Sosial boligpolitikk: – Jeg er låst fast i et utenforskap

Torsdag 5 juli 2018


Bolig: Atle Wilhelmsen takket ja til en kommunal leilighet for tre måneder siden. Han vet fortsatt ikke hva som blir hans reelle boutgifter.

 

Atle Wilhelmsen ble nylig tildelt kommunal bolig i Oslo. Nå frykter han at den blir en ren fattigdomsfelle.

– Her sitter jeg, en lutfattig jævel blant rikingene oppe på Ullern. Her sklir jeg rett inn. Alt stemmer!

Atle Wilhelmsen (53) ironiserer over at han har fått tildelt en kommunal leilighet på beste vestkant i Oslo. Å leve blant rikingene skal han klare. Det er ikke derfor han vil snakke med Dagsavisen.

Wilhelmsen har vært tung rusmisbruker i mange år. Etter en rekke institusjonsopphold og behandlinger klarte han å bli rusfri. Det har han vært i over seks år. De siste årene har han bodd i en leilighet som Frelsesarmeen disponerer. Det er ikke et sted man kan bo varig. Neste steg ble å søke om kommunal bolig.

– Du kan ikke si nei når du får tildelt en kommunal leilighet, selv om du mener at prisen er mye høyere enn hva du har råd til å betale, sier Wilhelmsen.

Da Oslo kommune innvilget søknaden om kommunal bolig, sto det skrevet med uthevet skrift i tildelingsbrevet: «Hvis du takker nei til tilbudt bolig, tas du ut av ventelista, og vil ikke få et nytt boligtilbud.»

Prosessen

Wilhelmsen forteller at han takket ja uten å vite hva som blir hans reelle boutgifter. Han er 100 prosent ufør og får rundt 14.500 kroner utbetalt i måneden. For leiligheten som han fikk tildelt av kommunen, må han betale 11.505 kroner i månedsleie. Strøm, nett og andre utgifter kommer i tillegg.

Ifølge Velferdsetaten i Oslo kommune har alle som får tildelt kommunal bolig krav på å få vite hvor mye de kan få i bostøtte før de takker ja til en kontrakt. Den enkelte må selv ta kontakt med bydelen for å få hjelp til å regne på kostnadene. Wilhelmsen sier han bare fikk vite at han hadde krav på bostøtte, men at de ikke kunne si hvor mye han ville få. Han synes hele systemet er tungvint. Først må han søke om statlig bostøtte gjennom Husbanken. Får han støtte der, kan han søke på den kommunale ordningen.

– Husbanken brukte halvannen måned på søknaden min. Jeg endte med å få rundt 500 kroner i måneden, som er et meningsløst tall. Oslo kommune tar markedspris på leilighetene de leier ut, mens boutgiftstaket til Husbanken er på rundt 7.500 kroner. Det går jo ikke opp.

Tall fra Husbanken for mai viser at 85 prosent av alle som mottok bostøtte i Oslo, har utgifter som er høyere enn boutgiftstaket. Wilhelmsen forteller at han skal få svar fra kommunen på hva han vil få i endelig bostøtte i begynnelsen av juli. Da har det gått rundt tre måneder siden han takket ja til leiligheten.

Vil jobbe

53-åringen vil gjerne jobbe litt for å spe på inntekten, men det har vist seg å være vanskelig.

– Alle politiske partier vil at flest mulig skal ut i arbeid, men for meg har det direkte negative økonomiske konsekvenser. I dag har jeg en bruttoinntekt på 19.351 kroner. Får jeg en inntekt som er noen hundrelapper høyere, mister jeg den statlige bostøtten som er grunnlaget for den kommunale støtten. Da må jeg tjene veldig mye hvis jeg skal få det til å gå rundt med den husleien jeg har. Sånn det fungerer i dag, er jeg låst fast i et utenforskap: Jeg kan ikke jobbe, selv om uføretrygden er utformet slik at jeg i prinsippet kan jobbe så mye jeg klarer. Jeg kan heller ikke delta på kulturaktiviteter i samfunnet fordi jeg har så lite penger igjen etter at jeg har betalt for hjemmet jeg bor i, sier Wilhelmsen og legger til:

– Jeg har alltid fått høre at det er hjelp å få om man blir rusfri. I stedet møter man en vegg som er så svær at det er umulig å komme igjennom den. Det er ikke rart at folk som er i samme situasjon som meg begynner å se etter dårlige løsninger – som å stjele eller tigge. Men det er ikke aktuelt for meg.

Må ut av leiligheten

Han synes også det er stressende at kontrakten på den kommunale leiligheten utløper om tre år og at det er forventet at han skal finne en bolig på egen hånd.

– Før fikk folk evigvarende kontrakter med lav husleie. Det var at mål at alle skulle ha et hjem. I dag er det bare «big business». Når kontrakten går ut, vil de presse meg til å ta et startlån i Husbanken for å kjøpe egen leilighet. Jeg skjønner ikke hvorfor alle må eie. Jeg er over 50 år og kommer aldri til å få nedbetalt det lånet. Hvorfor skal jeg bidra til at boligprisene holdes skyhøye? spør han og utdyper:

– De vil gi meg tilskudd og et gunstig lån. Etter ti år kan jeg selge boligen med fortjeneste. Hvorfor skal jeg belønnes med det? Jeg vil bare ha et hjem som har en leie jeg kan greie å betale. Vi burde hatt det som i Danmark og Sverige, der går det fortsatt an å leie billig.

Han etterlyser en større debatt om den kommunale boligpolitikken.

– Det groteske med markedsleie på kommunale boliger, er jo at mesteparten av min og andres uføretrygd går inn til kommunen for å dekke utgifter til drift av kommunale boliger. I beste fall gir de meg halvparten tilbake i bostøtte. Sånn sett er det staten og trygdebudsjettet som finansierer bolig til vanskeligstilte, mens vi som har dårlig råd skal betale så dyrt at vi forblir fattige.

– Har du ikke arv, utdannelse eller bekjente som kan hjelpe deg, blir du en supertaper. Slik er det i Norge i dag. Vi har ingen sosial boligpolitikk, men det virker ikke som om politikerne bryr seg. «Alle skal med» og «For folk flest» blir bare politiske fraser for meg. Og jeg er nok ikke alene om å mene det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *