegården med blikket, mens hun lager et tau av slimet, et hun bruker som hoppetau og klasker i sølen. «Ikke ødelegg det!» nesten skriker Dorina. Isabell hopper bare videre. Kaster slimtauet fra seg. «Snitch! Du skal vel gå til Henrik nå? Hæ! Jævla snitch!»

«Er det halal?» spør Eva «Så klart!» Izma ser rart på Eva. Tar en bit. Himler med øynene. «Da burde du ikke spise det,» sier Eva. «Hvorfor ikke? Det er det beste for dyra. De blir massert … så sovner dem.» «Det er’ke sant!» sier Eva. «Jo! Jeg vet det er sant,» sier Izma.

En guttegjeng står rundt Anne. «Er du bitch? Hvorfor er du sånn en bitchy snitch?» De går nærmere henne. Bare litt, men med tyngde i avstanden mellom dem og henne. «Hei Anne! Går det bra?» Henrik kommer raskt mot dem. Snakker høyt, mens han nesten løper. Han ser godt på Anne. Overser de andre. Anne sier ikke noe. «Plager de deg?» spør Henrik. Gjengen flirer. Henrik hever stemmen. «Hvorfor står dere rundt henne?» «Chill a’ Hentler, vi bare snakka.» Henrik tenker, fort, to ganger. Velger å overhøre gjengen, bøyer seg forsiktig ned mot Anne. «Snakker du med dem om noe, Anne?» Hun rister på hodet. Han snur seg mot dem, gjør seg stor: «Da synes jeg dere skal si unnskyld til Anne.» De løper fort opp i ansiktet hennes. En etter en. Kaster: «Unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld,» fra seg mens de løper vekk. Gliser mens de nesten spytter det på henne.

En andreklassing har stått og sett på. Han løper bort og slår Henrik. Flere ganger. «Det var broren min!» sier han. Fortsetter å slå. Det gjør kanskje ikke vondt. For en voksen, for en lærer. Men Henrik sier likevel: «Hold opp, Abdi!» Også det flere ganger, mens barnenevene fortsetter å slå, og slå og slå.

«Blondine!» «Nigger!» «Du er en norsk potet!» «Pakkis!» «Ja, det er jeg! Stolt av det òg!» Anne og Jamal ler og snakker sammen. Det er sånn med dem. Latter og ord. De skal til å fortsette, begge har et smil og en frase på lager. Så hører de en annen stemme, fra sløydhjørnet, en som roper til Klas: «Din gaye jævel! Hvorfor står du der? Ser du på meg eller?»

Klas svarer ikke, han løper. Mot skogen. Grensen, nei over den kan han ikke gå. Og der står de – spillegjengen. Han blir stående mellom A- og B-oppgangen. Et sted ingen andre er. Han ser på Ina. De er bestevenner, men de tør ikke leke sammen, ikke på skolen. Klas bare står der. Noen skritt, så vil han være i andres sone, et sted der de kan stille teite spørsmål, eller bare se på ham, og så late som de ikke ser ham. Han står og venter på at det skal ringe inn. Lager noen figurer med foten i snøen.

Det synger ennå i betongen, ringer langt inne i krokene, da Ina går med resten av fjerdetrinnet mot E-bygget. Hun legger fra seg baggen på gulvet. «Du kan’ke legge no’ her, ok! Bare brødre kan legge baggen her. Det er vårt hjørne.» Før hun får tatt gymbaggen vekk har noen kastet den over gulvet. De ler bak henne, klasker highfive i luften. Hun tar baggen over skulderen, går inn i jentegarderoben, begynner å skifte med de andre. Hun forsøker å gjemme seg innerst i all støyen. Innerst i hjørnet åpner hun døren på metallskapet, det har tre pustehull øverst, nesten som på en drages nese. Hun lar døren stå ut, med dragehodet mot de andre, tar av seg den skitne genseren. Den stinker. Hun pakker den sammen, lager en ball av den, med bæsjen i midten, legger bylten bak skoene. Men hun liker gym. Håndball, stikkball og ribbe liker hun best. Begynner å glede seg. Litt. Hver gang hun går inn i den store, opplyste hallen innbiller hun seg at hun er på de lekene de har på stadion i Harry Potter. Hun flyr litt der oppe under taket.

