Var 25 år før han turte å legge på svøm i Oslofjorden

Fredag 20 juli 2018

Frykten skyldes ene og alene én film, «Haisommer», som er kandidat nummer to på lista over tidenes skumleste skrekkfilmer.

Det er en varm sommerkveld. Du kaster deg ut i det friske vannet og svømmer ut fra land. Plutselig biter noe deg hardt i beinet og drar deg under vann. Du hyler av smerte og sjokk. Hjelpeløst kastes du brutalt rundt, som en katteluktende tøydokke i en rottweilers munn. Du gisper febrilsk etter luft. Vannet rundt deg fylles med blod. Det slipper taket. Du svømmer til en bøye og klamrer deg fast. Men til ingen nytte. Du dras tilbake med enda større kraft. Ribbeina knekkes, beina slites nær av. Du vet dette er slutten. Og du dras under vann for siste gang.

Slik starter «Haisommer». Det brutale monsteret er introdusert. Frykten er satt. Panikken står på stand by. La moroa begynne.

Haiskrekk på sommeren

Undertegnede var nærmere 25 år før han turte å legge på svøm i Oslofjorden. Og denne frykten skyldes ene og alene en film, nemlig «Haisommer». Steven Spielbergs mesterverk fra 1975. Et popkulturelt fenomen og referansepunkt innen skrekk- og thrillersjangeren.

En meget aggressiv og sulten hai terroriserer farvannet rundt en liten og døsig amerikansk strandby. Myndighetene, motivert av pengene turistene legger igjen, bestemmer seg først for å dysse det hele ned. Deretter hevder de å ha tatt livet av den skyldige haien. Før de innser at det er bare en løsning; en god gammeldags haijakt.

Den lokale sheriffen tar, sammen med en marinbiolog og en dreven haijeger, opp kampen mot dette enorme beistet. For denne haien er ingen smågutt.

Haien kommer ikke godt ut av dette. Den framstår som hevngjerrig, utspekulert og mannevond. Den får Moby Dick til å framstå som et mildt og tilgivelig lite kjæledyr.

Det du ser, er ikke det skumleste

Dyr blir ofte benyttet i filmer for å skremme livskiten av oss. Det blir kanskje ekstra skummelt ettersom disse dyrene faktisk eksisterer. I motsetning til en vampyr eller zombie. Og vi kan nok trygt legge til grunn at det er mindretall av zoologer som har skrevet disse filmmanusene.

Dyrene blir stigmatisert og demonisert en etter en. Men ikke noe annet dyr i så stor grad som haien. Og aldri med mer overbevisning enn i «Haisommer».

Filmen er basert på Peter Benchley’s roman fra 1974 med samme navn. Han har seinere uttalt at dersom han faktisk hadde besittet noe som helst kunnskap om haien så ville han aldri ha skrevet en slik bok. Nå ja, litt seint å komme med, etter å ha gitt haiens omdømme en nær uopprettelig ripe i lakken.

Filmen ble en giga-suksess, og den første filmen som tjente inn over 100 millioner dollar på amerikanske kinoer. Det er interessant å merke seg at vi faktisk ikke ser haien før etter drøye 80 minutter. Og her ligger også noe av oppskriften til filmens suksess. Å holde predatoren skjult pirrer vår fantasi og øker spenningen. Det er det som ligger skjult som virkelig skremmer. Og en ting er sikkert; det blir ikke stort mer spennende og skummelt enn dette.

Klassisk filmmusikk

Filmmusikken er et kapittel for seg selv. Du får nesten frysninger på ryggen bare av å nynne daa dun… Daa dun… Daa dun…

Vi stiger opp fra det kalde, dype og mørke vannet, og skimter den lille menneskekroppen der den svømmer alene med bare himmelen som bakgrunn. Vi nærmer oss sakte under ifra. Daa dun… Dah dun… Daa dun… De små beina beveger seg keitete i vannet. Vi beveger oss hurtigere. Vi er nesten fremme. Daa dun… Daa dun… Daa dun… Glefs!

Og filmen, eller mer presist kompositør John Williams, mottok også Oscar for beste låt. Meget fortjent.

Morsomt at Spielberg visstnok reagerte med latter første gang han hørte tittelsporet. Han trodde det var en spøk og spurte Williams hvilken låt han faktisk hadde sett for seg til filmen. Nok et bevis for at man som oftest bør stole på fagpersoner.

– Du vil trenge en større båt

Mange har argumentert for at filmen egentlig ikke handlet om en hai, men at det er en metafor for noe annet, la det være utroskap, maskulinitet, Watergate eller marxismen. Spielberg har imidlertid blitt spurt om dette og svarte da; «No. It´s a film about a shark». Greit nok.

Filmen har en eksepsjonell nerve og intensitet. Fantastisk foto, kreativ kameraføring og smart klipp gir filmen både visuell nytelse og sitrende spenning.

Spielberg er en mesterlig historieforteller og stemningsskaper. Han har full kontroll på sitt univers og gir oss, takket være et bunnsolid manus, en rekke knallsterke og nær ikoniske scener og replikker. Framført av karakterer vi faktisk bryr oss om.

Åpningsscenen alene, den stakkars jenta som tar seg et uskyldig kveldsbad, intetanende om hvilket monster som venter i dypet, gir mer uhygge og frykt enn de fleste moderne skrekkfilmer klarer å framkalle under hele sin spilletid.

Og monologen til Robert Shaw, som spiller haijegeren, Quint, om forliset til krigsskipet Indianapolis, som nettopp hadde levert Hiroshima-bomben, og hvordan nær alle ble angrepet og drept av sultne haier. Så fantastisk framført at den gir oss gåsehud fortsatt.

Vent til etter badesesongen

Selv over 40 år seinere skremmer den fortsatt vannet av publikum. Vi er stumme av beundring over hvor skremmende effektiv denne filmen var (og fortsatt er), samtidig som vi er en smule forbanna over at den fratok oss så mange gode badeår.

Originalen fikk tre oppfølgere, og har inspirert en armada av filmer som casher inn på vår frykt for hva som beveger seg rundt i det store mørke havet. Men ingen av disse når «Haisommer» til anklene.

En klassiker og ubestridt mesterverk. Men vent med å se den til badesesongen er over. Daa dun… Daa dun… Daa dun…

Min kommentar til dette er :

Jeg ble skremt i flere år, kunne ikke bade på tre år. Jeg var 16 år, satt på femte rad i kinoen på storskjerm. Haien var enorm og fryktinngytende. Hadde mareritt i flere år om haien som spiste meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *