Homofile: Vi skal ikke skamme oss

Fredag 20 juli 2018

Hatkriminalitet mot homofile, lesbiske bifile og trans-personer må og skal tas på alvor. Vi har fortsatt en vei å gå.

Du holder hender med kjæresten. Dere blir kalt vemmelig og får høre at dere bør bli skutt. Du kysser en date god natt. Du må løpe fra menn som til slutt slår deg ned på åpen gate og du blør. Du forteller omverden at du har funnet en du elsker. Du blir drapstruet og må gå med voldsalarm.

Alle tre hendelser over har skjedd i Oslo i løpet av året. Vi er mektig lei av at hatet mot kjærligheten fortsatt er så sterkt hos mange. Vi har alle opplevd den fantastiske følelsen som kjærlighet er. Da skal man ikke oppleve hat og utrygghet for seg selv og den man er glad i.

I fjor mottok Politiet 83 anmeldelser av hatkriminalitet mot LHBT-personer. I tillegg vet vi fra innbyggerundersøkelsen at kun én av tre anmelder. Ofte er gjerningspersonen ukjent.

I fra Anmeldt hatkriminalitet i Oslo 2017 kan man lese at halvparten av alle som blir utsatt for hatkriminalitet er under 30 år. Det er flest homofile menn som anmelder hatkriminalitet, men det anmeldes også hatkriminalitet fra lesbiske og trans-personer.

Det er en økning av anmeldelser innen hatkriminalitet fra 41 tilfeller i 2016 til 46 tilfeller i fjor i Oslo. Likevel gir ikke dette grunnlag nok til å si at vi beveger oss i feil retning. Det er positivt om færre vegrer seg fra å anmelde enn tidligere og Politiet blir stadig flinkere til å avdekke og følge opp hatkriminalitet.

Regjeringens handlingsplan for LHBTI-feltet, «Trygghet, mangfold, åpenhet», legger opp til at man skal lage en felles veileder for registrering av hatkriminalitet, felles definisjoner for hatkriminalitet i hele landet og ha større fagmiljø innen feltet nettopp for å bekjempe hatkriminalitet. Det er et helt nødvendig arbeid for å sikre oppfølgning over hele landet, ikke bare i Oslo der man har en egen hatkrimgruppe.

Et viktig og riktig signal ble sendt i våres, da et enstemmig Storting innlemmet trans-personer i hatvolddefinisjonen. Hatet florer på nett også, men i motsetning til mange andre menn som hater er de ikke bare kjellerrebeller. Våre hatere har ikke problemer med å si det til oss rett frem mens vi går på gaten.

Noen av oss vegrer oss for å gå hånd i hånd sent om kvelden. Noen unngår deler av Oslo. Vi har begge to opplevd det selv. Ikke fordi vi skammer oss, men fordi statistikken sier at det kan være en risiko å ta. Slik skal vi ikke ha det i Oslo.

Hver Pride så leser man debatter rundt glitter og glam, men å få lov til å være seg selv og til å elske den man vil, er det Pride handler om. Det var derfor 40 000 gikk i Oslos gater for litt siden. Det var derfor 250 000 så på. De hyllet kjærligheten slik den er og mangfoldet Oslo er kjent for.

Vi har fortsatt en vei for at den anerkjennelsen vi ser under Pride skal bli hverdagsanerkjennelse, hele året i hele landet. Derfor er åpenhet og synlighet viktig utenom Pride, og derfor er holdnings- og informasjonsarbeid viktig i alle lag av samfunnet – ingen skal skamme seg over den de er.

Min kommentar til dette er :

Homofile skal ikke bli diskriminert eller mobbet. Men homofili er synd ifølge Bibelen, men det er opptil Gud å straffe dem. De skal ikke ha spesielle rettigheter bare fordi de er homofile. Kirken bør ikke vie dem og Rådhuset skulle heller ikke det.

Var 25 år før han turte å legge på svøm i Oslofjorden

Fredag 20 juli 2018

Frykten skyldes ene og alene én film, «Haisommer», som er kandidat nummer to på lista over tidenes skumleste skrekkfilmer.

Det er en varm sommerkveld. Du kaster deg ut i det friske vannet og svømmer ut fra land. Plutselig biter noe deg hardt i beinet og drar deg under vann. Du hyler av smerte og sjokk. Hjelpeløst kastes du brutalt rundt, som en katteluktende tøydokke i en rottweilers munn. Du gisper febrilsk etter luft. Vannet rundt deg fylles med blod. Det slipper taket. Du svømmer til en bøye og klamrer deg fast. Men til ingen nytte. Du dras tilbake med enda større kraft. Ribbeina knekkes, beina slites nær av. Du vet dette er slutten. Og du dras under vann for siste gang.

Slik starter «Haisommer». Det brutale monsteret er introdusert. Frykten er satt. Panikken står på stand by. La moroa begynne.

Haiskrekk på sommeren

Undertegnede var nærmere 25 år før han turte å legge på svøm i Oslofjorden. Og denne frykten skyldes ene og alene en film, nemlig «Haisommer». Steven Spielbergs mesterverk fra 1975. Et popkulturelt fenomen og referansepunkt innen skrekk- og thrillersjangeren.

En meget aggressiv og sulten hai terroriserer farvannet rundt en liten og døsig amerikansk strandby. Myndighetene, motivert av pengene turistene legger igjen, bestemmer seg først for å dysse det hele ned. Deretter hevder de å ha tatt livet av den skyldige haien. Før de innser at det er bare en løsning; en god gammeldags haijakt.

Den lokale sheriffen tar, sammen med en marinbiolog og en dreven haijeger, opp kampen mot dette enorme beistet. For denne haien er ingen smågutt.

Haien kommer ikke godt ut av dette. Den framstår som hevngjerrig, utspekulert og mannevond. Den får Moby Dick til å framstå som et mildt og tilgivelig lite kjæledyr.

Det du ser, er ikke det skumleste

Dyr blir ofte benyttet i filmer for å skremme livskiten av oss. Det blir kanskje ekstra skummelt ettersom disse dyrene faktisk eksisterer. I motsetning til en vampyr eller zombie. Og vi kan nok trygt legge til grunn at det er mindretall av zoologer som har skrevet disse filmmanusene.

Dyrene blir stigmatisert og demonisert en etter en. Men ikke noe annet dyr i så stor grad som haien. Og aldri med mer overbevisning enn i «Haisommer».

Filmen er basert på Peter Benchley’s roman fra 1974 med samme navn. Han har seinere uttalt at dersom han faktisk hadde besittet noe som helst kunnskap om haien så ville han aldri ha skrevet en slik bok. Nå ja, litt seint å komme med, etter å ha gitt haiens omdømme en nær uopprettelig ripe i lakken.

Filmen ble en giga-suksess, og den første filmen som tjente inn over 100 millioner dollar på amerikanske kinoer. Det er interessant å merke seg at vi faktisk ikke ser haien før etter drøye 80 minutter. Og her ligger også noe av oppskriften til filmens suksess. Å holde predatoren skjult pirrer vår fantasi og øker spenningen. Det er det som ligger skjult som virkelig skremmer. Og en ting er sikkert; det blir ikke stort mer spennende og skummelt enn dette.

Klassisk filmmusikk

Filmmusikken er et kapittel for seg selv. Du får nesten frysninger på ryggen bare av å nynne daa dun… Daa dun… Daa dun…

Vi stiger opp fra det kalde, dype og mørke vannet, og skimter den lille menneskekroppen der den svømmer alene med bare himmelen som bakgrunn. Vi nærmer oss sakte under ifra. Daa dun… Dah dun… Daa dun… De små beina beveger seg keitete i vannet. Vi beveger oss hurtigere. Vi er nesten fremme. Daa dun… Daa dun… Daa dun… Glefs!

Og filmen, eller mer presist kompositør John Williams, mottok også Oscar for beste låt. Meget fortjent.

Morsomt at Spielberg visstnok reagerte med latter første gang han hørte tittelsporet. Han trodde det var en spøk og spurte Williams hvilken låt han faktisk hadde sett for seg til filmen. Nok et bevis for at man som oftest bør stole på fagpersoner.

– Du vil trenge en større båt

Mange har argumentert for at filmen egentlig ikke handlet om en hai, men at det er en metafor for noe annet, la det være utroskap, maskulinitet, Watergate eller marxismen. Spielberg har imidlertid blitt spurt om dette og svarte da; «No. It´s a film about a shark». Greit nok.

Filmen har en eksepsjonell nerve og intensitet. Fantastisk foto, kreativ kameraføring og smart klipp gir filmen både visuell nytelse og sitrende spenning.

Spielberg er en mesterlig historieforteller og stemningsskaper. Han har full kontroll på sitt univers og gir oss, takket være et bunnsolid manus, en rekke knallsterke og nær ikoniske scener og replikker. Framført av karakterer vi faktisk bryr oss om.

Åpningsscenen alene, den stakkars jenta som tar seg et uskyldig kveldsbad, intetanende om hvilket monster som venter i dypet, gir mer uhygge og frykt enn de fleste moderne skrekkfilmer klarer å framkalle under hele sin spilletid.

Og monologen til Robert Shaw, som spiller haijegeren, Quint, om forliset til krigsskipet Indianapolis, som nettopp hadde levert Hiroshima-bomben, og hvordan nær alle ble angrepet og drept av sultne haier. Så fantastisk framført at den gir oss gåsehud fortsatt.

Vent til etter badesesongen

Selv over 40 år seinere skremmer den fortsatt vannet av publikum. Vi er stumme av beundring over hvor skremmende effektiv denne filmen var (og fortsatt er), samtidig som vi er en smule forbanna over at den fratok oss så mange gode badeår.

Originalen fikk tre oppfølgere, og har inspirert en armada av filmer som casher inn på vår frykt for hva som beveger seg rundt i det store mørke havet. Men ingen av disse når «Haisommer» til anklene.

En klassiker og ubestridt mesterverk. Men vent med å se den til badesesongen er over. Daa dun… Daa dun… Daa dun…

Min kommentar til dette er :

Jeg ble skremt i flere år, kunne ikke bade på tre år. Jeg var 16 år, satt på femte rad i kinoen på storskjerm. Haien var enorm og fryktinngytende. Hadde mareritt i flere år om haien som spiste meg.