Mats, den hengslete gymlæreren, blåser hardt i en fløyte. Tre ganger blåser han, sterkere og sterkere for hver gang, så blir det roligere. De skal spille stikkball. «Er du bror, hæ, er du bror? Ikke kast stikkballen på meg da, ta hu der! Kast på hu. Kast da!» Ballen er faktisk litt vond å få på armen, så nær streken. Ina retter seg opp, tar venstre hånd vekk fra der ballen traff. «Bra kasta, bror!» De to highfiver ved streken, selv om de ikke er på lag.

4B har matte med Henrik. «Lærer, du ser veldig støgg ut med den nye frisyren.» «Det var ikke pent sagt, Ahmed.» «Mente det ikke da, vettø’. Ironisk.» «Likevel,» sier Henrik og ser på Ahmed med et ansikt som ikke hermer fliret til hans. Henrik holder blikket til Ahmed en god stund. Snur seg til slutt for å skrive noe på tavlen. «Not …,» hvisker Ahmed bakover i klassen. Da Henrik snur seg mot klassen igjen ser han at Anne rekker opp hånden. «Jeg må på do,» sier hun da Henrik nikker mot henne. «Kunne du ikke gjort det i friminuttet, Anne?» «Jo … sier Anne. Men, jeg må. Sorry!» «Ok, du får ta med deg en av guttene da. Jamal, du blir med. Og sjekk begge doene når dere er der ute.»

«Å, fy faen, nå igjen!» roper Jamal. De ser tiss flyte, så mye at det dekker deler av gulvet foran dem. Det siver gjennom dørsprekken og ut i gangen. Ligger der med en tynn, gul hinne som sprekker mot linoleum, like før benkene med knaggene. På toalettsetet er det smurt bæsj, med avtrykk av små hender. Resten ligger i et toalettpapir og flyter på gulvet. To pikker er tegnet på veggen. De var ikke der i går. «Vi må si fra med en gang,» sier Jamal opprørt, «hvis ikke så tror Henrik at det er oss.» «Vi må sjekke den andre òg,» sier Anne. De blir stående å se ned i toalettskålen på guttedoen. «Er ikke det Masoods penal?» spør Jamal. «Jo,» sier Anne. «Æsj! Fort! Vi må si det til Henrik,» sier Jamal og snur i døren.

Andpustne står de i døråpningen til klasserommet. Henrik skriver brøker på tavlen. Har ryggen vendt fra alle. Håkon løper rundt og rundt. Klassen har sett det så mange ganger før at de ikke ser det lenger. Han stanger i veggen så det synger. En gang til. Og en gang til. Jesper bikker og bikker matboksen sin, mer og mer, så lar han innholdet langsomt renne ut. Han ler når det skvetter på gulvet. Ennå andpustne står Jamal og Anne i døråpningen. Henrik snur seg rundt. Ser alt. Han ser alt, alt samtidig, som var klasserommet et bilde som løper rundt i ring rundt ham.

Klas sitter bakerst ved vinduet i 5C, han har blikket i skolegården. Lengter dit, slik den er nå. Grantrærne står dypt grønne mot snøen. Det er stille rundt dem. Bare et vindkast. Det er arbeidsbok denne timen. Klas er ferdig med sin. Vet ikke hva han skal gjøre. Marthe er opptatt med de andre elevene. Han skriver en lapp til Ina. Leser den tre ganger. Men kan ikke sende den. Hun er i klasserommet over skolegården. Han kan så vidt se henne bak to vinduer. Men han kan ikke gi henne lappen i friminuttet heller. Plutselig hever Marthe seg opp. Kroppen og ansiktet hennes, over hele klasserommet. «Dere gjør jo ikke lekser. Det går ikke an!» sier hun høyt. Stillhet. Bare stillhet. I to sekunder. «Chill a’, Marthe … Det er’ke så farlig. Ikke no’ er ølagt,» sier Gary. Marthe skal til å si noe mer. Så ser hun bort på hjørnet der Usman og Jens sitter med øreklokker. De har *stjernetid*. Spiller spill på pc-en. Ordentlige spill. Ikke leksespill. Marthe sier ikke mer. Lener seg over Zayrahs pult igjen.

I klassen til Dorina skal de lese opp nyttårskortene sine. «Jeg ønsker ny lærer,» sier Praneet. «Å! Du stjal ønsket mitt,» roper Dennis. Hilde overhører dem. «Kan du lese ditt, Isabell?» «Nei, jeg er for lat til å gjøre det. Hvorfor kan ikke du lese det?» Isabell ser rundt seg. De store øynene hennes står ut av den lille kroppen. «Du som har så stor kjeft?» fortsetter hun. «Er det noen som har noen hyggelige ønsker?» spør Hilde. Så rolig hun kan slipper hun Isabell med øynene, gir blikket til andre, setter seg på kateteret. Det lille fallet lager en dump lyd. Øynene hennes blir hengende på veggen, går langsomt mot høyre med sekundviseren der oppe. Så spør hun Gregor: «Har du et fint ønske Gregor?» Gregor åpner kortet sitt. Leser ønsket to ganger. Inne i seg. Så leser han det høyt. «Jeg vil ha arbeidsro i klassen.»

Praneet rekker hånden i været. Klassen ler. Praneet rekker aldri opp hånden. Hilde nikker mot ham, forsøker å skjule det blikket hun kommer til å vise når hun forteller samboeren sin om dette i kveld. Rolig teller hun ned inne i seg, ser på en håndfull fjes, fjes som synes festet utenpå seg selv. De som ikke flirer ser opp de òg, men med øynene ned i pulten. «Hva er arbeidsro?» flirer Praneet. «Det vet du godt,» sier Hilde. «Nei … er det sånn at man arbeider når man ror i klassen?» Praneet ror med tomlene. Sirkler med latteren..

Hilde lukker øynene. Ser grantrærne som bøyer armene mot alléen. I to sekunder, kanskje tre sekunder, går hun under dem, på vei hjem. Så åpner hun øynene. Vet at hun må gjøre det hun må. Igjen. Det samme som i går. Men som aldri hjelper.

Ina har fått lov til å gå hjem tidlig. Henrik står med ryggen mot den halvåpne døren. Klasselydene vokser bak dem. Sekund for sekund. Han gir Ina en tohundrelapp. «Finn en fin, hvit genser på den klesbutikken, du vet den like ved balletten, ok?» sier han til henne. «Ta … tuse … tuse takk!» sier Ina, får bare frem noen av lydene hun vil si.

Hun kjenner kroppen sin i skrittene mot snøen, kjenner sekken og gymbaggen med ballettskoene på ryggen. Det snør på grantrærne. De danser forsiktig sammen.

Sannheter om Islam

Søndag 15 juli 2018

Islam er den Ondes ideologi. Å være en slave av måneguden og underkaste seg dennes forordning, er Satans lyse side. Han var lysengelen i himmelen før han ble kastet ut. I dag blender han mange med sitt falske lys.

Islam er et instrument for å føre verden inn i et mørke som ingen før har sett. Jeg kjemper mot Islam med bønn og muslimer blir frelste i mange muslimske land. Kristne over hele verden ber om frelse for muslimer.

Kampen mellom sunni og shia er beviset på Satans vrede mot de som tolker Islam feil. Andre muslimer som f.eks Ahmadiyya er bannlyst av shia og sunni. Så Islam er en hedonistisk tro med mange ideologiske grunnsyn som vil gjøre det umulig å føre Islam til verdensherredømme.

David Toska er prøveløslatt

Søndag 15 juli 2018

Nokas-dømte David Toska er prøveløslatt for første gang etter Nokas-dommen. Han får ikke lov til å møte noen av de andre fra ranslaget.

Det bekrefter hans forsvarer Øystein Storrvik til NRK.

Storrvik sier at Toska ble prøveløslatt i midten av mai.

– Vilkårene for prøveløslatelsen er at han ikke skal ha kontakt med andre Nokas-dømte. Ellers er det under vanlige vilkår for prøveløslatelse, sier Storrvik til NRK.

Det var TV 2 som omtalte prøveløslatelsen først. Ifølge kanalen har Toska i en lang periode sonet hjemme med fotlenke, men i mai ble lenken tatt av.

Hovedmann

Toska ble utpekt som hovedmannen bak Nokas-ranet i 2004, da ranere stormet lokalene til Norsk Kontantservice i Stavanger i 2004. Han rømte landet, men ble pågrepet i Spania ett år etterpå.

I Høyesterett ble han dømt til 20 års fengsel for Nokas-ranet.

Ranerne fikk med seg et utbytte på 57,4 millioner kroner, noe som gjør det til norgeshistoriens største ran.

Rundt ti år etter ranet var det fortsatt 51 millioner av ranspengene som ikke var kommet til rette.

David Toska avbildet sammen med politibetjenter under befaringen under Nokas-rettssaken
HOVEDMANNEN: David Toska var hovedmannen bak Nokas-ranet i 2004. Her er han avbildet under befaringen i løpet av rettssaken.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

David Toska hadde i utgangspunktet sin første mulighet til å begjære seg løslatt i slutten av august 2016. Men etter et møte med Metkel Betew, som ble dømt til 16 års forvaring med en minstetid på ti år for Nokas-ranet, ble prosessen satt på vent, og Toska ble overført til lukket soning.

I mars i fjor var Toska tilbake i åpen soning igjen.

I august i fjor ble det kjent at han var overført til hjemmesoning i Bergen, der han samme sommer startet med arbeidslivstrening hos en bedrift.

Min kommentar til dette er :

Dette er for tidlig! En politimann ble drept og pengene fra ranet er ikke funnet. Det er ett hån mot de etterlatte og norsk rettspraksis. Han skal sone alt! i ett fengsel. Jeg er tilhenger av at straffutmålinger skal økes med mange år.

Samme dag som Trump ba om Hillary Clintons e-poster, startet hackingen

Søndag 15 juli 2018

På en nyhetskonferanse i juli 2016 oppfordret daværende presidentkandidat Donald Trump Russland til å hacke motkandidat Hillary Clintons e-postkonto og offentliggjøre den.

I talen sa han: «Russland, hvis dere hører på, håper jeg at dere finner de 30 000 e-postene som er forsvunnet.»

Uttalelsen refererer til e-postene som Hillary Clinton hadde slettet fra sin private konto, fra tida da hun var utenriksminister under Barack Obama.

Samme dag gjorde russerne sitt første forsøk på å hacke seg inn på serverne til Clintons kontor, ifølge en 29 sider lang tiltale, der tolv russere anklages for hacking under valgkampen. Tiltalen ble tatt ut fredag.

Trump har hele tida påstått at det ikke fins noen sammensvergelse mellom valgkampanjen hans og russerne som skal ha blandet seg inn i valget.

Visejustisminister Rod Rosenstein medgir riktignok at amerikanere kommuniserte med de tiltalte på Internett, men uten at de visste at de snakket med russiske etterretningsagenter.

Tolv russere tiltalt

Spesialetterforsker Robert Mueller gransker Russlands påståtte innblanding i det amerikanske valget i 2016. Innblandingen skjedde i form av omfattende dataangrep mot Demokratene nasjonalkomité (DNC) og Clintons valgkampanje. En mengde stjålne e-poster og dokumenter ble i ettertid offentliggjort på nettet.

Det kommer ikke fram i siktelsen hvorvidt de tolv russernes handlinger i juli skjedde sammenheng med det Trump hadde sagt på nyhetskonferansen samme dag.

Det sto heller ingen verdens ting om presidentens forespørsel om hjelp fra Russland.

Muellers etterforskere vil gjerne spørre Trump om hva han visste om hackingen som pågikk. Presidenten har i flere måneder nektet å forklare seg om saken.

Snakker om Obama

Det er videre avdekket at en uidentifisert amerikansk kongresskandidat mottok stjålne dokumenter relatert til hans eller hennes politiske motstander fra de russiske operatørene i august 2016. Hackerne overførte også store mengder data til en statlig registrert lobbyist og en reporter, ifølge siktelsen.

Trump kommenterte saken om de tolv russerne på Twitter lørdag. Han skriver at hendelsen skjedde under Obama-administrasjonen. Videre setter han spørsmålstegn ved hvorfor de ikke gjorde noe med saken den gang, særlig når Obama allerede var informert av FBI i september før valget.

Møte med Putin

Tiltalen ble offentliggjort samtidig som presidend Trump og dronning Elizabeth av Storbritannia var sammen på Windsor Castle utenfor London. Dette skjer også tre dager før presidenten etter planen skal møte Vladimir Putin i Helsinki.

Trump sa fredag at han vil spørre Putin om russisk innblanding i valget, noe han også har gjort ved tidligere anledninger. Men Trump sa at han ikke forventer at Putin kommer til å gi ham noe annet svar denne gangen, når de møtes mandag.

Den republikanske senatoren John McCain har uttalt at han ikke er begeistret for Trumps møte med Putin.

– Hvis president Trump ikke er villig til å holde Putin ansvarlig, bør toppmøtet i Helsinki ikke avholdes, sier McCain.

Homo kjærlighet er synd

Tirsdag 10 juli 2018

Kirken må ta et oppgjør med homo hatet i kristne miljøer
Tro kan flytte fjell, men hvem flytter troen?

Hvis kirken mener alvor med å være en kirke for alle, må den ta et oppgjør mot homo hatet som preger mange kristne miljøer. Det holder ikke å toe sine hender og lene seg tilbake på sitt eget ekteskapsvedtak.

Kirken har heldigvis kommet på bedre tanker enn å predike død og evig fortapelse over mennesker som elsker noen av samme kjønn. Dessverre finnes det nok av mørke krefter som bak lukkede bedehusdører fordømmer homofil praksis, likekjønnet ekteskap og mener at familien er forbeholdt heterofile par. For å bekjempe dette må vi ta debatten på kristendommens egne premisser. Kirken må selv ta et oppgjør med homohatet i mange kristne miljøer.

Vi har alle lest fra dem: Godt voksne, kristne, hvite menn, gjerne bosatt i en sjarmerende liten bygd langs kysten på Sørvestlandet eller i Nord-Norge. De har til felles at de er sterkt engasjert i eller leder et reaksjonært kristent miljø. I avisspaltene og menighetsbladene påkaller de Guds vrede og en god dose gammeltestamentlig fordømmelse over mennesker som vil «ødelegge samfunnets fundament: Familien.»

I kommentarfeltene er de ynkelige provokatører, men i sine miljøer er de kongen på haugen. Begge steder skyver de Bibelen og gudsordet foran seg.

Utgangspunktet deres er alltid det samme: Vi kan lese i Mosebok ditt og Paulus’ brev datt om alle mulige lidelser og elendighet som skal ramme dem som våger å trosse Bibelens forbud mot homofilt samkvem. Med hjemmel i Bibelen sprer de sitt budskap, men svært sjeldent møter de teologisk motbør. Det nytter ikke om så alle verdens kjendiser, politikere, kommentatorer og bloggere hadde tatt samlet avstand fra utsagnene. Dommedagspredikanter og kjendiser snakker verken på samme språk eller til samme målgruppe.

Jeg har sett konsekvensene. Unge og gamle som blir drevet mot kanten av stupet for å tekkes kristendommen og «den ene sanne tro». Kvinner og menn som lever et liv i evig fornektelse eller et dobbeltliv ved siden av ektefelle og barn. For noen av dem blir presset for stort. Noen avslutter sitt forhold til menigheten, mens andre avslutter livet. Hvor er moralfilosofene i kristenmannsbevegelsen da? Hvor er dem som snakker om nestekjærlighet, nåde og barmhjertighet? Hvor er de kritiske stemmene som spør «gikk vi for langt»?

I altfor mange år har kirken fortiet og fornektet overtrampene mot homofile og seksuelle minoriteter som en samlet kristen verdensorden har begått i flere århundrer. Ting er på bedringens vei, men majoriteten av verdens kirkesamfunn har ikke sett lyset. Heller ikke alle her til lands.

Hvorfor tar ikke kirken og kristenfolket selv et endelig oppgjør med denne typen teologisk tankegods? Hvor er kirkens medarbeidere, biskoper og prester? Hvor er kristen-redaktørene i Vårt Land og Dagen eller preses Byfuglien? Det eneste vi hører er den øredøvende tausheten.

I sak etter sak blir diskriminering mot homofile og seksuelle minoriteter stående uimotsagt. Eksemplene er mange: I Frelsesarmeen ekskluderes homofile fra å delta i menighetsarbeidet og troslivet. I Normisjon risikerer de ansatte å miste jobben på grunn av sin samlivspartner, mens organisasjonen MorFarBarn leder an angrepet på homofile foreldre og homofilt ekteskap sammen med 36 andre organisasjoner og kirkesamfunn.

Tro kan flytte fjell, men hvem flytter troen? Bibelen og forståelsen av den har til alle tider blitt tolket inn i den tiden vi lever i. Også i kirken finnes det stemmer som slår et slag for et mer humant syn på skeiv kjærlighet. Dem er det all grunn til å hylle. Likevel er de så altfor få og de har tilsynelatende nok med å kjempe kampen i egne rekker.

Med sin taushet kommuniserer kirken og kristenfolket en aksept for holdninger og teologisk tankegods som har et hatefullt og i beste fall diskriminerende preg. Man kan fort få inntrykket av at Kristen-Norge mener at Guds kjærlighet og nåde er akkurat så stor at den passer inn på soverommet for å diskriminere deg og partneren du har valgt. Hvis det ikke er tilfellet bør de ta et oppgjør med homohatet på kristendommens egne premisser.

Min kommentar til det er :

Alle må forstå at homoskeksualitet er en synd i Biblenen. Det er ikke til diskusjonen engang. Den Norske kirken har blitt politisk og følger ikke lenger Bibelen. Jeg har meldt meg ut for lenge siden. Mange fri kirker i Norge følger Biblenen bedre og har tatt standpunkt på dette spørsmålet. Jeg føler at tiden har kommet til å velge side, og jeg velger Bibelen i dette. Homoseksualitet er en synd og vil alltid være det. Men alle har glemt at Gud hater synden men elsker synderen. Derfor er vi like innfor Gud. Men å praktisere homofili er å falle fra.

For mange innvandrere utenfor arbeidsmarkedet

Tirsdag 10 juli 2018

Sanner må forbedre introduksjonsprogrammet, mener Oslo-byråd Tone Tellevik Dahl.

Alle nyankomne flyktninger blir tilbudt å delta i et integreringsprogram, der målet er at de skal lære seg norsk og komme raskt ut i arbeid eller utdanning.

Byråd for eldre, helse og arbeid i Oslo, Tone Tellevik Dahl (Ap) mener det finnes mange utfordringer med dagens integrering, og oppfordrer nå integreringsministeren til å gjøre endringer i introduksjonsprogrammet for flyktninger. Den aller størte utfordringen er at mange innvandrere ikke får seg jobb.

Hun har kommet med konkrete forslag til endringer som hun har sendt av gårde til integreringsminister Jan Tore Sanner. Kommunene trenger statlig hjelp, mener Dahl.

– Jeg håper Sanner kan være positiv til endringene, så skal vi gjøre vårt for å bedre gjennomføringen generelt. Men her trenger vi statlig hjelp, slik at vi og alle andre kommuner kommer i bedre posisjon til å få flere ut i arbeid og utdanning, sier byråden.

– Trenger mer tid

Et av forslagene til byråden er å gjøre det mulig for de flyktningene som trenger det, å forlenge introduksjonsprogrammet til fire år. Dahl forteller at mange som kommer til Norge har lite utdanning, som byr på utfordringer. Disse trenger mer oppfølging enn andre.

Kunnskapsdepartementet opplyser om at 70 prosent av dem som har kommet til Norge som flyktninger, har de siste åra bare gjennomført grunnskole eller har ingen utdanning.

– Utfordringen er at flyktninger som ville hatt veldig godt av et fireårige løp, er de vi i dag finner i ulike tiltak hos NAV, og som gjerne mottar sosialhjelp fordi de ikke har kommet ut i arbeid, sier Dahl.

Hun mener pengene de allerede bruker på flyktningene, i slike tilfeller blir brukt på helt feil måte. Ifølge byråden er dette dårlig samfunnsøkonomi.

– Fordi samfunnet var litt for «gniende» til å begynne med, må vi bruke masse for å bøte på det seinere.

Stor arbeidsledighet

Etter at flyktningene har deltatt i integreringsprogrammet, er ett av målene å få dem ut i jobb eller utdanning. Ifølge Dahl er et stort problem dagens arbeidsledighet.

Tall fra Oslo kommune viser at i løpet av 2017 gikk 54 prosent av flyktningene som avsluttet programmet i kommunen ut i jobb eller utdanning.

Kunnskapsdepartementet innrømmer også at det er en del utfordringer med integreringen.

– Norge har jobbet godt med integrering sammenliknet med andre europeiske land, men vi har fortsatt en del utfordringer. Mange innvandrere står utenfor arbeidslivet og lever i fattigdom, blant annet fordi de mangler formell kompetanse, mener statssekretær Rikke Høistad Sjøberg i Kunnskapsdepartementet.

Dagens arbeidsliv som stadig stiller høyere krav til kompetanse, gjør innvandrere sårbare på arbeidsmarkedet, ifølge Sjøberg.

Store forskjeller

Sjøberg innrømmer at det er for store forskjeller mellom hvordan introduksjonsprogrammet og norskopplæringen fungerer i ulike kommuner.

Hun mener at de må bli bedre på å gi barn og unge som kommer til landet god og tilpasset undervisning så de får en god utdannelse. I tillegg mener hun at voksne innvandrere må få reell og formell kvalifisering til arbeidslivet.

Det er også store variasjoner på resultatene mellom bydelene i Oslo. I 2017 i bydelen Alna gikk 19 prosent av dem som gjennomførte programmet ut i arbeid. I Gamle Oslo derimot, var det 65 prosent som fikk jobb, viser tall fra Oslo kommune.

– Likeverdige tjenester i alle bydeler er viktig for meg, forteller Dahl, som arbeider med en standard som skal bidra til det.

Slik kan hackerne lure deg i sommer

Mandag 9 juli 2018

Én av tre nordmenn tenker ikke over hvilke nettverk de kobler seg på i utlandet. Den nærmest hensynsløse mobilbruken på ferie kan for mange nordmenn ende med et feriemareritt.

Kantar TNS har gjennomført Den store Reiseundersøkelsen 2018 på vegne av Europeiske Reiseforsikring, og resultatet kunne vært bedre: Én av tre nordmenn innrømmer at de er lite bevisste på hvilke datanettverk de kobler seg på i utlandet.

Særlig er det de eventyrlystne som peker seg ut som de mest håpløse i klassen: Fire av ti på tema- og opplevelsesferie sier at de i liten grad er bevisste på hvilket nettverk de bruker utenlands. Aldergruppen 60-67 år er på sin side de som bruker mest fornuft når det handler om datasikkerhet.

– Tilgangen til gratis trådløst nett er jo som nesten like viktig for nordmenn som å ha vann i krana, så det er lurt å vite litt om offentlig tilgjengelig wifi før du drar, sier kommunikasjonsrådgiver Sigmund Clementz i If og Europeiske Reiseforsikring i en pressemelding.

Barna er i faresonen

I fjor meldte Telenor om rekordvekst på 44 prosent i databruk i juli måned. Men skjødesløs mobilbruk på ferie kan ende med et mareritt for mange nordmenn. Nordensjef i Kaspersky Lab, Leif Jensen, advarer ferierende nordmenn mot å opptre naivt.

– Når alle i familien skal på nett, er det definitivt en risiko at dere kan bli utsatt for dataangrep via mobiltelefonen. Spesielt barnas telefoner bør de voksne være oppmerksomme på, og hvilke nettverk de kobler seg til når datapakken er tømt, opplyser Jensen.

Går du tom for data og blir nødt til å logge på et lokalt WiFi-nettverk anbefaler Jensen at du tar følgende forholdsregler:

Cyberriskingeniør Peter Granlund i If forteller at trådløse nett byr på sikkerhetsutfordringer ettersom de er lette å overvåke.

– Risikoen med åpen WiFi er at du aldri vet hvem som er koblet til og i verste fall avlytter datatrafikken din, sier Granlund før han fortsetter:

– De fleste store tjenestene på internett bruker i dag kryptering for å beskytte innlogging og følgende datatrafikk, men om du logger inn på en tjeneste som ikke bruker det, så kan den som spionerer på nettverket se brukernavn og passord i klartekst.

Enkelt å sette opp falsk router

Til daglig arbeider Peter Granlund med å gi sikkerhetsråd og forebygge datakriminalitet mot bedrifter og industriforetak som har såkalt cyberforsikring.

Sikkerhetseksperten sier det er lett å sette opp en trådløs router med samme navn som et kjent nettverk, for eksempel «Airport WiFi».

– Så kan enhetene dine automatisk koble seg til om signalet er sterkere. Da kan den som kontrollerer routeren se hvilke nettsider du besøker – og i verste fall lure deg inn på en falsk side som utgir seg for å være den originale. Der kan du bli fralurt innloggingsopplysninger eller gi angriperen tilgang til dine data. Og alt kan skje uten at du merker det, forklarer Granlund.

1 2 3 4 6